Gode

Gode (norrøn goði, flertall goðar) er det gamlenorske begrepet for både en prest og en høvding. Goda (Gyða) karakterisert en kvinnelig gode. Begrepet betyr bokstavelig den som taler for gudene.

Det hedenske godord

Goder er beskrevet i sagaene som den religiøse og politiske leder eller høvding for sitt distrikt som ble kalt for godord (goðorð). På Island hadde hver niende bonde plikt til å følge sin gode til alltinget hvis goden krevde det, og den som unnslo seg måtte betale tingfarerens omkostninger. På tinget møttes de viktigste mennene til samtale og tinget var det viktigste knutepunkt i det norrøne samfunnet. Utover rettsforhandlinger og dømming mellom rett og galt, holdt ungdommen konkurranse i idretter og det ble holdt ølgilde for venner og slektninger, fortalt nyheter og man knyttet forbindelser og dannet allianser. Skalder og sagafortellere bidro til underholdningen.

Goden var sitt distrikts høvding og de som sto under ham var hans tingmenn. Forholdet mellom dem var fritt. Tingmannen lovte goden følge og støtte og han på sin side garanterte sine tingmenn beskyttelse. Kom de ikke overens kunne tingmannen velge seg en annen gode. Godens område, godord, var således ikke nøyaktig avgrenset. Godordene var arvelige, men kunne også selges.

Før kristendommen på Island i år 1000 var goden den som ledet blotet på hovet, og hovet var knyttet til godens eget hus og eiendom. Arkeologien har ikke funnet egne, selvstendige hov lik kirken er kristendommens gudshus.

Det kristne presteskap

Et vinterelig Góðafoss på Island som har navn etter godesystemet.

Island fikk en annen kirkeinstitusjon enn de øvrige nordiske landene, og ikke minst svært forskjellig fra den katolske kirke på kontinentet, og det henger sammen med dens opprinnelse på Island. På en smidig måte avløste kristendommen de gamle gudetro og overtok en del av dens tradisjoner. På samme måte som det verdslige liv manglet en sentralisert administrasjon gjorde også kirken det. Det var den enkelte bonde eller høvding som tok på seg å bygge kirke på sin eiendom og gudshusene ble derfor bondens egen eiendom. Ofte lot høvdingen seg prestevie slik at han også var prest, krevde tiende og andre avgifter for å utføre gudstjenesten. Samtidig var han høvding, reiste til tinget, og drev handel som andre menn. Presten overtok og fortsatte således den tidligere funksjonen og tradisjonen som gode.

Andre overlot prestegjerningen til en leieprest med fast årlig lønn som var en fjerdedel av tienden. Leiepresten var som en av de andre tjenestefolkene som fikk kost og losji. Det fantes også et system med prestelærling (prestlingr) hvor en ung mann ble underkastet opplæring. Hvis han rømte fra tjenesten var han å betrakte som en fredløs og det ble lyst ved tinget når eieren eller vergen krevde sin prest tilbake. Den eneste måten å unnslippe var å lære opp en annen.

Avslutningen av gode-systemet

Dette systemet var en av grunnene til at Island aldri fikk den dype kløft mellom kirke og folk, og samtidig at verdslig og geistlig makt var tett forbundet, og at geistligheten senere beholdt sin interesse for det verdslige slik det blant annet kan ses i litteraturen.

Først på begynnelsen av 1100-tallet begynte Island å få sine biskoper og klostre, og som sådan ble mer lik det øvrige Norden, men beholdt likevel mye av sin karakteristiske, egenartede stil. Kirkesaker ble for eksempel avgjort i flertall på alltinget.

En annen grunn var at likevekten mellom godene kommet ulage ved at flere godord kom under besettelse av en høvding. Andre fratrådte sitt presteverv for ikke å komme i konflikt. Til siste ble den gamle samfunnstrukten endret ved at noen få stormenn hadde underlagt seg mesteparten av landet som ble kastet ut i voldsomme kriger, slik det er beskrevet i Sturlunga saga, og som kulminerte i løpet av den første halvdel av 1200-tallet ved at kongedømmet Norge ved Håkon Håkonsson tok håndfaste politiske grep om styringen.

Litteratur

Hallberg, Peter, De islandske sagaer, København 1979

Se også

Sveinbjørn Beinteinsson – en moderne goði
Ting (forsamling)
Blot
Islands historie