Jean Pierre Boyer
| Jean-Pierre Boyer | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 15. februar 1776 Port-au-Prince, Saint-Domingue | ||
| Død | 9. juli 1850 (74 år) Paris, Frankrike | ||
| Beskjeftigelse | Offiser og politiker | ||
| Ektefelle | Marie-Madeleine Lachenais | ||
| Nasjonalitet | Haiti | ||
| Gravlagt | Père Lachaise Grave of Jean-Pierre Boyer | ||
| Republikken Haïtis 2. president | |||
| 30. mars 1818 – 13. februar 1843 | |||
| Forgjenger | Alexandre Pétion | ||
| Etterfølger | Charles Rivière-Hérard | ||
Jean-Pierre Boyer (sannsynligvis 15. februar 1776-9. juli 1850) var en haitisk offiser og politiker, en av lederne for den haitiske revolusjon og Haïtis president fra 1818 til 1843.
Boyer ble født som en gens de couleur libres ("fri farvet") i Saint-Domingue, den franske kolonien som senere ble Haïti, og ble utdannet i Frankrike. Under den haitiske revolusjon kjempet han mot slaveriet sammen med Toussaint L'Ouverture. Senere allierte han seg med André Rigaud, også en farvet, i sistnevntes forsøk på å gjøre opprør mot Toussaint-Louverture for å opprettholde kontrollen i Sør-Saint-Domingue.
Etter å ha gått i eksil i Frankrike etter det mislykkede opprøret, vendte Boyer sammen med Alexandre Pétion tilbake i 1802 sammen med de franske ekspedisjonssoldatene ledet av Charles Leclerc. Etter at det ble kart at franskmennene ville gjeninnføre slaveriet og restriksjoner på gens de couleurene, støttet han Jean-Jacques Dessalines og Alexandre Pétions patrioter, som gjorde kolonien til et uavhengig land. Etter at Pétion overtok makten i Sør-Haïti utnevnte han Boyer til sin etterfølger.
Han forente i 1820 Haïti, som siden Jean-Jacques Dessalines' død i 1806 hadde vært delt i en republikk i sør og et kongedømme i nord. I februar 1822 invaderte han Den dominikanske republikk, som hadde blitt uavhengig fra Spania bare to måneder tidligere, og forente slik hele Hispaniola under en regjering. Boyer ønsket å hindre et mulig fransk eller spansk angrep eller gjenerobring av de to landene på Hispaniola, og å sikre de dominikanske slavene deres frihet, og han forhindret av Santo Domingo ble forent med den søramerikanske nasjonen Gran Colombia, som var den dominikanske elitens plan.
Boyer ønsket å fjerne trusselen om en fransk invasjon, så han åpnet for forhandlinger med Frankrike. 11. juli 1825, mens fjorten franske krigsskip truet Port-au-Prince, ble det inngått en avtale hvor Haïti måtte betale 150 millioner francs som kompensasjon til Frankrike, som til gjengjeld ville anerkjenne landets uavhengighet. Selv om summen senere ble senket til 90 millioner, var det urealistiske beløpet et knusende slag mot Haïtis økonomi, og var antageligvis en viktig årsak til den manglende utviklingen på Haïti helt fram til i dag. Boyer måtte låne 30 millioner bare for å kunne betale den første avbetalingen av kompensasjonen. Haïtis folk var deprimerte på grunn av situasjonen, og siden de motsatte seg Boyer forsøk på å påtvinge de haitiske bøndene det halvføydale fermage-systemet, gjenopplivet Boyer en landreform og omfordelte noen store plantasjer til småbøndene. Myndighetene forsøkte å få bøndene til å produsere nok til at de kunne få inntekter fra eksport, og opprettet derfor kvoter bøndene måtte nå.
Boyer oppfordret også frie svarte fra Amerikas forente stater til å emigrere til Haïti, og fra september 1824 og ett år fram i tid gjorde omtrent 6000 USA-amerikanere dette, men på grunn av Haïtis fattigdom og ustabile politiske forhold dro de fleste tilbake igjen.
Boyers styre varte fram til 1843, da den dårlige økonomiske situasjonen ble forverret av et jordskjelv. Bondebefolkningen, som hadde dårligere forhold en den urbane befolkningen, gjorde opprør under Charles Rivière-Hérard i januar det året. 13. februar flyktet Boyer til Jamaica, og siden bosatte han seg i eksil i Paris. Etterkommere av Boyer bor fremdeles i Haïti. Hans etterfølger Rivière-Hérard, som bare styrte i litt over ett år, mistet kontrollen over Santo Domingo, som først ble uavhengig, så frivillig gjenkolonisert av Spania etter sytten år og så endelig uavhengig igjen i 1865. Boyer hadde også den lengste regjeringstiden av alle de haitiske presidentene og andre statslederne i det nittende århundre.
Referanser
[rediger | rediger kilde]
