John Bukovsky
John Bukovsky S.V.D., eller Ján Bukovský, ved fødseløen Ján Fukna (født 18. januar 1924 i Cerová i Tsjekkoslovakia; død 18. desember 2010 i Techny i Illinois i USA), var en slovakisk-amerikansk romersk-katolsk ordensgeistlig, erkebiskop og diplomat for Den hellige stol.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Ján Bukovský sluttet seg til Steylermisjonærene i Nitra. På grunn av politisk forfølgelse i hjemlandet flyttet han etter å ha studert filosofi til USA i 1947 og fullførte sine teologiske studier der. Under studietiden ble han beordret til å reise hjem etter at det nye kommunistiske regimet i Tsjekkoslovakeia tilbakekalte hans passm men i stedet kunne han med hjelp fra Chicagos borgermester Richard J. Daley gjeninnreise til USA fra Canada som lovlig innvandrer.
Prest
[rediger | rediger kilde]Den 3. desember 1950 ble han ordinert til prest i Techny, sentrum for de amerikanske Steylermisjonærene, nær Chicago. Han var først i sjelesorgen og tok også lisensiat i teologi i 1952 fra Catholic University of America i Washington D.C.
Fra 1952 til 1954 var han professor i Hellig Skrift ved ordenens seminar i Techny; han ble ansett som en ekspert på greske og hebraiske oversettelser. Fra 1954 til 1956 studerte han eksegese ved Det pavelige Bibelinstitutt. Han arbeidet med forskning og undervisning i Techny til 1967. I 1967 ble han rektor for ordenskollegiet i Techny og ble kort tid etter utnevnt til ordenens generalkapittel i Roma.
Fra 1968 var han rådgiver for Den hellige stol vedrørende dets forhold til Tsjekkoslovakia, og fra 1973 arbeidet han i Den hellige stols Statssekretariat for forholdet til Tsjekkoslovakia, Romania, Bulgaria og Albania. Han samarbeidet spesielt med Agostino Casaroli og Luigi Poggi, som senere ble kreert til kardinaler, og fulgte ofte begge til Romania på 1970-tallet og andre østeuropeiske land som da ble styrt av kommunister.[1]
Sommeren 1977 sendte Vatikanet ham til Tsjekkoslovakia for å utforske situasjonen i samtale med undergrunnsbiskopen Felix Maria Davídek, som også hadde ordinert kvinner contra legem og i hemmelighet til prester der. Han ble overrasket da han møtte Ludmila Javorová: «Jeg ble veldig overrasket over å bli møtt av hans kvinnelige generalvikar, kledd i hvitt med et kors.» På den tiden så han på disse kvinnenes ordinasjoner som gyldige, men ulovlige (valide, sed illicite); Vatikanet ble fullstendig informert om dette..[2]
Titulærerkebiskop, apostolisk nuntius til Romania
[rediger | rediger kilde]Den 18. august 1990 utnevnte pave Johannes Paul II ham til titulærerkebiskop av Tabalta og apostolisk nuntius til Romania. Den 13. oktober 1990 mottok han bispeordinasjon av kardinalstatssekretær Agostino Casaroli i Peterskirken; medkonsekratorer var Casarolis etterfølger, Angelo Sodano, og Francesco Colasuonno, apostolisk delegat til Russland. I Romania, etter kommunismens fall, var han primært ansvarlig for å etablere diplomatiske forbindelser mellom Pavestolen og Romania og sikre den rumenske gresk-katolske kirke dens gamle eiendommer.
Nuntius til Den russiske føderasjon
[rediger | rediger kilde]I 1994 flyttet Bukovsky til Moskva som apostolisk nuntius til Den russiske føderasjon. Her fortsatte han trinnvis den vei som ble lagt ut på av Colasuonno for å etablere et katolsk kirkehierarki i Russland, og bispeviet biskopene Jerzy Mazur og Clemens Pickel. Han klarte å gjenåpne presteseminaret i St. Petersburg.
Pave Johannes Paul II innvilget hans aldersrelaterte avskjed med virkning fra 29. januar 2000. Hans etterfølger i Moskva ble erkebiskop Giorgio Zur.[3]
Pave Johannes Paul gjorde ham til medlem av Det pavelige råd for fremme av de kristnes enhet of til rådgiver til Statssekreteriatet den 6. juni 2002.[4]
I 2006 publiserte han sin selvbiografi Spomienky spoločníka på slovakisk.
Bukovsky tilbrakte først sin pensjonisttilværelse i Wien, senere i sentrum av hans orden i Techny, hvor han også døde.
Han ble gravlagt 3. januar 2011 i Slovakia, i krypten til Vår Frue kirke på Golgata i Nitra.[5]
Episkopalgenealogi
[rediger | rediger kilde]Hans episkopalgenealogi er:
- Kardinal Scipione Rebiba (1504-1577)
- Kardinal Giulio Antonio Santori (1532-1602) * bispeviet 1566
- Kardinal Girolamo Bernerio (1540-1611) *1586
- Erkebiskop Galeazzo Sanvitale (1566-1622) *1604
- Kardinal Ludovico Ludovisi (1595-1632) *1621
- Kardinal Luigi Caetani (1595-1642) *1622
- Kardinal Ulderico Carpegna (1595-1679) *1630
- Kardinal Paluzzo Paluzzi Altieri degli Albertoni (1623-1698) *1666
- Pave Benedikt XIII (1649-1730) *1675
- Pave Benedikt XIV (1675-1758) *1724
- Pave Klemens XIII (1693-1769) *1743
- Kardinal Marcantonio Colonna (1724-1793) *1762
- Kardinal Hyacinthe-Sigismond Gerdil (1718-1802) *1777
- Kardinal Giulio Maria della Somaglia (1744-1830) *1788
- Kardinal Carlo Odescalchi (1785-1841) *1823
- Kardinal Costantino Patrizi Naro (1798-1876) *1828
- Kardinal Lucido Maria Parocchi (1833-1903) *1871
- Pave Pius X (1835-1914) *1884
- Pave Benedikt XV (1854-1922) *1907
- Pave Pius XII (1835-1958) *1917
- Kardinal Eugène-Gabriel-Gervais-Laurent Tisserant (1884-1972) *1937
- Pave Paul VI (1897-1978) *1954
- Kardinal Agostino Casaroli (1914-1998) *1967
- Erkebiskop John Bukovsky, S.V.D. (1924-2010) *1990 [6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Nachruf von Radio Vatikan vom 20. Dezember 2010 (rumänisch)
- ^ Therese Koturbash. «Czechoslovakia's Secret Church Receives Herbert Haag Foundation Award: The Tablet, 9 April 2011» (på engelsk). Besøkt 19. januar 2022.
- ^ «Rinunce e Nomine, 29.01.2000» (pressemelding) (på italiensk). Holy See Press Office. 29. januar 2000.
- ^ «Rinunce e Nomine, 06.06.2002» (pressemelding) (på italiensk). Holy See Press Office. 6. juni 2002.
- ^ «Pripomenuli si prvé výročie smrti arcibiskupa Bukovského» (på slowakisch). TK KBS. 18. desember 2011. Besøkt 28. januar 2013.
- ^ www.catholic-hierarchy.org bukovsky, lest 4. november 2024