Guignol

Denne artikkelen omhandler dukketeaterfiguren Guignol. For skrekkhistoriesjangeren og Théâtre Grand Guignol, se Grand Guignol.

Guignol med sin karakteristiske svarte lue, ofte gjengitt som en enkel admiralshatt.

Guignol i stykket Le Pot de confiture (norsk: Syltetøykrukken). Tegning fra 1865

De tre sentrale figurene i Guignol-teatret. Fra venstre: Gnafron, Madelon og Guignol

Guignol (uttales [ɡiɲɔl]) er den best kjente figuren i fransk dukketeatertradisjon. Hans fulle navn er Jean Siflavio Guignol, men bare etternavnet brukes, bortsett fra når innholdet i teaterstykket krever at han registrerer seg hos myndighetene. Han er den komiske helten i Guignol-forestillingene, som spilles med hanskedukker. I Frankrike brukes «Théatre Guignol» også som navn på denne figurteaterformen, og substantivet «guignoliste» betegner en dukkespiller som benytter dukker av denne typen.

Guignol ble skapt i Lyon tidlig på 1800-tallet av den arbeidsledige silkearbeideren Laurent Mourguet (1769–1844). Guignol er en typisk «gône de Lyon», et folkelig navn på en person fra Lyon. Oversatt til norsk er det en skøyer, eller ramp. Han snakker Lyon-dialekt, og bruker saftige uttrykk for å påpeke sosial urettferdighet og ta parti for mannen i gata. Dette har gjort ham svært populær i perioder av de rundt 200 årene han har eksistert.

Guignol-teatret var opprinnelig ment for et voksent publikum. Dagsaktuelle saker ble tatt opp og øvrighetspersoner latterliggjort i forestillingene, som i hovedsak ble improvisert frem i de første tiårene. Foruten Guignol selv danner Guignols kone Madelon og hans trofaste venn, den drikkfeldige skomakeren Gnafron, kjernen i persongalleriet. Innholdet i forestillingene har variert gjennom årene. Populariteten har ikke alltid vært på høyden, men fortsatt, i 2018, spilles det Guignol-teater både i Lyon, Paris og andre byer, og det finnes museer og en egen forening som har som mål å bevare tradisjonen og formidle kunnskapen om Guignol og Guignol-teatret.

Guignol er blitt et symbol for byen Lyon. Han er med på å bevare den lokale dialekten og dialektordene, og han er blitt brukt i propaganda, reklame og undervisning.

Bakgrunn

Italiensk dukketeater med en bærbar scene. Ca. 1770

I 1912 ble det reist et monument over Laurent Mourguet i Lyon. Billedhuggere var François Girardet (bysten) og Pierre Aubert (sokkelen)

Laurent Mourguet var silkevever, og var selv sønn av en silkevever. Dette var et vanlig yrke i Lyon, som hadde en stor silkeindustri. Etter revolusjonen var det dårlig med bestilling av silkestoffer, og i løpet av 1800-tallet kom også langt billigere bomullsstoff på markedet. Mourguet ble arbeidsledig, som mange andre. Han var gift og hadde ti barn, og for å forsørge sin store familie prøvde han seg på ulike geskjefter. Han solgte varer, som kammer og pomade, på markedene, og han forsøkte seg som tanntrekker. For å tiltrekke seg potensielle pasienter, og for å sette dem i humør før behandlingen, begynte han å vise enkle dukketeaterforestillinger på gater og torv.

Den første tiden viste han forestillinger med Polichinelle som «hovedperson». Polichinelle var en kjent dukketeaterfigur i Frankrike, en fransk versjon av Pulcinella fra den italienske teaterformen Commedia dell'arte. I starten opptrådte Mourguet alene, med en enkel vandrescene, en titteskapscene som han bar med seg og satte opp rundt i parker og på markeder. «Teatret hans besto av fire stolper avstivet med tverrbjelker. Denne konstruksjonen var omgitt av et stoff med malte dekorasjoner. På en av sidene var det en liten sceneåpning, som på gavlfeltet hadde en malt dekorasjon som forestilte en lyre og to korslagte fløyter». Denne dukketeaterformen inngår i en tradisjon som har eksistert og utviklet seg i Frankrike siden 1400-tallet. Sceneåpningen er høyt oppe, så dukkeførerne kan stå oppreist og ha dukkene over hodet, mens dukkeførerne selv er skjult. En slik enkel bærbar scene, som er kjent allerede fra middelalderen og brukes over hele verden, kalles på fransk «castelet» (norsk: lite slott).

Fra 1799 samarbeidet Mourguet en tid med den kjente gatemusikanten og -underholderen Lambert Grégoire Ladré, kalt père Thomas, som blant annet fungerte som utroper. Han reklamerte høylydt i folkemengdene, samlet publikum, spilte fiolin og hadde en dialog med Polichinelle under stykkets gang – og gikk rundt med hatten etter at forestillingene var over.

Mourguet og père Thomas hadde stor suksess allerede den første sommeren de arbeidet sammen, men samarbeidet var ikke uproblematisk, for père Thomas var litt for glad i et glass Beaujoulais-vin – eller flere, så han og Mourguet og skilte lag, sannsynligvis rundt 1804, muligens noen år senere.

Polichinelle-forestillingene ga ikke nok inntekter, så Mourguet arbeidet i tillegg i flere år som altmuligmann i en av Lyons mange crèches, julekrybber. Navnet julekrybbe er misvisende i dette tilfellet. I realiteten var det et teater som viste historiske stykker, eventyrforestillinger og dramaer med stang- eller tråddukker, marionetter. Selve juleevangeliet ble bare spilt rundt juletider. Mourguet førte ofte dukken père Coquard, som sammen med kona, mère Coquard, representerte vanlige folk. Guignol-forskeren Paul Fournel mener at det Mourguet lærte i julekrybbe-teatret, blant annet av tradisjonelle, populære marionettehistorier, la grunnlaget for Guignol-teatret. Dialogen mellom far og mor Coquard kunne være litt dristig etter datidens forhold, og kranglene mellom Guignol og Madelon hadde samme tone, men var langt grovere. Antydningens kunst var ikke noe for Guignol.

Etterhvert ble Mourguets dukketeater så populært at han, fra 1804, kunne slutte som tanntrekker og arbeide som profesjonell dukkespiller.

Persongalleri

På tidlig 1800-tall var ikke Polichinelle og det italienske repertoaret lenger nok til å trekke folk, så Mourguet bestemte seg for å lage en figur som var mer relevant for innbyggerne i Lyon. Ifølge tradisjonen laget han først Gnafron, antagelig i 1804, for å ha en kompanjong som var mer pålitelig enn hans tidligere samarbeidspartner, père Thomas. Få år senere ble Guignol og Madelon «født». Disse tre har senere vært det faste persongalleriet i Guignol-teatret. De skulle være Lyon-beboere som publikum i byen kunne sympatisere med og le med – og av.

Guignol

Guignol på en bokforside fra 1875

Guignol-karakteren ble altså skapt tidlig på 1800-tallet. Årstallet er usikkert, men franskmennene regner 26. oktober 1808 som Guignols «fødselsdag», og har feiret både hans 100- og 200-årsjubileer med utstillinger, festligheter og forestillinger. 200-årsjubileet ble omtalt både i lokale og nasjonale aviser.

Karakter og utseende

Guignol er dukketeatrets hovedperson og den ubestridte, komiske helten. Han har en godtroende og rettskaffen karakter, men kan, som Polichinelle, bli hissig og slå løs med stokken sin, spesielt på borgerskapets og øvrighetens representanter. Stokken er Guignols faste tilbehør.

I 1833 ble han karakterisert av forleggeren og forfatteren Léon Boitel som en skikkelse med karakter som en mann av folket, med et godt hjerte. Han tar gjerne en rangel; har ikke for mange skrupler, men er alltid klar til å hjelpe sine venner; han er uvitende, men med sunn fornuft; blir ikke så lett forundret. Man kan lure ham uten for store anstrengelser, ved smiger og skryt; men han lykkes nesten alltid i å komme seg ut av vanskeligheter.

Dette er karaktertrekk som passer på andre teaterroller Mourguet kjente. Én var père Coquard fra julekrybbeteatret, en annen var Jocrisse, kjent fra franske folkekomedier og farser på 1700- og 1800-tallet. Mourguet hadde selv opptrådt med Jocrisse-forestillinger en periode før han laget Guignol. Jocrisse var en godtroende tjener, klosset, komisk og lat, som Guignol. Guignol fremstilte også en tjener, eller lakei, i rundt 20 av de 41 stykkene som er nedtegnet fra de første tiårene.

Jocrisse (1878) Ukjent kunstner

Guignol opptrer i ulike yrker, det mest kjente, men langt fra mest brukte, er «canut», silkearbeider, et yrke både hans opphavsmann og tidlige publikum kjente godt til. Dukkens standardantrekk skulle ligne det silkearbeiderne brukte, en slags rødbrun diplomatfrakk med gullknapper. Antrekket lignet også det père Coquard og Jocrisse hadde. De gangene Guignol er gjengitt med bein, på plakater og postkort, har han samme type bukser og strømper som Jocrisse – og père Coquard.

Guignol har ulike antrekk etter yrket han fremstiller, men den karakteristiske hårpisken, som på Lyon-dialekt kalles en salsifis, er alltid synlig. Ifølge enkelte kilder hadde silkearbeidere håret samlet i nakken for ikke å få dem innimellom trådene i veven, andre kilder hevder at det var del av herremoten. På en illustrasjon i en bok fra 1878 er også Jocrisse vist med en lang, svinget hårpisk nedover ryggen.

Guignols hodeplagg er en svart, tettsittende lue, vanligvis laget av lær. Den har vært sammenlignet med dem båtførerne på Rhône brukte. Hodeplagget er også gjengitt som en forenklet tosnutet admiralshatt.

Mens Polichinelle ofte var fremstilt som ondskapsfull, med et plirende blikk og ekstreme ansiktstrekk, fikk Guignol et glatt og troskyldig utseende. Ansiktet hans skal ha fått trekk fra Mourguets eget.

De ulike Guignol-dukkene som er laget gjennom mer enn 200 år, har lignet den aller første, bortsett fra at han er blitt mer smilende, spesielt etter at han utviklet seg til å bli mindre av en opprører, mer av en figur i barneforestillinger. Laurent Mourguet utstyrte sine første dukker med skjev munn, så de hadde én smilende og én alvorlig profil.

Etymologi

Théâtre Guignol des Champs-Elysées i Paris, 2008

Foto: Charlik

Bakgrunnen for, og betydningen av, navnet Guignol er ukjent, men flere teorier er fremsatt og gjentatt i de fleste publikasjoner om dukketeatret. De fire som oftest er nevnt, er disse:

• «C'est guignolant». Oversatt til norsk er dette omtrent «Det er morsomt», der «guignolant» skal bety morsomt, men ikke er et ord som står i ordbøker. Mourguet hadde en nabo som han ofte prøvde ut nye teaterstykker på. Naboen kom gjerne med utbruddet «C'est guignolant!», når han syntes noe var ekstra morsomt, og Mourguet skal ha tatt Guignols navn fra dette uttrykket.

• Guign'-œil. En annen teori er at navnet Guignol kommer av uttrykket «Guign'-œil», som skal bety «som skuler», noe som skal ha vært karakteristisk for den første Guignol-dukken. Dette stemmer ikke. Den originale dukken finnes ved Musées Gadagne. Den stirrer rett frem for seg, uten å skule.

• Guignolet. I 1802 hadde le Théâtre Montansier-Variétés de Paris stor suksess med et teaterstykke av Dorvigny: Nitouche et Guignolet. Guignolet i dette stykket, en listig og munter bonde, hadde flere trekk som kan gjenfinnes i Mourguets Guignol. Mourguets Guignol-forestilling Le Pot de Confiture (norsk: Syltetøykrukken) er inspirert av et av Dorvignys stykker, så Mourguet kjente nok til Dorvigny, men – hvis Guignolnavnet kommer fra Nitouche et Guignolet – valgte altså Mourguet å ikke bruke navnet nøyaktig slik det var. Det første Guignol-teatret som ble opprettet i Paris i 1818, het fra starten Théâtre de Guignolet. Det skiftet senere navn til Théâtre Guignol des Champs-Élysées.

• Chignolo. En teori er at Guignol har italienske aner; at navnet kommer fra byen Chignolo i Lombardia (Italiensk uttale kiɲ'ɔlɔ). Jean-Baptiste Onofrio, som har utgitt samlinger av Guignol-stykker og selv var av italiensk opprinnelse, var en av de første som mente dette var en sannsynlig forklaring på navnet. Han mente det var en kjent skikk å gi håndverkere navn etter plassen de kom fra. Guignol har også et italiensk mellomnavn. Hans fulle navn er Jean Siflavio Guignol, men det brukes sjelden.

Gnafron

Père Thomas, tegning av Jacquand fra rundt 1833

Skomakeren Gnafron, Guignols drikkfeldige venn

Gnafrons navn er sannsynligvis knyttet til det yrket han har i de fleste stykkene han er med i. Der er han skomaker, og «gnafre» er et dialektord for lappeskomaker. Som Guignol, har han også flere yrker, og han kan være gammel enkemann i ett stykke, og ungkar i et annet. Han er uansett Guignols drikkfeldige venn; som alltid setter pris på en god Beaujoulais-vin. Gnafrons oppsyn skal være en karikert versjon av père Thomas' utseende. Gnafron og Guignol er blitt omtalt som uadskillelige, som Helan og Halvan, men Gnafron opptrer bare i 18 av de 41 dokumenterte forestillingene fra de første tiårene; det såkalt klassiske repertoaret. I de stykkene han er med i, er de to perlevenner, bortsett fra i L'Enrôlement (norsk: Innrulleringen), der de er fiender.

Madelon og andre figurer

Madelon er den eneste kvinnelige figuren som går igjen i flere av forestillingene. Hennes navn er en variant av det franske jentenavnet Madeleine.

Madelon

Madelons karakter er ikke så tydelig og konsistent som Guignols og Gnafrons. Hun er ofte Guignols strenge kone, som ikke kan fordra Gnafron, men hun kan også være Gnafrons datter. I de tidlige stykkene var hun fremstilt som et hespetre, men hun mykner mot slutten av 1800-tallet. Hun fremstår gjerne som arbeidsom, økonomisk og bekymret. Hun er alltid utstyrt med forkle og en stor, hvit kyse.

I tillegg til de tre hovedkarakterene deltar andre figurer når situasjonen krever det, men disse er nærmest statister rundt Guignol og Gnafron. Det kan være en øvrighetsperson, som dommeren M. Bailli; en politimann, som kalles Flageolet eller Pandore – eller Guignols sjef, direktøren. I enkelte forestillinger har Gnafron en kone, Toinon, som er inkarnasjonen av måtehold og fornuft, i motsetning til sin mann.

Anatole France, som så Guignol i Paris, opplyser at Guignol har en sønn som heter Gringalet. Også andre kilder oppgir at Guignols sønn heter Gringalet. Denne figuren er spinkel og spe, men svært oppfinnsom. Selve ordet «gringalet» betyr «spirrevipp» på norsk. France beskriver en Guignol-oppsetning der Gringalet er den dukken som svinger stokken: Etter å ha stanget sin far i magen helt i starten av stykket, svinger Gringalet senere i stykket stokken mot politimannen Pandore. Sønnen, som også kalles Guillaume, forekommer nesten bare i Paris-forestillingene.

Språk

I forhold til tråddukker, marionetter, har hanskedukkene begrensede muligheter til å uttrykke seg gjennom gester og bevegelser. Teksten blir derfor ofte er en viktig del av forestillingene. Mye av komikken i Guignol-stykkene springer ut av Guignols språk; hans forsnakkelser, hans spesielle, til dels svært kreative, ordforråd og hans tonefall. Han har alltid snakket en gammelmodig versjon av Lyon-dialekten, ikke den som ble – og blir – snakket i hans samtid. Allerede i 1839 skrev Charles J. Chambet i sin Guide pittoresque de l'étranger à Lyon (norsk: Pittoresk guide til Lyon for utlendinger/fremmede) at det er et lite teater i Lyon hvor trefigurene fremfører dialoger, og hovedkarakteren, Guignol, imiterer tonefallet til tidligere tiders Lyonbeboere. I utgaven fra 1853 av samme guidebok, står det presisert at det er de tidligere silkearbeidernes språk Guignol etterligner.

Det er hovedkarakterene, Guignol, Gnafron og Madelon – og enkelte av de andre figurene – som snakker slik. Borgerskap og øvrighet snakker et mest mulig korrekt fransk, gjerne med bruk av fremmedord og andre ord som Guignol misforstår, til publikums begeistring. Guignol som silkearbeider bruker en del gamle faguttrykk fra silkearbeidernes virksomhet, men hoveddelen av språket hans er moderne fransk, språket har tross alt to viktige formål: å få publikum til å le – og å bli forstått.

Lyon-dialekten har utgangspunkt i det romanske språket frankoprovençalsk. Som et av tiltakene for å formidle kunnskap om Guignol, holder foreningen L'Association des Amis de Lyon et de Guignol egne kurs i Lyon-dialekten, dels med utgangspunkt i Guignols måte å snakke den på.

Guignol i Lyon

Hvis jeg var herre, skulle jeg ikke ha noen tjenere.

Guignol

I 1820 etablerte Laurent Mourguet sin første faste trupp. Han ansatte sønnen Etienne og datteren Rose-Pierette, og litt senere hennes mann Louis Josserand, som dukkespillere.

Mourguets forestillinger var ment for voksne. Guignol fremstilte ofte en lakei, tjener eller arbeider. Han ble et talerør for den lille mann. De første tiårene av Guignol-teatrets tid fantes nesten ikke aviser i Lyon, store deler av publikum var dessuten analfabeter, så Guignol fungerte som nyhetsformidler, med sitt skjeve blikk på øvrighet og overklasse.

De første Guignol-teatrene

Guignol-teater bak scenen (1865)

De første årene spilte Laurent Mourguet i parker i sommersesongen og i sin egen kjeller om vinteren. Etterhvert spilte han også i andre lokaler, men det første permanente Guignol-teatret i Lyon ble etablert i en kafé, Café du Caveau. Her oppsto, ifølge Paul Fournel, konseptet og begrepet café-théâtre. Teatret i Café du Caveau er første gang omtalt i 1838, med Laurents sønn Etienne som innehaver. Han drev det til 1848. Tre andre teatre som er omtalt som de viktigste av de tidlige Guignol-teatrene i Lyon, er: Théâtre Guignol rue Port du Temple (1852– 1873); Théâtre Guignol du Passage de l'Argue (1862–1927) og Théâtre Guignol du Gymnase (1907–1966).

Mourguet var trolig analfabet, så de første tiårene ble ikke stykkene nedskrevet. Han hadde gjerne en idé og ut fra denne improviserte han frem forestillingen, kommuniserte med publikum og kommenterte dagsaktuelle hendelser. Det er derfor ikke kjent nøyaktig hvordan stykkene ble fremført, men på grunn av sensur og kontroll, ble deler av repertoaret reddet for ettertiden.

Sensur

Mourguet skal ha vært en improvisasjonens mester, og Guignols satiriske kommentarer var populære blant publikum, man ikke hos myndighetene. I 1852 innførte Napoleon III sensur på forestillingene, Guignol-teatret var spesielt nevnt i forordningen. Ingen av stykkene måtte oppføres uten først å ha blitt forelagt myndighetene og ha fått deres godkjennelse. Teksten i forordningen sluttet med at det var forbudt å forandre noe som helst i teksten etter godkjennelsen. Victor Napoléon Vuillerme-Dunand (1810–1876), en guignolist som arbeidet sammen med Laurent Mourguets svigersønn Louis Josserand, skrev da ned teksten til 12 av stykkene, men endret intrigen og pyntet på språket, så det skulle passere sensuren. Det måtte ikke hentydes til aktuelle hendelser, og slibrigheter måtte ikke forekomme. For å kontrollere at dette ble fulgt, ble det utplassert politi blant publikum. Vuillerme-Dunands tekster var korte, og det er tydelig at stykkene ikke kan ha vært fremført i denne formen, så forbudet ble nok jevnlig brutt. Dette viser også en politirapport i forbindelse med en søknad om å få åpne en kafé med Guignol-teater som underholdning.

Under første verdenskrig ble Guignol utsatt for en helt annen form for sensur. Et postkort som ble publisert med tekst utformet som et brev fra Gnafron til hans kjære «Chignol», ble ansett som for kritisk mot de politiske myndighetene, og ble erstattet av et annet. Det opprinnelige kortet ble ikke frigitt før etter krigen.

Guignol ble igjen utsatt for kritikk, og delvis sensur, fra myndighetene da Jean-Guy Mourguet i 1970-årene ga ham tilbake rollen som kritisk nyhetskommentator. Han kommenterte og kritiserte ulike byutviklingsprosjekter i Lyon; planlegging av en tunnelbane, en flyplass og et kjernekraftverk. Dette førte til at de lokale myndighetene truet med nedleggelse av teaterkompaniet. I 1981 hadde Mourguets Théâtre du Petit Bouif også problemer med rådhuset i Paris, og ble delvis sensurert, for å ha laget en sosialist-versjon av nasjonalsymbolet Marianne i stykket La Marianne à ponpons (norsk: Marianne med pompongene), der hun kranglet med Chiracula, en karikatur av politikeren Jacques Chirac, fremstilt som vampyr.

Det klassiske repertoaret

Det finnes fire kjente samlinger av nedskrevne forestillinger fra de første generasjonene Mourguet. Disse stykkene kalles det klassiske repertoaret.

Vuillerme-Dunands tekster fra 1852 er korte og summariske, men de er verdifulle som den aller første samlingen av nedskrevne Guignol-stykker fra familien Mourguets forestillinger.

Den andre samlingen tekster ble skrevet ned av magistraten Jean-Baptiste Onofrio (1814–1892). I 1865 publiserte han ti av Guignol-stykkene anonymt. Onofrio hadde besøkt forestillingene inkognito, og nøye notert det han så og hørte. Han verken utbroderte eller moraliserte, men han sensurerte, i anstendighetens navn, alle spor av slibrigheter og pornografi. Han forklarte i forordet til samlingen at i hans miljø var dette en selvfølge. Onofrio fikk gjennom sin samling beskrevet Guignols lure knep og hans sans for rettferdighet; hans forhold til Madelon og Gnafrons sans for vin og vennskap, men forestillingens saftige språk og grovheter ble utelatt. I 1869 utga han ti stykker til. Senere publiserte han flere samlinger under fullt navn.

Tredje samling ble skrevet ned av Joanny Durafour (1853–1938) på slutten av 1920-årene. Han var også guignolist, og hadde hatt størsteparten av sin karrière i brødrene Pierre og Ernest Neichthausers Théâtre du Gymnase. Durafour kopierte Vuillerme-Dunands tekster og skrev dem ned slik forestillingene nå faktisk ble spilt, for å ha dem som verktøy selv. De var verken skrevet ned for å passere en sensur eller for å bli publisert, så hans tekstsamlinger var friere i formen enn de to første. Selv om stykkene var nedskrevet, var improvisasjonen tatt hånd om, men satt i system. Det var notert i manus hvor man skulle improvisere.

I 1934 publiserte Gaston Baty (1885–1952) en samling av de klassiske tekstene, dels med Onofrios tekster som utgangspunkt. Spesialister mener dette er en uvurderlig kilde til det tradisjonelle Guignol-teatret. Handling og dialog er skrevet ned uten bekymring for skikk og bruk, og gir rom for karakterenes opprinnelige frekkhet og til dels vulgære oppførsel.

Et nytt publikum

Pierre Rousset med sin Gnafron- og Guignol-dukke

Etter at improvisasjon ble forbudt i forestillingene, dalte interessen blant Guignols opprinnelige publikum mer og mer. Til gjengjeld ble han mer populær blant borgerskapet. Han opptrådte i deres deler av byen og fulgte dem til deres feriesteder. Guignolistene spilte også barneforestillinger og ble til og med invitert til å spille for hoffets barn. Guignol-teatret spredte seg over hele Frankrike og erobret de nye kurstedene.

Pierre Rousset, også en tidligere vever som var blitt guignolist, tilpasset seg det nye publikummet. Han debuterte i truppen i Passage de l'Argue i 1868, kjøpte Café Condamin i 1878, og begynte å spille for et mer borgerlig publikum. I 1887 flyttet han inn i Théâtre du Gymnase du Quai Saint-Antoine, og dette var hovedteatret for Guignol-forestillinger, inntil det måtte stenge på grunn av at bygget skulle rives. Han spilte tradisjonelle Guignol-stykker, men først renset han dem for slibrigheter og canut-sjargong. Guignol fikk et harmløst repertoar – og han passet munnen sin.

Rousset innførte også parodier på kjente operaer og teaterstykker, og skrev blant annet parodiene Guignol og Julie, Guignol Tell og Guignol og Dalila. Guignol deklamerte tekstene på vers. Paul Fournel skriver at Guignol, som tidligere hadde vært en ertekråke, var blitt en papegøye. Parodier har senere vært et vanlig innslag i Guignol-teatrenes repertoar.

Tradisjonelt repertoar eller samtidsstykker

Mellom 1870 og 1914 utviklet det seg to fløyer blant guignolistene; de som ønsket å være tro mot det klassiske repertoaret, og de som mente Guignol-teatret måtte være oppdatert og moderne for å være relevant.

I 1908, ved Guignols 100-årsjubileum, bestemte brødrene Neichthauser seg for å gi Guignol tilbake hans ærlige og opprørske karakter. Pierre Neichthauser var gift med Eléonore Josserand, Laurent Mourguets oldebarn. Hun kjøpte Pierre Roussets teater, og brødrene Neichthauser spilte der med stor suksess. Guignol ble igjen populær, med intellektuelle, kunstnere og politikere som trofaste publikummere frem til 1950-tallet. Rundt 1970 døde Neichthauser-brødrene. Guignols popularitet sank igjen, blant annet på grunn av konkurransen fra film og TV, men noen år senere fikk Guignol-teatret nok en gang en renessanse i Lyon, takket være Théâtre du Petit Bouif og Jean-Guy Mourguet, femte generasjons etterkommer etter Laurent Mourguet. Han skrev nye stykker og ga Guignol tilbake rollen som kritisk, lokal nyhetsformidler.(se ovenfor, i seksjonen Sensur).

Guignol i fedrelandets tjeneste

Guignol underholder soldater ved fronten (1915)

Guignol gjorde en stor innsats under første verdenskrig, både på dukketeaterscenen og utenfor – på postkort, plakater og i tidsskrifter – i Lyon, i regionen rundt og ved fronten. Det ble utgitt serier med postkort med tegninger og tekster, der Guignol var fremstilt som en patriotisk, lojal og god soldat; han var gjengitt på faner og plakater der han slår løs på en tysk soldat under mottoet «Jamais battu, toujours content» (norsk: Aldri slått, alltid fornøyd). Også fra andre verdenskrig finnes en plakat med samme motiv. Da Lyon ble frigitt 3. september 1944, kvittet Guignol seg igjen med fienden ved å slå ham ned med stokken. Teksten på denne plakaten sier, på Lyon-dialekt: «Et zou, aux équevilles!» (norsk: Å hoi, til søpla!). Den mest kjente postkortserien var 66 kort som ble utformet av illustratøren Jean Coulon. Han hadde også skrevet teksten, under psevdonym. Kortene var formet som illustrerte dagbokblader fra Guignol ved fronten, og som korrespondanse mellom ham og den eldre vennen Gnafron, som var blitt hjemme.

Guignol ble også brukt på andre måter under første verdenskrig, for eksempel når lokale myndigheter trengte penger til krigsformål. Da oppfordret han folk, på store plakater, til å gi det de kunne.

Høsten 1914 utkom første nummer av en humoristisk, ukentlig avis med tittelen Guignol : journal hebdomadaire humoristique. Avisen ble utgitt regelmessig helt frem til desember 1972.

I oktober 1916 arrangerte de lokale myndighetene i Lyon «Journée de Guignol» (norsk: Guignoldagen) for å samle inn penger til veldedige formål.

Guignol-forestillingene som var blitt ganske pyntelige i løpet av 1800-tallet, hadde fått tilbake noe av røffheten fra de første årene, og han henvendte seg igjen primært til et voksent publikum. Forestillingene ble spilt som adspredelse for soldatene ved fronten, for sårede soldater på sykehus og for sivile og soldater på permisjon. Stykkene var både historier fra det klassiske repertoaret og nye historier som kommenterte krigens hverdag og hendelser.

Seriene med postkort viser at også Gnafron og Madelon hadde sine oppgaver utenfor teatret under første verdenskrig. Hun arbeidet på en fabrikk som produserte granater, han korresponderte med sin modige venn og sparte sin fineste Beaujoulais til krigen var over og Guignol kunne komme tilbake.

Mourguet-familien og Guignol

Laurent Mourguet trakk seg tilbake til Vienne da han var 71 år, i 1840, og spilte også der, men lite er kjent om hans virke i de siste årene før han døde i 1844.

Fra rundt 1840 til 1900 var det neste generasjon Mourguet som førte familietradisjonen videre i Lyon og på turneer i regionen omkring. Det var stor konkurranse, antall dukkespillere og dukketeatre som spilte Guignol-forestillinger økte voldsomt i disse årene, og flere teatre ble etablert.

I 1838 etablerte Laurents sønn Etienne det første faste Guignol-teatret i Lyon, og spilte der sammen med sin svoger Louis Josserand (enkemann etter Rose-Pierette) og Victor Napoléon Vuillerme-Dunand.

I 1848 overtok tredje generasjon dette teatret, da Etienne overdro det til sønnen Jean-Jacques Mourguet. Han solgte det ut av familien i 1850. Begge sønnene til Louis Josserand og Rose-Pierette, Laurent og Louis II, ble dukkespillere.

Eléonore Josserand, datter av Laurent og dermed fjerde generasjon, giftet seg med Pierre Neichthauser. Han og hans bror Ernest fikk stor betydning for den videre utviklingen av Guignol. Ernest skar selv ut trehodene til dukkene, og ga Guignol hans store smil og smilehull, som han har hatt i de fleste versjonene senere. Brødrene hadde et eget teater, Théâtre du Gymnase. Etter at Guignols 100-årsdag ble feiret i 1908, ble de berømte både nasjonalt og internasjonalt, men etter andre verdenskrig avtok publikumsinteressen igjen. Konkurransen fra andre medier var for stor. Pierre døde i 1953. Da teatret måtte flytte på grunn av byutvikling, var det ikke lenger levedyktig. Ernest døde i 1969.

Frédéric Josserand, sønn av Laurent, var også guignolist.

I sjette generasjon var det Jean-Guy Mourguet (1929–2012) som ble guignolist, per 2018 den siste i slekten. Jean-Guy var sønn av Marie-Louise Josserand og Henri Brunel. Marie-Louise var datter av Frédéric Josserand. Jean-Guy skiftet etternavn fra Brunel til Mourguet da han etablerte seg som dukkespiller. I 1960 etablerte han teatertruppen le Théâtre du Petit Bouif, og Guignol ble igjen den opprørske kommentator og samfunnskritiker han hadde vært de første årene.

Da Jean-Guy Mourguet ikke lenger kunne spille på grunn av sykdom, overlot han sin Guignol-samling, som blant annet besto av 200 dukker og 2000 kostymer, til byen Brindas, der han bodde, med ønske om at det skulle opprettes et Guignolmuseum der. Dette åpnet i 2008.

Teatre, museer og foreninger

Det finnes fortsatt (per 2018) teatergrupper som har spesialisert seg på Guignol-teater; egne museer og museumsavdelinger viet Guignol og Guignol-teatrets historie – og en egen forening som har som mål å informere om Guignol og gjøre hans historie og repertoar kjent.

Den internasjonale figurteaterfestivalen Moisson d'avril arrangeres i Lyon hvert annet år, og i 2008 deltok rundt 15 figurteatergrupper fra hele verden. Biennalen viet en hel dag til visning av Guignol-forestillinger, i anledning Guignols 200-årsjubileum.

Guignol-teatre i Lyon (utvalg)

Fra Le déménagement (norsk: Flyttingen). Tegning fra 1865. Guignols hus anes til høyre på bakgrunnskulissen

La Maison de Guignol (norsk: Guignols hus) i 2008

Foto: Gonedelyon

• Théâtre La Maison de Guignol. Dette teatret ble etablert i 1965 av en gruppe som ønsket å føre Guignoltradisjonene videre da Théâtre Guignol du Gymnase måtte stenge på grunn av et byutviklingsprosjekt. Théâtre La Maison de Guignol ligger i en bygning ved Place de la Trinité, ved foten av Gourguillonbakken. Det fikk navnet La Maison de Guignol (norsk: Guignols hus) fordi Guignol i flere stykker har nettopp dette partiet av byen som bakgrunnskulisse. I stykket som regnes som Laurent Mourguets første, Le Déménagement (norsk: Flyttingen) bor Guignol til og med i Gourguillonbakken 1. I tillegg til Guignol-teater, spilles andre forestillinger i huset, som også inneholder kafé, butikk og konferansefasiliteter.

• Guignol, un GONE de LYON, La Compagnie Daniel Streble. Dette teatret ble etablert i 1929, og har vært i samme familie siden.
• Le Véritable Guignol du Vieux-Lyon. Navnet betyr den virkelige Guignol i gamle Lyon. Det ble etablert i 1948, og feiret 70-årsjubileum i 2018.

Museer

• Le Musée des marionettes du monde – Musées Gadagne. Laurent Mourguets originale dukker finnes her.
• Le Petit Musée de Guignol.
• Le Musée Théâtre Guignol de Brindas, 16 km vest for Lyon. Museet ble grunnlagt i 2008, med utgangspunkt i Jean-Guy Mourguets donasjon.

La Societé des Amis de Lyon et de Guignol

Da monumentet over Laurent Mourguet var oppført i 1912, hadde komiteen et lite overskudd, og det ble enighet om å bruke dette til å etablere en forening som skulle vedlikeholde Lyon-tradisjoner og fremme og formidle informasjon om Guignol-teatret. Foreningen Societé des Amis de Guignol (norsk: Foreningen Guignols venner) ble etablert i 1913. Foreningens første tiltak var å utlyse en konkurranse om nye Guignol-teaterstykker. Konkurransen ble en suksess, deltagelsen var stor, og vinneren fikk se sitt stykke fremført på Théâtre Guignol du Gymnase. Denne konkurransen ble avholdt årlig i 30 år. I 1947 skiftet foreningen navn til La Societé des Amis de Lyon et de Guignol. Foreningen holder også, som nevnt ovenfor, kurs i Lyon-dialekten.

Guignol utenfor Lyon

Dukketeatertruppene dro allerede fra starten på turnéer, og nye faste Guignol-teatre ble opprettet andre steder enn i Lyon. Guignol tilpasset seg de ulike miljøene og fikk antrekk og dialekt etter hver ny region. I Bordeaux har han for eksempel aksent fra sørvest-Frankrike. Der spilte Etienne-Paul-Jean Guerin dukketeater med Polichinelle som hovedfigur fra 1840, og i 1853 etablerte han et dukketeater som han kalte Guignol Guerin. Hans etterkommere driver dette teateret i en av byens parker, og feiret i 2018 Guignol Guerin-teaterets 165-årsjubileum.

Det finnes Guignol-teatre også i utlandet. I Sveits turnerer syvende generasjon sirkusartist, Bruno Prin, med sitt Guignol-teater, og i Montréal, Canada etablerte Mathieu St-Gelais «Le castelet de Guignol» i 2007.

Paris

Le Théâtre de Guentleur, Champs-Élysées, 1885. Sitteplassene var reservert for betalende publikum. De som sto rundt ga, hvis de kunne, i hatten, etter forestillingen.

På midten av 1800-tallet ble Guignol kjent også i Paris, men i og med at dukkene her var fjernet fra sitt hjemlige miljø og sin sosiale kontekst, måtte stykkene endres en hel del, og forestillingene hadde ikke samme aktualitet og slagkraft som i Lyon. Paul Fournel skriver at en konsekvens av dette var at i Paris, og andre store byer, var det ikke vanlige folk som kom for å se på Guignols forestillinger for voksne, men nysgjerrige og intellektuelle. Senere er barneforestillinger vanligst på teatrenes repertoar.

I Paris utviklet guignolistene en typisk parisisk Guignol. Han snakker Paris-sjargong, er respektløs, frekk og slu, og ifølge World Encyclopedia of Puppetry Arts kalles han her ofte Guillaume, eller Guignolet når han spiller Guillaumes far.

Flere av Paris-teatrene som fortsatt (per 2018) spiller Guignol-stykker ble grunnlagt på 1800-tallet.

Guignol-teatre i Paris (utvalg)

• Guignol de Champs-Élysées, etablert i parken Jardin des Champs-Élysées i 1818, og feiret sitt 200-årsjubileum der i 2018. Filmen Le Guignoliste des Champs-Élysées (2002), presenterer Auguste Guentleur, som var dukkespiller og direktør her i 40 år.
• Marionettes du Parc de Montsouris, etablert i 1982, basert på Théâtre des Marionnettes du Jardin du Luxembourg som åpnet i 1933.
• Le Guignol de Paris, Parc des Buttes Chaumont, etablert i 1892.
• Le Théatre Guignol Anatole, etablert i 1836. Teaterkompaniet opptrer også i andre byer.
• Le Théâtre des Marionnettes Parisiennes Champ de Mars, som også kaller seg bare Marionnettes du Champ de Mars eller Guignol du Champ de Mars. Teateret spiller flere ulike forestillinger med Guignol i hovedrollen som stykkets helt.

Guignol i det 21. århundre

Guignol er, sammen med Gargantua og Tartuffe, blant de få fiktive personene som er blitt del av den franske kulturarven. Mer enn 200 år etter at den første Guignol-dukken ble laget, er han fortsatt populær over hele Frankrike og er blitt et symbol for Lyon.

Han har ikke lenger den funksjonen han hadde som kritisk nyhetsformidler på tidlig 1800-tall, men han kan fortsatt kritisere makthavere i voksenforestillinger, og han er alltid klar for rampestreker i barneforestillinger. Guignol-historiker Paul Fournel vil ikke velge mellom disse to, den opprørske spottefuglen og den veloppdragne barneunderholderen. Han mener at Guignol har måttet gi slipp på noe av sin særegenhet for å motstå tidens tann, og at det er prisen for å beholde populariteten; vi vil ikke ha ham som en stivnet karakter.

Tidslinje

Plakat,Théâtre du Grand Guignol (1928)

Tallerken fra slutten av 1800-tallet.

Årstallene og opplysningene i tidslinjen nedenfor er tatt fra Fournel (2008), s. 179–182, der ikke annet er opplyst.

• 1769 – Laurent Mourguet, Guignols opphavsmann, blir født
• 1799 – Mourguet møter père Thomas og starter et samarbeid med ham
• 1804 – Mourguet slutter som tanntrekker, og arbeider profesjonelt med dukketeater, foreløpig med Polichinelle, og etterhvert Gnafron
• 1808 – Guignol blir «født» (uvisst nøyaktig hvilket år mellom 1805 og 1808)
• 1809 – Mourguet er for første gang omtalt som Artiste Dramatique (norsk: drama-kunster) i offisielle papirer
• 1810 – Mourguet åpner et lite teater i rue Lainerie. Der spiller han Jocrisse-forestillinger med stor suksess. Direktøren for Théâtre des Célestins liker ikke dette, og han har rettigheter som gjør at han kan tvinge Mourguet til å skifte teatersjanger. Dette fører til at Mourguet starter «le théâtre du Guignol»
• 1813 – Mourguet arbeider som kunstner og maskinist i en av Lyons mange crèches (norsk: julekrybbe). Dette var en form for folkelig teater, der de brukte stang- og tråddukker. De viste historien om Jesu fødsel bare ved juletider. Resten av året spilte de andre stykker. Mourguet var ofte dukkefører for en av de mest fremtredende figurene: père Coquard (norsk: far Coquard)
• 1820 – Mourguet etablerer sin første faste dukketeatertrupp, med sønnen Étienne, som spilte mannsrollene med dype stemmer; datteren Rose Pierette spilte kvinnerollene og en ung mann, Claude Louis François Josserand spilte Gnafron. Le Guignol Mourguet opptrådte i hele regionen
• 1838 – Første faste sal for Guignol-teatret i Café du Caveau de Célestins
• 1865 – Første bind av Onofrios tobindsverk Théâtre lyonnais de Guignol publiseres
• 1912 – Et monument over Mourguet blir reist i Lyon
• 1913 – Foreningen Société des Amis de Guignol (norsk: Guignols vennes forening) stiftes
• 2008 – Le Musée Théâtre Guignol åpner i Brindas
• 2012 – direktør Stéphanie Lefort, la Compagnie les Zonzonz, foreslår å nominere Guignol-teatret for UNESCOs liste over immateriell kulturarv, der andre dukketeatre, som for eksempel sicilianske Opera deî Pupi er oppført. Per 2018 er Guignol ikke på listen.

Bruk av Guignol og Guignol-navnet

Guignol pryder flere husfasader i Lyon, og gater og plasser bærer hans og de andre hovedkarakterenes navn.

Språk, teater og TV

En dukkespiller som medvirker i Guignol-forestillinger, blir kalt en «guignoliste», mens en dukkefører i andre dukketeaterforestillinger blir kalt en «marionnettiste».

Hanskedukken Guignols navn har etter hvert fått en generell betydning på fransk. En «guignol» er en bajas, en latterlig person, og uttrykket «faire le guignol» betyr å tulle og tøyse.

I perioden 1897–1962 eksisterte teatret Grand Guignol i Paris. Dette hadde ikke noe direkte med hanskedukken Guignol å gjøre. Det er ikke kjent hvorfor teatret fikk dette navnet, men det ble berømt for sine makabre og blodige skrekkforestillinger, og enkelte kilder nevner denne brutaliteten, som dels kan gjenfinnes i dukketeatret når Guignol slår løs på sine motstandere, som en årsak.

I 1988 lanserte den franske private TV-kanalen Canal+ Les Guignols, en serie basert på den satiriske engelske dukkeserien Spitting Image, der politikere og kjendiser, i form av karikerte lateks-dukker, ble harsellert med ukentlig. Serien het opprinnelig Les Arènes de l'info, deretter Les Guignols de l'info, og i 2015 fikk den tittelen Les Guignols. Serien ble avsluttet i juni 2018.

Tidsskrifter og andre publikasjoner

Tittelfelt, Journal de Madelon (1876)

Fra midten av 1800-tallet til 1970-årene ble det publisert mer enn 25 ulike humoristiske tidsskrifter med Guignol som tittel, eller som del av tittelen. Mange var satiriske og enkelte var politiske. De fleste hadde en kort levetid. Noen ble stoppet av myndighetene, andre fikk økonomiske problemer. Det mest kjente av disse tidsskriftene var ukebladet Guignol : journal hebdomadaire humoristique, som ble grunnlagt under første verdenskrig. Det utkom regelmessig, hver uke, fra oktober 1914 til desember 1972.

Noen få magasiner hadde også Gnafron eller Madelon i tittelen.

Det er publisert både tegneserier og bøker, særlig barnebøker, med Guignol som hovedperson.

Samleobjekter

Guignols popularitet ble tidlig utnyttet i salgsøyemed og reklame. Allerede i 1870-årene produserte en fajansefabrikk en serie på 12 tallerkener med motiver fra flere av de mest kjente Guignol-stykkene. Senere er Guignol brukt som motiv på souvenirer, pynte- og bruksgjenstander, som er blitt populære samleobjekter.

Litteratur

• Fournel, Paul (1975). L'histoire veritable de Guignol. Lyon: Fédérop. 
• Fournel, Paul (2008). Guignol : Les Mourguet. Editions Lyonnaises d'Art et d'Histoire. ISBN 978-2841471935.  [Boken har en meget omfattende bibliografi, hovedsakelig med fransk litteratur, på sidene 185–189]
• Tabey, Jean-Paul (2005). Guignol – Marionnette lyonnaise (på fransk). Editions Sutton. ISBN 978-2849104842. 

Eksterne lenker

• (en) Guignol – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (fr) «La famille Castelbou», privat nettsted med mye informasjon om bøker og annen informasjon om Guignol Besøkt 23. august 2018
• (fr) Offisielt nettsted for foreningen la Société des Amis de Lyon et de Guignol Besøkt 24. august 2018
• (fr) Nettsted om Guignol og Mourguet Besøkt 24. august 2018
• (fr) Le Guignoliste des Champs-Elysées. Film om Théâtre des Champs-Elysées
• (fr) Spectacle de Guignol