Jangsu av Goguryeo
| Jangsu av Goguryeo Hangul: 장수왕 (f.:거련 el. 연) Hanja: 長壽王 (f.: 巨連 el. 璉) RR: Jangsu-wang (f.: Georyeon el. Yeon) MR: Changsu-wang (f.: Kǒryǒn el. Yǒn) Konge av Goguryeo | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 394 Ji'an (Goguryeo) | ||
| Død | 491 Pyongyang (Goguryeo) | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Embete | |||
| Far | Gwanggaeto den store[1] | ||
| Barn | Joda Sŭng U | ||
| Nasjonalitet | Goguryeo | ||
| Regjeringstid | 413 - 491 | ||
| Koreas monarker Goguryeo |
|---|
|
Jangsu av Goguryeo (født 394, død 491[2] ) var 20. konge i det koreanske kongedømmet Goguryeo.
Jangsu var eldste sønn av Gwanggaeto den store, og regjerte på en tid da Goguryeo var på høyden av sin makt, som bygde på farens territorielle ekspansjon. Hans posthume navn betyr «langt liv».
Tidlig periode
[rediger | rediger kilde]
Jangsu brukte det meste av tiden til å begynne med å stabilisere riket som så raskt hadde ekspandert som en følge av farens erobringer. Jangsu hadde fått bygd en fantastisk grav for sin far, sammen med en fire meter høy gravstein (Gwanggaetosøyla fra 414) der farens erobringer ble inngravert. Gravsteinen og gravstedet var så stort at 330 mennesker var engasjert på fulltid for ta vare på graven. Jangsu hadde engasjert mennene fra ulike regioner av landet og med ulik stammebakgrunn for å vokte og holde rent. Dette skulle demonstrere den raske konsolideringen av riket og kongens makt.
I 427 flyttet han hovedstaden fra Gungnaefestningen til Pyeongyang (dagens Ji'an ved den kinesisk-koreanske grensa). Flere årsaker lå bak, dels for å forberede seg til offensiven mot Baekje og Silla i sør, dels for å etablere en større og prektigere hovedstad mer passende for det nye og større riket. Etter å ha flyttet hovedstaden sørover, bestemte kong Jangsu seg for å fortsette i farens fotspor; å erobre land.
Nordvestre felttog
[rediger | rediger kilde]Kina ble på denne tiden invadert av wu hu-folket og inndelt i sekstenkongerikene. Senere Yan som lå der Liaoningprovinsen ligger i dag, ble slått så grundig av Gwanggaeto den stores hær at hele riket kollapset i 408. Etter Senere Yans fall, dro den hankinesiske Murong-klanen fra Xianbei nordover og etablerte nordlige Yan. Men dette var ingen march for det nordlige Weidynasti (Xianbei) som samlet det meste av det nordlige Kina. Deretter begynte nordlige Yan å søke en allianse med Goguryeo, som var mektigere enn seg selv og som kunne kjempe mot nordlige Wei. I 436 kom kavaleri fra Goguryeo til nordlige Yan og drev tilbake soldatene fra Xianbei.
Det tidlige Song-dynasti som var fiender med nordlige Wei, oppmuntret både nordlige Yan og Goguryeo som rivaliserende nasjoner av Wei. Planen om å så fiendskap lyktes ikke da Jangsu vendte seg mot dem og ødela nordlige Yan i 438. Han erobret hele regionen og holdt eks-kongen fanget. Songhoffet ble rasende og advarte kong Jangsu om at kongens død ville bety krig. Jangsu ignorerte advarselen og henrettet kongen. Song sendte en armé mot Goguryeo, men ble enkelt slått tilbake. Freden hersket det kommende året etter at Jangsu sendte 800 hester som en gave til Songs keiser, som oppfordring til krig mot nordlige Wei, slik at Goguryeo kunne konsentrere seg om Baekje og Silla mens de to kinesiske statene kjempet mot hverandre. Jangsu oppmuntret Song til å invadere Wei i 459 etter å ha sendt en last med armbrøst, gull og sølv. Weiregjeringen ble opphisset da dette ble kjent, men måtte holde på freden med Goguryeo for å kunne forsvare seg mot Song og Rouran. Jangsu så fordelene ved å ha et avklart forhold til Wei med tanke på den kommende krigen mot Baekje, så de to rikene etablerte formelle forbindelser i 435.
Ekspansjon sørover
[rediger | rediger kilde]I 472 sendte kong Gaero et brev til keiseren av nordlige Wei, der han skriver at han har problemer med å kommunisere med Wei på grunn av Goguryeos stadige invasjoner, og inviterte til en militær allianse mot Goguryeo.
Kong Jangsu ventet på at en mulighet skulle åpne seg for en krig sørover på Koreahalvøya mot Baekje og Silla. Resultatet ble at Jangsu i all hemmelighet planla angrepet mot Baekje, som tross tapene mot Gwanggaeto den stores invasjoner holdt seg med en betydelig hær. For å forvirre Baekje sendte han buddhistmunken Dorim, som oppsøkte kong Gaeros hoff med det hemmelige målet å bidra til korrupsjon og forvirring før invasjonen. Kong Gaero likte Dorim, og spilte baduk med han hver dag, og kunne der også overtale Gaero til å bruke enorme summer på konstruksjonsprosjekter, heller enn på hæren.[3]
I 475 startet kong Jangsu sin fullskala invasjon fra land og sjø med tilsammen 30 000 soldater mot det nå ustabile Baekje. Dorim klarte med hell å skaffe seg informasjon om kongedømmet på forhånd,[3] og for Gaero kom angrepet overraskende. Jangsu hadde alle fordelene og fortsatte mot Baekjes hovedstad Wiryeseong som enkelt ble erobret. Gaero ble tatt til fange og brakt til Achafestningen, der han ble drept av to Baekjeavhoppere til Goguryeo. Dorim unnslapp i live. Jangsu brente ned hovedstaden, sammen med flere andre byer som ble erobret. Baekje flyttet hovedstaden til Ungjin (dagens Gongju) for å holde kongedømmet i live. Krigen gav Goguryeo mer eller mindre kontroll over elvedalen som Hanelva renner igjennom, Baekjes gamle kjerneland. Elvedagen var viktig både kommersielt og for å ha den militære makta over Koreahalvøya. Baekjes sterke posisjon de siste 500 årene skyldes nettopp kontrollen over denne elvedalen.
Etter å ha avsluttet felttoget i Baekje, vendte nå kongens oppmerksomhet seg mot kongedømmet Silla. Men først ble det gravert en minnestein som ble satt opp i dagens Chungju, som hyller han og hans far sine erobringer. Monumentet står ved den gamle grensa mellom de to sørlige kongedømmene og Goguryeo den dag i dag.
Forholde til Kina og Rourans
[rediger | rediger kilde]I 479 sendte Jangsu en representant til Rouran for å etablere en forbindelse. Resultatet var at Khagan gav fra seg enorme territorium i dagens Mongolia. Etter å ha inngått fred med rouranerne, angrep Jangsu khitanerne, på den tiden en gren av Xianbeiføderasjonen.
Etter khitanernes overgivelse til Goguryeo, sendte Jangsu gaver til både nordlige Wei og det sørlige Qi-dynasti, som erobret over halve Kina etter å ha kastet Song-Kina i 479. Både Qi og Wei forsøkte å knytte tettere bånd med Goguryeo. Weis keisere behandlet Goguryeos utsendinger som om de var likeverdige kinesiske utsendinger. Men kong Jangsu beholdt sitt gode forhold til Qi, noe som ikke falt i god jord hos keiser Wei Xiaowendi i nordre Wei. Til slutt gav keiseren ordre om å kidnappe delegaten fra Goguryeo før han nådde Qi sin hovedstad. Jangsu sendte en ny delegat til Qi, og nordre Wei kunne ikke hindre Jangsu fra å overlate det sørlige dynastiet til å angripe.
Samtidig som han kommuniserte med begge de kinesiske rikene plyndret han japanske gaver til de sørlige dynastiene. Så vel som kong Gaero, som sendte brev til Wei der han bad om soldater, klaget også monarkene i Silla, Gaya og Japan over Goguryeos raskt økende makt i Øst-Asia, en makt som nå innebar kontroll over flere staters utenrikspolitiske forbindelser i regionen.
Død og arv
[rediger | rediger kilde]Kong Jangsu døde 491, 97 år gammel. Hans tempelnavn betyr «langt liv» på hanja. Under Jangsu var Goguryeo på høyden av sin makt, og strakk seg fra Mongolia til Chungju.
Sammen med sin far, Gwanggaeto den store refereres han av og til som kong Jangsu den store.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Samguk Sagi[Hentet fra Wikidata]
- ^ Korean dynasties Arkivert 5. april 2016 hos Wayback Machine. Lest 12. juni 2012
- ^ a b Yi, I-hwa (2005). Korea's pastimes and customs. Homa & Sekey Books. s. 4–5. ISBN 978-1-931907-38-5.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Hubert, Homer B. & Weems, Clarence Norwood (Ed.) History of Korea Volume 1. Curzon Press, 1999. ISBN 0-7007-0700-X.