Grunntone
I europeisk musikkteori er grunntonen første trinnet i en diatonisk skala eller nederste tone i en akkord i grunnstilling. Grunntonen i C-dur er c, grunntonen i e-moll er e. I de såkalte kirketonearter avledes grunntonen fra skalaens navn. Det betyr at dorisk i all regel starter på d, frygisk på e, lydisk på f og miksolydisk på g.
Grunntonen må ikke forveksles med starttonen i en skala. Kirketoneartene har som regel en variant som starter en kvart lavere enn grunntonen, den såkalte plagale skalaen.[1]
Grunntone er heller ikke ensbetydende med tonika etter som tonika alltid er en treklang (riktignok med en bestemt grunntone).
Uttrykket grunntone brukes også om tonen som betegner stemmingen til et blåseinstrument, eller om tonen man får ved å slå an en åpen streng på et strengeinstrument.
Se også
[rediger | rediger kilde]Merknader
[rediger | rediger kilde]- ^ Dette må igjen ikke forveksles med den plagale kadensen som betyr en akkordprogresjon fra 4. trinns treklang (subdominant) til 1. trinns treklang (tonika).