Grøtøy gamle handelssted
| Grøtøy gamle handelssted | |||
|---|---|---|---|
 Grøtøy gamle handelssted | |||
| Land |  Norge | ||
 Grøtøy gamle handelssted 67°50′03″N 14°45′56″Ø | |||
Grøtøy gamle handelssted (lulesamisk: Rikte) lå i Steigen i Nordland og var lokalisert til øyene Grøtøya, Mannshausen og Naustholmen. Handelsstedet ble grunnlagt i 1690 og var et av Nordlands største gjennom fire århundrer frem til det gikk konkurs i 1923. I flere generasjoner var familien Schøning eiere av stedet.
Grøtøy handelssted ble opprettet av Oluf Hartvigsen som hadde arvet Grøtøya etter faren Hertvig Arnesøn som var prest i Steigen.[1] Det begynte som en beskjeden virksomhet med handel og jektebruk. Oluf Hartvigsen skaffet seg fortrinnsrett på å frakte varer for bøndene i distriktet, både varer som skulle til Bergen og til fiskeværene i området.[1]
Handelsstedet lå strategisk plassert og var siste stoppested før Vestfjorden for fiskerne som skulle på Vestfjordfisket. Her kunne de låne utstyr, som de måtte betale tilbake med fisk når de returnerte fra fisket og de kunne kjøpe soveplass. For noen skilling kunne de leie soveplass; en del av et tregulv, merket med kritt, på om lag 60 x 120 centimeter.
På den tiden hadde de aller fleste fiskerne en liten gård selv hjemme ettersom de ikke kunne leve av fisket alene. Når fiskere lånte utstyr fra handelsstedet satte de gården sin i pant. Det hendte at de ikke fikk nok fisk til å betale gjelden og på denne måten fikk handelsstedet mange eiendommer. De lot de som bodde der fra før av fortsette å bo, men da som husmenn og handelsstedet fikk inntektene fra gården.
Historie
[rediger | rediger kilde]
Gudrun og Astrid og en fetter dannet AS Grøtøy Hovedgård og kjøpte hovedgården av Nordlands Privatbank
tilskjøtet hovedgården i 1980 |
Oluf Hartvigsen var blitt enkemann i 1717 og giftet seg igjen i 1722 med Apollona Schøning. Han var da 66 år gammel og ektefellen 28 år.[4] De fikk 6 barn sammen. Etter at Oluf døde i 1746 kunne ikke Apollona drive handelsstedet alene og hun overførte det derfor til det 3. eldste barnet, sønnen Arent (1727-1774). Han tok morens etternavn og slik ble eierne på Grøtøya hetende Schøning.
Arent ønsket ikke at Grøtøya skulle fortsette å være prestegods og i 1762 fikk han eiendomsretten til øya ved kongelig resolusjon. Fra dette tidspunkt var øya en privateid bedrift.
Arent giftet seg med Sophia Maria Meldal i 1752 og de fikk 7 barn. I 1774 døde begge av tyfus og sønnen Ole Meldal Schøning måtte overta driften som nittenåring.
Ole Meldal Schøning giftet seg 22 år gammel med tremenningen sin, Birgitte Sophia Jentoft. De fikk 6 barn. Ole Meldal Schøning døde av tuberkulose i 1785 og i 1793 ble Grøtøya solgt ut av Schøning-slekta, til Andreas Falster.
Den eldste gjenlevende sønnen til de tidligere eierne på Grøtøya, Arent Schøning, hadde odelsrett på handelsstedet. Han bygde imidlertid sin egen handelsvirksomhet på Helnes i stedet, hvor han hadde arvet tomt. I 1803 tok han Grøtøya tilbake på odelsretten for 1 850 riksdaler.
Like etter år 1800 var det gode år for fisket og Arent fikk en god start på virksomheten sin. I 1807 ble fisket dårligere og i tillegg pågikk Napoleonskrigene ute i Europa, som man også begynte å merke virkningene av i Nordland.
Det hendte at Arent var med på jekta til Bergen og på en av turene i 1813 ble den oppdaget av engelskmennene nord for Bergen og ført til England. Der ble Arent sittende i fangenskap i nesten et år til freden kom og da han kom hjem var han ribbet og fattig – og de dårlige tidene i Nordland varte i mange år etter det.
Arent ga likevel ikke opp. Utover mot 1830 ble det lysere tider igjen og det ble etter hvert åpnet nye virksomheter. I 1838 åpnet han dampskipruter mellom Trondheim og Hammerfest og samme år ble D/S «Prinsk Gustav» bygget og kom til Grøtøy.
Handelsstedet la stadig nye gårder inn under seg og i 1839 ble også poståpneriet flyttet til Grøtøya.
Arent Schøning overdro handelsstedet til sønnene Søren og John Schøning i 1846, to år før han døde.
Det nye firmaet
[rediger | rediger kilde]
|
| |
Søren Schøning (1816-1861) som var gift med sin kusine Sophie Amalie Normann (1826-1912). De hadde seks barn sammen.
|
Søren Schønings ektefelle Sophie Amalie. Etter ektefellens død giftet hun seg igjen og flyttet til Tromsø. Da hun senere ble enke for andre gang kom hun tilbake til Grøtøy.
|
I 1850 startet Arents to sønner firmaet «Arent Schønings Sønner». Sønnene hadde lite utdannelse, men tok det igjen i praktisk erfaring. Søren Schøning var først og fremst sjømann, og sjøfart var det han i all hovedsak drev med. Han seilte selv handelsskipene til Bergen for å selge, og til Lofoten for å kjøpe fisk.
Brødrene utvidet ganske tidlig handelsstedet. De fikk i 1850 bygd Kramboden og en pakkebod på Manshausen. De byttet ut de to jektene de hadde – «Sophia Jørgine» og «Lykkens Prøve» – med galeasen «Falken» og galeasjekten «Carolina», som begge forliste i 1854 og ble erstattet av «Forsørget» og «Karen Dorthea» som begge var jekter. Senere ble en ny galeas kalt «Neptunus» kjøpt.
Firmaet drev nå i hovedsak med fiskekjøp og fisketilvirkning, mest av klippfisk. De ble også deleiere av et firma som nyttiggjorde seg av fiskeavfall i Lofoten.
I 1860 ble Steigen prestegjelds Sparebank opprettet på Grøtøya, med Søren Schøning som en sterk pådriver. Samme år ble det bygd et eget losjihus på Grøtøy, hvor fiskerne kunne bo mens de oppholdt seg på Grøtøya og ventet på gunstig vær. Innlosjeringen ble tatt hånd om av Søren Schønings kone, Sophie Amalie. Til tider kunne det være mer enn 1 000 mennesker innkvartert på Grøtøya.
Søren døde i 1861 og John ble sittende som eneeier av firmaet. Han hadde dårlig helse og dette ansvaret syntes han var for mye. Han tilbød sønnen til broren Ole, Gerhard Schøning, stillingen som soussjef i firmaet.
Det var John som sto for byggingen av hovedgården på Grøtøya, som fremdeles står den dag i dag. Den var ferdig 1863. Johns blinde bror Ole hadde vært arkitekt, og huset var derfor innredet som bolig for en blind.
John sto også for å få bygget et eget dampskip til handelsstedet, men han døde like før det ble ferdigstilt. Skipet fikk navn etter sin avdøde eier. Dampskipet «John Schøning» åpnet for nye muligheter, også handelsmessig. Tidligere hadde handelsstedet bare hatt muligheten til å handle med Bergen og Trondheim, men nå var rekkevidden utvidet til hovedstaden Christiania.
Gerhard Schøning-perioden
[rediger | rediger kilde]John var ugift og hadde derfor ingen direkte arvinger. Sørens ene sønn var ikke interessert i bedriften og var på den tiden han ble tilbudt den på vei til Australia, og derfor hadde John testamentert firmaet til Gerhard Schøning, som jo allerede hadde drevet bedriften lenge.
.jpg?lang=no)
Gerhard Schøning overtok en bedrift i vekst og det var også oppgangstider i Nordland. Storsildfisket slo til hvert år, noe som betydde store inntekter og gode tider for handelsstedet.
Gerhard var også interessert i å få tilvirket fisken best mulig og derfor reiste han til Tyskland for å studere metoder. I Tyskland fant han også et marked for handelsstedets varer, og han begynte å eksportere direkte dit, heller en via kjøpmenn i Bergen som tidligere. Han mente Nordland måtte stå på egne ben og han ville derfor være minst mulig avhengig av Bergen.
Handelsstedets virksomhet ble utvidet til også å fungere som grossist for andre små kjøpmenn i området. Han fikk murt opp en stor steinkai ved Manshausen, hvor han bygde ett stort kull- og saltlager. Skip kom direkte hit fra eksporthavner i utlandet.
Dampskipsdriften ble utvidet, dampskipet «Grötö» ble kjøpt og «John Skjønning» ble solgt og erstattet med en større med samme navn. Også det å være siste stopp før Vestfjorden var fremdeles gjeldende. I 1876 ble det talt over 500 fartøy i Grøtøysundene og i løpet av samme sesong var det 1 524 båter innom stedet.
Gerhard fikk også mudret sundene rundt handelsstedet, det var en av de tingene han jobbet mye for. Arbeidet startet i 1894 og var ikke sluttført før i 1905.
I 1873 ble det bygd en telegraf på Grøtøy, bak hovedbygningen. Å få telegrafen plassert på Grøtøya var et statussymbol, og betydde at Grøtøya var en viktig plass. Den gamle telegrafbygningen brant ned i 1907. Straks etter at den gamle brant ned, ble en ny telegrafbygning reist. Denne overlevde den andre brannen i 1912 og står fremdeles på øya.
Også salt- og kullageret på Manshausen ble utvidet betydelig, og Manshausenbrygga ble bygget. Da den sto ferdig en gang på 70-tallet, var den den største trebygningen nord for Trondheim. Gerhard var kjent som fiskeutvikler og i 1893 gikk han gullmedalje på en utstilling i Chicago, en sølvmedalje i Tromsø i 1894 og en til i Kiel i 1896.
Det ble også handlet i vin og brennevin. Handelshuset kjøpte inn varene i store fat og tappet det på flasker og solgt videre. Brennevinsalget skjedde på enden av disken i krambua.
Bygninger på Grøtøya, Mannshausen og Naustholmen
[rediger | rediger kilde]
- Grøtøya
Hovedbygningen ble bygget etter initiativ av John Schøning i 1863 og består av 22 rom. Byggverket er i tømmer og ble først reist i Namdalen, deretter ble tømmeret merket og flyttet til Grøtøya. På forsiden av huset er det en altan på godt over 100 kvadratmeter.
Under andre verdenskrig var huset benyttet av beboere fra Narvik gamlehjem som var blitt evakuert hit.
Hovedhuset er restaurert og fremstår slik det var da handelsstedet gikk konkurs i 1923. Dette gjelder både eksteriør og inventar.[5]
Villa Haugen var bolig for Arentine Schøning og var reist i 1908. Under andre verdenskrig ble huset brukt til barnehjem. Villaen ble revet i 1948. I 1998–2001 ble imidlertid huset bygd opp igjen fra det som finnes av bilder og annen informasjon av Jan Peter og Sonja Krogh. Huset står nå som det gjorde da det ble reist, på de gamle grunnmurene.
Hellandshuset eller Helgelandshuset ble reist i den perioden Søren og John Schøning ledet handelshuset, rundt 1860. Dette huset ble benyttet av fiskere som leide seg plass og overnattet mens de ventet på å kunne reise over til Lofoten. Det var Sørens ektefelle Sophie Amalie som hadde det daglige ansvaret for de som losjerte på øya. Hellandshuset brant ned i 1912.
- Naustholmen
Nybutikken lå på Naustholmen og ble reist etter brannen i 1912.
- Manshausen
Manshausenbrygga ble bygd av Gerhard Schøning og ble brukt til salt- og kullager. Bygningen var Nordlands største trebygning. Det ble revet ganske raskt etter konkursen. Brygga var 65 meter lang, 3 etasjer høg og hadde 5 heisetårn. Sildesaltingen foregikk her og tørrfisken ble også hengt opp og tørket i denne bygningen.
På Manshausen var det også en bødkerbolig og et trandamperi. Bødkerboligen står fremdeles.
Manshausen ble kjøpt av Børge Ousland i 2010. [6]
Naustholmen ble kjøpt av Randi Skaug i 2015.[7]
Bildegalleri
[rediger | rediger kilde]-
Hagen i hovedgården -
Søstrene til Arne Schøning -
Fest på verandaen -
Johanne Sophie Amalie Normann -
Arne Schøning
.jpg?lang=no)
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Harald Nilsen side 9
- ^ Harald Nilsen side 6 og 7
- ^ a b Schøningslekten
- ^ Harald Nilsen side 10
- ^ Befaring på Grøtøy Arkivert 13. desember 2007 hos Wayback Machine. fra Kulturminnefondet
- ^ «Polfarer med øy i Steigen». Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 7. mai 2012.
- ^ Gunnar Grytøyr (19. november 2015). «Nok en eventyrer til Steigen». Lokalavisa Nord Salten. Besøkt 24. november 2015.
Litteratur/kilder
[rediger | rediger kilde]- Svein Fygle: Grøtøy – en gang Nordlands største handelssted – i dag truet av fraflytting, utgitt i 1976
- Nilsen, Harald (1990). Grøtøy gamle handelssted 1690-1990. Stiftelsen til bevaring av Grøtøy gml. handelssted.
- Erindringer fra Grøtøy. Utdrag fra Charlotte Schønings dagbok basert på Charlotte Schønings private nedtegnelser
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Grøtøy handelssted – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) «Grøtøy gamle handelssted». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.
