Hopp til innhold

Epifenomenalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Epifenomenalisme er en sinnsfilosofisk teori som foreslår å løse kropp–sinn-problemet ved å hevde at sinnet påvirkes av fysiske fenomener og prosesser, men uten selv å kunne påvirke disse. Siden de betraktes som forårsaket av fysiske fenomener, betegnes sinnets tilstander i denne sammenheng som epifenomener (av gresk epi = «over, utover»).

Smerte- eller fargeopplevelser er f.eks. ifølge epifenomenalismen hendelser som går utover sine fysiske årsaker (fysiologiske og nevrologiske prosesser). Derimot mener epifenomenalismen at reaksjonene på slike opplevelser (f.eks. at vi trekker til oss hånden ved smerte) er forårsaket av de nevrologiske prosessene, ikke av opplevelsen eller av viljen. Mentale fenomener kan således ses på som kausale «blindveier».

Ifølge epifenomenalismen er sinnstilstander altså reelle, men uten kausal effekt. Ved å akseptere sinnstilstander som (a) reelt eksisterende og som (b) forskjellig fra de underliggende fysiske prosessene, er epifenomenalismen dualistisk, dvs. avgrenser seg fra monistiske posisjoner som fysikalismen. Ved å benekte at sinnstilstander kan ha kausale effekter, dvs. forårsake eller påvirke fysiske prosesser, avgrenser epifenomenalismen seg fra interaksjonismen.

Kjente forsvarere av epifenomenalismen inkluderte Charles Bonnet og Thomas Huxley. I nyere tid har flere filosofer trukket epifenomenalistiske konklusjoner av Benjamin Libets nevrovitenskapelige eksperimenter, som har vist at bevegelser som oppfattes som bevisste, kan bli igangsatt før de blir bevisste.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]