Frederik L. Beenfeldt

Frederik L. Beenfeldt
Født		19. juli 1741 Faaborg-Midtfyn kommune
Død		21. aug. 1801 (60 år)
Nasjonalitet		Kongeriket Danmark

Frederik Ludvig Christian Beenfeldt (født 19. juli 1741 på Lammehave på Fyn i Danmark, død 21. august 1801 på Serridslevgård) var en dansk offiser og godseier, kjent for sin motstand mot Landboreformene.

Liv og virke

Frederik Ludvig Christian Beenfeldt var sønn av generalløytnant Herman Frederik Beenfeldt.

Frederik Beenfeldt ble i 1749 premierløytnant ved et jysk kavaleriregiment, i 1759 rittmester, i 1768 sekondmajor, i 1774 kammerherre, i 1775 premiermajor, i 1779 oberstløytnant og i 1789 landstallmester. I 1765 giftet han seg med Elisabeth Cathrine de Lichtenberg (f. 1743 d. 1807), en datter av etatsråd Gerhard de Lichtenberg. Med henne fikk han godset Serridslevgaard (ved Horsens), hvor han oppførte en ny hovedbygning.

Mest kjent har han gjort seg som fører for «de jyske jorddrotter» under deres kamp mot Landboreformene mot slutten av 1700-tallet. Da kronprins Frederik i august 1790 oppholdt seg på Louisenlund ved Slesvig, overbragte Beenfeldt og en annen jysk godseier, kammerherre Lüttichau en adresse (uttalelse), underskrevet av 103 jyske godseiere hvor de skarpt protesterte mot de nye reformene som stridende mot landets vel og godseiernes lovlige rettigheter. Etter at adressen var opplest, var det, at kronprinsen uttalte de kjente ord:

«Jeg vil, at Folket skal vorde frit, men ingen Proprietær fornærmes i sine Rettigheder.»

Selve adressens innhold ga anledning til en skarp kritikk fra de som støttet reformene, og det ble reist tvil om underskriftenes ekthet. Der ble nedsatt en kommisjon for å undersøke dette spørsmål, og resultatet av denne var, at underskriftene under den av Lüttichau overbragte tyske adresse (til kronprinsens svigerfar) var alle ekte, hvorpå dette ikke gjaldt alle dem under den danske adresse, som Beenfeldt hadde skrevet etter og levert kronprinsen. Mot Lüttichau ble det anlagt sak av Christian Colbjørnsen for fornærmelige beskyldninger, og Højesteret mortifiserte disse og idømte Lüttichau en bot.

Først etter utfallet av denne sak, og etter at regjeringen hadde fratatt ham kammerherrenøklen på grunn av hans opptreden overfor undersøkelseskommisjonen, forlot Lüttichau landet. Beenfeldt ble meddelt kongens mishag med hans fremgangsmåte i sake og måtte betale 2 000 riksdaler i bot, hvorved han ansøkte om benådning og slapp med en bot, hvoretter han satt rolig på sin gåard inntil sin død. I den debatten som gikk forut for reformene, tog Beenfeldt del med et skrift: «Samtale mellem trende danske Jordegodsejere angaaende nogle af de nye Skrifter i Landbosagen» (1787), hvor han lot tre godseiere, en fra Sjælland, en fra Jylland og en fra Fyn, uttale seg om datidens viktige spørsmaal: Landbosaken i alminnelighet, vornedrettighet og fødested, hoveri, selveierbønder, tiend, øxenhandel m. m.

I dette skriftet viste han seg som en mann som ikke manglet blikk for landets behov og heller ikke er uvillig stemt over for alle reformer, men han er urolig for det nye og især for virkningen av den frihet, man vil gi bonden. Det er av den størte viktighet for riket, skriver han, at bondestanden hjelpes, men hovedgrunnen til dens og landets elendighet er den fattigdom, som bøndene er komnet i på grunn av misvekst, høye skatter til staten og «adskillige Steder» dårlig behandling av godseierne. Hjelp bonden av med fattigdommen, så er både han og landet hjulpne. Stavnsbåndets avskaffelse, friheten og alt det andre, der tales om, nytter intet, men setter samfunnet i fare. I snledning av saken mot Lüttichau og Beenfeldt for falske underskrifter skrev sistnevnte et forsvarsskrift som opprinnelig utkom på tysk i «Altonaer Merkur», men senere utkom på dansk i 1792. Frederik Beenfeldt døde i august 1801 som den siste mand av slekten.

Eksterne lenker

• Om Frederik L. Beenfeldt, fra Dansk biografisk Lexikon