Jacques Attali
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Jacques Attali | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Jacques José Mardoché Attali 1. nov. 1943[1][2]  (81 år)Alger (Frankrike, Fransk Algerie)[3] | ||
| Beskjeftigelse | Bankier, skribent, samfunnsøkonom, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Akademisk grad | Doktorgrad (1979) (avhandling bedømt av: Universitetet i Paris, Sorbonne, studieretning: samfunnsøkonomi)[4] | ||
| Utdannet ved | 6 oppføringer
École polytechnique (1963–1965)
Université Paris-Dauphine[4] École nationale d'administration (1968–1970) École des mines de Paris Sciences Po (1965–1967) Lycée Janson-de-Sailly (elev av: André Fermigier) | ||
| Doktorgrads- veileder | Alain Cotta (1979) (avhandling bedømt av: Universitetet i Paris, Sorbonne, studieretning: samfunnsøkonomi)[4] | ||
| Partner(e) | Anne Sinclair[5][6] | ||
| Søsken | Bernard Attali | ||
| Barn | Bethsabée Attali[7] Jérémie Attali | ||
| Parti | Parti socialiste (1973–) | ||
| Nasjonalitet | Frankrike[8] | ||
| Medlem av | Académie royale des sciences, des lettres et des beaux-arts de Belgique | ||
| Utmerkelser | Æresdoktor ved Haifa-universitetet Ridder av Æreslegionen (1998)[9] | ||
| Signatur | |||
 | |||
Jacques Attali (født 1. november 1943 i Alger i det franske Algerie) er en fransk samfunnsøkonom, forfatter og høyere embedsmann. Han var i mange år rådgiver for den franske presidenten, François Mitterrand.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Attali hadde jødiske foreldre. Faren Simon drev et parfymeri i Alger. Før Algeries uavhengighet flyttet han i 1957 med sin familie som pied-noir til Paris. Tvillingbroren, Bernard, var styreformann for Air France fra 1988 til 1993. Begge brødre gikk på Lycée Janson-de-Sailly og var skolekamerater med de franske politikerne Jean-Louis Bianco og Laurent Fabius.
Attali hadde i 1968 et praktikum ved École nationale d'administration i Nièvre og traff der François Mitterrand for første gang.
Attali, som ble professor og doktor i samfunnsøkonomi fikk også utdannelse fra École polytechnique, Mines ParisTech, Institut d’études politiques de Paris og École nationale d'administration.
Politisk virke
[rediger | rediger kilde]I en alder av 27 ble Attali medlem av det franske statsrådet. I 1972 publiserte han sine to første bøker, og ble prisbelønnet av Académie des Sciences.
Som professor ved universitetet Paris-Dauphine samlet han noen yngre forskere rundt seg, som Yves Stourdzé, grunnlegger av det europeiske forskningsprogrammet EUREKA, Erik Arnoult alias Érik Orsenna som fikk prix Goncourt i 1988 og var spesialrådgiver for Roland Dumas i utenriksministeriet ved Quay d'Orsay. Attali klarte også bringe sammen ledende og jevnbyrdige presonligheter innen journalistikk, vitenskap, show business og finansverdenen. Han fikk utmerkede kontakter, som Raymond Barre, Jacques Delors, Jean-Luc Lagardère, Antoine Ribaud, Coluche og Michel Serres.
I 1973 ble Attali bedre kjent med François Mitterrand, og da Mitterrands flyttet inn i Élyséepalasset i 1981 ble Attali hans spesialrådgiver. Dette tilgodeså også Attalis venner Jean-Louis Bianco og Alain Boublil og enkelte unge ENA-absolventer som François Hollande og Ségolène Royal.
I 1982 gikk Attali inn for økonomisk strenghet. Han ble videre Mitterrands «sherpa» for G7-toppmøtene. Han organiserte 200-årsjubileet for den franske revolusjon den 14. juli 1989 og G7-møtet i Paris.
Hvert år utgav han en ny bok, ofte skrevet i raskt tempo.
Hver lørdagskveld i François Mitterrands epoke organiserte han et aftensmåltid i sitt hus i Neuilly. Han redigerte hver kveld sin notis for president Mitterrand om økonomi, kultur, politikk og de siste bøkene han hadde lest eller kikket på.
I Mitterrands andre syvårige embedstid forlot Attali Élyséepalasset.
Han ble president for Den europeiske bank for gjenoppbygning og utvikling (EBRD) i London, en institusjon som koordinerte gjenoppbyggingen av økonomien i østeuropeiske land. Vurderingene av hans innsats der spriker. Attali så seg etter en finansskandale tvunget til i tre tilbake fra sitt presidentskap i juli 1993.
Attali ble senere president for er rådgiverfirma spesialisert på nyere teknologier, og grunnlegger av PlaNet Finance, en internasjonal non-profit-organisasjon for fattigdomsbekjempelse.
Forfatterskap
[rediger | rediger kilde]Attali har utgitt essays, romaner, historiske avhandlinger og biografier (Karl Marx, François Mitterrand). Han har også skrevet teaterstykker og fortellinger for barn, og skrevet som spaltist for magasinet L’Express.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ BnFs generelle katalog, catalogue.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000017062, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Who's Who in France, Who's Who in France biografi-ID 8568[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Système universitaire de documentation, www.sudoc.fr, besøkt 15. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.closermag.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ fr.news.yahoo.com[Hentet fra Wikidata]
- ^ gw.geneanet.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ BnFs generelle katalog, catalogue.bnf.fr, besøkt 15. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ Journal officiel de la République française, jorfsearch.steinertriples.ch, besøkt 15. februar 2024[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Laurent Telo, 2016. Et Attali créa Attali. M, le magazine du Monde du 27 août 2016, p. 27-33.
- Laurent Mauduit, Les Imposteurs de l'économie, éditions Gawsewitch, 2012]
- Jacques Attali a-t-il basculé du côté obscur de la force ? Marianne, 14 décembre 2014 Arkivert 10. februar 2017 hos Wayback Machine.
- Frédérique Jourdaa, "La Planète Attali". Le Seuil 2010
- Guy Sitbon, Le cas Attali, Éditions Grasset, 1995
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (de) Verk av og om Jacques Attali i katalogen til det tyske nasjonalbiblioteket
- Offizielle Website und Blog (fr., en.)
- Ausgewählte Werke in chronologischer Ordnung
- Attalis Kolumnen bei L’Express Arkivert 25. november 2005 hos Wayback Machine. (fr.)
- Kritik zu Attalis Buch Noise (en.)
- Interview von Angus Carlyle Arkivert 8. mars 2022 hos Wayback Machine. (en.)