Fuglestjerneslekta

Fuglestjerneslekta
	Nomenklatur
	Ornithogalum; L.
	Populærnavn
	fuglestjerneslekta, ; stjernelilje
	Klassifikasjon
Rike	planter
Divisjon	karplanter
Klasse	blomsterplanter
Orden	Asparagales
Familie	aspargesfamilien
Underfamilie	Scilloideae
	Økologi
Antall arter:	ca. 160
Utbredelse:	Europa, Afrika, Vest-Asia
	Inndelt i
	arabisk fuglestjerne (O. arabicum); betlehemsstjerne (O. narbonense); fuglestjerne (O. umbellatum); kappstjerne (O. thyrsoides); nikkestjerne (O. nutans); Ornithogalum dubium; Ornithogalum montanum; Ornithogalum pyrenaicum;

Fuglestjerneslekta (Ornithogalum) er en slekt i aspargesfamilien. Den ble tidligere regnet til hyasintfamilien og før det til liljefamilien.

De er flerårige urter med løk og grunnstilte blad. Blomstene er stjerneformede og sitter i klaser som kan være brede eller danne et aks. Blomstene er som regel hvite, og på utsiden av blomsterdekkbladet er det en grønn stripe. Utbredelsen omfatter Europa, Afrika, Madagaskar og Vest-Asia østover til Afghanistan. Artsmangfoldet er størst i middelhavslandene og Sør-Afrika.

Ingen av artene vokser naturlig i Norge, men fuglestjerne og nikkestjerne finnes forvillet fra hager og reproduserer. Betlehemsstjerne er også blitt funnet, men reproduserer ikke.^[1]

Fuglestjerne og nikkestjerne brukes som hageplanter. Betlehemsstjerne, kappstjerne og den oransje Ornithogalum dubium er for lite hardføre til å klare seg utendørs i Norge, men brukes som potteplanter og snittblomster.

Slekta Ornithogalum regnes til stammen Ornithogaleae i underfamilien Scilloideae. Omfanget av slekta er omstridt, og Manning et al. (2003) plasserte alle de ca. 300 artene i Ornithogaleae i Ornithogalum.^[2] Manning et al. (2009) deler stammen i fire slekter, og ca. 160 arter regnes til Ornithogalum.^[3] Martínez-Azorín et al. (2011) splitter Ornithogaleae i 19 slekter, og da blir bare 50 arter igjen i Ornithogalum.^[4]

Referanser

^ Fuglestjerneslekta i Artsdatabanken. Besøkt 5. desember 2016.
^ J.C. Manning, P. Goldblatt og M.F. Fay (2003). «A revised generic synopsis of Hyacintheaceae in sub-Saharan Africa, based on molecular evidence, including new combinations and the new tribe Pseudoprospereae». Edinburgh Journal of Botany. 60 (3): 533–568. ISSN 1474-0036. doi:10.1017/S0960428603000404.
^ J.C. Manning m.fl. (2009). «A molecular phylogeny and a revised classification of Ornithogaloideae (Hyacinthaceae) based on an analysis of four placid DNA regions». Taxon. 58 (1): 77–107. ISSN 0040-0262. JSTOR 27756826.
^ M. Martínez-Azorín m.fl. (2011). «Molecular phylogenetics of subfamily Ornithogaloideae (Hyacinthaceae) based on nuclear and plastid DNA regions, including a new taxonomic arrangement». Annals of Botany. 107 (1): 1–37. ISSN 1095-8290. doi:10.1093/aob/mcq207.

Litteratur

C. Grey-Wilson og M. Blamey; norsk utgave T. Faarlund og P. Sunding (1992). Teknologisk Forlags store illustrerte flora for Norge og Nord-Europa. Teknologisk Forlag. s. 456–457. ISBN 82-512-0355-4.
M. Blamey og C. Grey-Wilson (2004). Wild Flowers of the Mediterranean (2 utg.). London: A & C Black. s. 478–479. ISBN 0-7136-7015-0.
O. Polunin og A. Huxley, norsk utgave P. Sunding (1978). Middelhavsflora. NKI-Forlaget. s. 210–211. ISBN 82-562-0490-7.
Den store hageboken. Det Beste. 1973. s. 389, 410–411. ISBN 82-7010-019-6.
Kew Royal Botanic Gardens – World Check List Ornithogalum Besøkt 3. november 2014.