Hopp til innhold

Jonia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jonia
Fjellet og halvøya Mykale, lokaliseringen av Panionium
Kart
Jonia
38°12′N 27°30′Ø
Jonia på Commons

Jonia (gresk: Ιωνία, Ionia) var en gammel region i det sørvestlige kystområdet til Anatolia i dagens Tyrkia, regionen nærmest Izmir, ved Egeerhavet. Den besto av en trang kyststripe fra Fokaia i nord nær munningen av elven Hermos (nå Gediz) til Miletos i sør nær munningen til elven Meander og omfattet øyene Kios og Samos. Den var avgrenset av Aiolia i nord, Lydia i øst og Karia i sør. Den har navn etter de joniske-grekere som innvandret til regionen i arkaisk tid fra rundt 1150 f.Kr. Landet var lokaliseringen for det joniske opprøret som førte til den persiske invasjonen av Hellas i 490 og 480 f.Kr. Byene i regionen spilte betydelig inn i striden mellom det persiske riket og grekerne.[1]

Jonia er kjent som fødestedet til gresk filosofi ved den joniske filosofiskolen, sentrert på 600-tallet f.Kr. Miletos. Den var preget av et fokus på ikke-overnaturlige forklaringer på naturfenomener og en søken etter rasjonelle forklaringer på universet, og la dermed grunnlaget for vitenskapelig undersøkelse og rasjonell tankegang i vestlig filosofi.[2]

Geografi

[rediger | rediger kilde]
Lokaliseringen av Jonia, markert i gult, på vestkysten av Anatolia.

Jonia var av liten utstrekning, ikke over 150 kilometer i lengde fra nord til sør, med byene lokalisert på et smalt belte mellom havet og fjellene, som varierer i bredde fra 60 til 90 kilometer. Så intrikat og jevn er kystlinjen at seilasen langs kysten ble anslått til nesten fire ganger den direkte avstanden. Plasseringen av den østlige grensen mot Lydia og Karia var vag i antikken.[3]

Regionen omfattet tre ekstremt fruktbare daler dannet av utløpet av tre elver, blant de mest betydelige i Anatolia: Hermos i nord, som renner ut i Smyrnabukta (nå kjent som İzmirbukta), men i en viss avstand fra byen med det navnet; Kaÿster, dagens Küçük Menderes («Vesle Meander»), som rant forbi Efesos; og Maíandros (Maeander, dagens Büyük Menderes), som i gammel tid tømte ut vannet i en dyp bukt mellom Priene og Miletos, men som nå gradvis er blitt fylt opp av avsetninger fra elven.

To fjellkjeder i øst-vest-retning deler regionen og strekker seg ut i Egeerhavet som halvøyer. Den første begynner som Sipylosfjellet mellom elvedalene Hermos og Kaÿster og fortsetter ut som İzmirhalvøya, som vender mot øya Khíos. Den andre er Messogis-området mellom Kaÿster- og Maeander-områdene, som blir til Mykalehalvøya, som strekker seg mot øya Samos. Ingen av disse fjellkjedene overstiger 1200 meter.

Jonia hadde omdømmet i antikken for å være den mest fruktbare regionen i Anatolia.[4] Herodotos erklærte at «når det gjelder klima og vær, er det ingen mer rettferdig region i hele verden.»[5][6]

Joniske byer ble identifisert av mytiske tradisjoner for stammeslektskap og ved deres bruk av den joniske dialekten, men det var en kjernegruppe på tolv joniske byer som dannet Den joniske forbund og hadde en delt helligdom og festival på Panionion, dedikert til Poseidon Helikonios og møtestedet til Den joniske forbund. Det var på halvøya Mykale, omtrent 100 kilometer sør for Smyrna.[7] Disse tolv byene var (fra sør til nord):

Smyrna, opprinnelig en aeolisk koloni, ble etterpå bosatt av jonere fra Kolofon, og ble en jonisk by.[4][8]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]
Greske bosetninger i vestlige Anatolia, jonisk område i markert i grønt.

Etymologien til ordet Ἴωνες, Íōnes, eller Ἰᾱ́ϝoνες, Iā́wones, er usikker.[9] Ulike hypoteser har blitt foreslått for å forklare opprinnelsen. Det er mulig at den stammer fra et ukjent rotord, *Ia-, som vil bli uttalt som *ya-. Ikke desto mindre er det også flere alternative hypoteser:

  • Ordet kan ha sin opprinnelse fra en urindoeuropeisk onomatopoeisk (lydmalende ord) rotord *wi- eller *woi-, som formidlet et rop fra enkeltpersoner som skyndte seg for å hjelpe andre. Et annet forslag, fremsatt av lingvisten Julius Pokorny, antyder at *Iāwones kan bety «tilhengere av Apollon», basert på ropet iḕ paiṓn ytret i hans tilbedelse; guden ble også kalt iḕios selv.[10]
  • Ordet kan ha avledet fra et tidlig navn assosiert med en ukjent folk som bodde på en østlig middelhavsøy. Denne befolkningen ble referert til som ḥꜣw-nbwt på gammel egyptisk,[11] noe som indikerer menneskene som bodde i den regionen. Imidlertid er den nøyaktige naturen til dette eldre navnet og dets forbindelse til begrepet Ἴωνες fortsatt usikker.[12]
  • Det kan ha kommet fra en urindoeuropeisk rot *uiH-, som betyr «makt».[13]

Begrepet Ἰᾱ́ϝoνες (Iā́wones) ble på sin side kilden for ord for grekere på mange språk i det nære østen, sammenlign arameisk 𐡉𐡅𐡍𐡉𐡍 (*Yawnayīn), hebraisk יָוָן (yāwān),[14] arabisk يُونَان (yūnān), demotisk-egyptisk Ἰ wynn (/wəjˈniːn/ )[15] og koptisk ⲟⲩⲁⲓⲛⲓⲛ (ouainin).[16]

Historie

[rediger | rediger kilde]

Fra 1700-tallet f.Kr. var regionen en del av det hettittiske riket med det mulige navnet Arzawa, som ble ødelagt av inntrengere i tidsrommet 1700-1100 f.Kr. sammen med hettittrikets sammenbrudd. Jonia ble bosatt av mykenske grekerne sannsynligvis i løpet av 1000-tallet f.Kr.[1] Den viktigste byen var Miletos (hittittenes Millawanda/Milawata). Miletos og noen andre bosetninger eksisterte tidligere av ikke-grekere som deretter fikk innflyttende befolkninger av mykenske grekere.

Innlandet var en del av hetittenes rike (1400-1200 f.Kr.) fram til bronsealderens sammenbrudd (ca. 1250 - ca. 1150 f.Kr.), selv om deres rekkevidde ikke strakte seg til kystområdet som skulle bli Jonia. Kongedømmet Frygia vokste fram seg i området etter hetittenes fall sammen med Karia, Lydia og Mysia, og disse tre sistnevnte kontrollerte området fra munningen av Hermoselven i nord til den store elven Maíandros i sør.

Bosetning

[rediger | rediger kilde]
En av de eldste myntene i elektrum som ble slått i Efesos, 620–600 f.Kr. Forside: Forpart av hjort. Motsatt: Firkantet stempel.

Den gresk bosettingen av Jonia ser ut til å ha akselerert etter bronsealderens sammenbrudd, men mangelen på samtidige kilder gjør hendelsesforløpet uklart.

Anikkens grekerne hadde en opphavsmyte hvor de trodde at jonerne var etterkommere av Ion (enten en sønn eller barnebarn av Hellen, grekernes mytiske stamfar) og hadde migrert fra Hellas til Anatolia i mytiske tider.[17] Historien er attestert fra den klassiske perioden. Herodotos uttalte at i Asia beholdt jonerne inndelingen i tolv byer som hadde rådet i joniske land i nordlige Peloponnes, deres tidligere hjemland, som ble til Akhaia etter at de dro.[18] Den mytologiske opphavsfortellingen om migrasjonen er imidlertid mest fullstendig gjengitt av forfatterne Strabon og Pausanias fra romersk tid.[19][20] De fortalte at jonerne ble utvist fra Peloponnes av akhaiere, og ble gitt tilflukt i Athen av kong Melanthos.[17] Senere, da Medon ble valgt til konge av Athen, ledet brødrene hans, «sønnene til Kodros», en gruppe jonere og andre til kysten av Anatolia. Samtidig bosatte aeolerne seg i kysten ved Boiotia nord for jonerne og dorerne slo seg ned på Kreta, øygruppen Dodekanesene og i Karia.

Det joniske fellesskap

[rediger | rediger kilde]

I den arkaiske perioden var «de joniske poleis blant de kulturelle, intellektuelle og politiske lederne i den greske verden».[21] Regionen hadde framgang økonomisk på grunn av bidragene fra innvandrere, handelsmenn og andre sosiale klasser fra minst 750 f.Kr. til godt etter 510 f.Kr.[22]

Regionens befolkning var mangfoldig med aeoliske grekere i nord, doriske grekere i sør, og folket i kongedømmene Mysia, Lydia og Karia, som alle samhandlet gjennom handel og giftet seg med jonerne. Havner som allerde var blitt etablert av mykenerne, tiltrakk seg handel fra kjøpmenn i Fønikia og det greske fastlandet.[1] Det bidro til den etniske og språklige blandingen og, antas det, å gi den fruktbare intellektuelle atmosfæren som ga opphav til den første vitenskapelige revolusjonen som startet med Tales fra Miletos (ca. 585 f.Kr.) og sørget for utviklingen som ga de førsokratiske filosofene.[23]

Den joniske forbund

[rediger | rediger kilde]
Det joniske forbund og markering av byene tilsluttet.

De 12 joniske byene dannet Den joniske forbund, religiøs-politisk pakt (i motsetning til en politisk eller militær), på 700-tallet f.Kr. og deretter sluttet seg til Smyrna. Et særtrekk var deltakelse i den pan-joniske festivalen. Denne festivalen fant sted på nordskråningen av halvøya Mykale i en helligdom kalt Panionium.[4] Grunnleggelsen fant sted sent i den arkaiske perioden, men den nøyaktige datoen er uklar. Det er også da historiene om den joniske migrasjonen først attesteres. Alle disse initiativene var sannsynligvis rettet mot å framheve jonisk særpreg fra andre grekere i Anatolia.[24]

Men Den joniske forbund var først og fremst en religiøs organisasjon snarere enn en politisk. Selv om de noen ganger handlet sammen, synes det som at borgerlige interesser og prioriteringer alltid trumfet bredere joniske.[24] De dannet aldri et ekte konføderasjon. Rådet fra Tales av Miletos om å slå seg sammen i en politisk union ble avvist.[4] I inskripsjoner og litterære kilder fra denne perioden identifiserer jonerne seg vanligvis etter sin opprinnelsesby, ikke som «jonere».[21]

Byene ble velstående. Særskilt Miletos var i en tidlig periode en av de viktigste handelsbyene i antikkens Hellas, og ble på sin side opphav og moderby til en rekke andre kolonier, som strakte seg rundt hele bredden av Svartehavet og Marmarahavet fra Abydos og Kyzikos til Trabzon og Pantikapaion på Krim. Fokaia var en av de første greske byene hvis sjøfolk utforsket kysten av det vestlige Middelhavet. Fra en tidlig periode ble Efesos, selv om den ikke sendte ut noen viktige kolonier, en blomstrende by.[4]

På 700-tallet f.Kr. var joniske grekere registrert i kilder fra det nære østen som pirater langs kysten: en inskripsjon av Sargon II av Assyria (ca 709–707 f.Kr., som registrerte en flåte) skrøt av at «midt i havet» han hadde «fanget jonerne» som fisk og brakte fred til landet Kilikia og byen Tyr».[25] En generasjon tidligere hadde assyriske inskripsjoner registrert problemer med jonerne, som rømte med skipene sine.[25]

Lydiansk styre

[rediger | rediger kilde]

Omtrent 700 f.Kr. invaderte Gyges, den første kongen av Mermnade-dynastiet i Lydia, territoriene til Smyrna og Miletos, og sies også å ha tatt Kolofon. Hans sønn Ardys erobret Priene. På midten av 700-tallet f.Kr. herjet kimmeriere en stor del av Anatolia, også Lydia, og plyndret byen Magnesia ved Meander, men ble beseiret da de angrep Efesos. Det var først under Kroisos av Lydia (mer kjent som Krøsus, 560–545 f.Kr.) at byene Jonia havnet fullstendig under lydisk styre.[4]

Første persiske styre

[rediger | rediger kilde]
Jonisk soldat i den persiske hæren, ca. 480 f.Kr.

At Kroisos av Lydia ble beseiret av Kyros den store, konge av Perserriket, ble fulgt av erobringen av alle de joniske byene i 547 f.Kr.[26][1] Disse ble underlagt det persiske monarkiet med de andre greske byene i Asia, og utgjorde en del av satrapien til Lydia. I denne posisjonen hadde de en betydelig grad av selvstyre, men var underlagt lokale despoter (kalt «tyranner»), som var lojale mot den persiske kongen.

Kunst og arkeologi viser at Ionia var preget av «åpenhet og tilpasningsevne» overfor lyderne, perserne og deres østlige naboer i denne perioden. Lydiske produkter og luksusgjenstander var utbredt.[21]

Perserne brukte yaunā (jonisk) som en samlebetegnelse for alle grekere, og delte dem inn i «yaunā på fastlandet» i Anatolia, «yaunā som bor ved havet» på de egeiske øyer, «yaunā som bor over havet» på det greske fastlandet, og «yaunā med skjold på hodet» i Makedonia.[21]

Det jonisk opprør

[rediger | rediger kilde]

Det var på foranledning av en av tyrannene, Histiaios fra Miletos, at de viktigste byene rundt 500 f.Kr. antente det joniske opprøret mot Perserriket (499-493 f.Kr.) . De ble først hjulpet av athenerne og Eretria, og med deres bistand trengte de inn i det indre av Anatolia og brente Sardes, en hendelse som til slutt førte til den persiske invasjonen av Hellas. Men jonernes flåte ble beseiret utenfor øya Lade, og ødeleggelsen av Miletos etter en langvarig beleiring ble etterfulgt av gjenerobringen av alle greske kystbyene i Anatolia.[4]

Det athenske sjøforbundet

[rediger | rediger kilde]
Den joniske delen av den athenske skattelisten for 454/453 f.Kr.

De militære seirene til grekerne under den persiske invasjonen av Hellas og frigjøringen av Trakia, Makedonia og Jonia fra det persiske riket hadde den effekten at de fikk rettigheter til sine slektninger på den andre siden av Egeerhavet, og slaget ved Mykale (479 f.Kr.), der persernes nederlag i stor grad skyldtes jonerne, sikret deres frigjøring. De ble heretter de avhengige av være allierte av Athen innenfor Det athenske sjøforbundet . I de athenske skattelistene er en av regionene i imperiet Ionikos phoros, en region som omfattet byene i Jonia, men også Aeolis og Mysia i nord. Karia i sør var opprinnelig sin egen region, men ble foldet inn i Ionikos phoros i 438 f.Kr.[6]

Athenerne fremmet en ekspansiv definisjon av jonisk identitet, som omfattet de fleste samfunnene under deres kontroll og la vekt på felles avstamning fra Athen. Dette var sannsynligvis ment å legitimere deres styre over regionen. Det kolliderte med den restriktive definisjonen av jonisk identitet som ble opprettholdt av Den joniske forbund.[27]

Herodotos, som selv kom fra Halikarnassos, en dorisk by i det sørvestlige Anatolia som også var en del av det athenske riket, skrev i opposisjon til Den joniske forbundets påstander at «det ville være dumt å si at de er mer virkelig joniske eller bedre født ...»[28] Han listet opp andre etniske befolkningene blant nybyggerne: Abantene fra Euboia, minyere fra Orchomenos i Boiotia, kadmeiaere, dryopiere, fokere, molossiere, arkaiske pelasgere, dorere fra Epidauros, og andre. Selv «de best fødte av jonerne» hadde giftet seg med kvinner fra Karia. Han definerte jonerne som alle folk som stammet fra athenerne og feiret festivalen Apaturia,[29] om stemmer overens med den ekspansive athenske definisjonen av jonisk identitet.[27]

Satrapi (387–335 f.Kr.)

[rediger | rediger kilde]
Jonia under perisk styre. Usikker satrap, ca. 350–333 f.Kr.

Spartanerne oppløste det athenske sjøforbundet på slutten av Peloponneskrigen i 404 f.Kr. Spartanerne installerte harmost (guvernører) i byene, men måtte trekke dem tilbake ettersom de hadde lovet Jonia og de andre greske samfunnene i Anatolia til perserne.[30][31] I 401 f.Kr. støttet de joniske byene og Sparta Kyros den yngre, den persiske overherren over Anatolia, i hans forsøk på å ta tronen fra sin bror, kong Artaxerxes II, men han mislyktes.[32] Artaxerxes ga Tissafernes, satrapen i Lydia og Karia, i oppgave å ta tilbake de joniske byene, og spartanerne motarbeidet ham.[33]

I 396 f.Kr. ledet Agesilaos II, konge av Sparta, en stor militær ekspedisjon til Anatolia for å forsvare de joniske byene og angripe perserne De gikk i land i Efesos. Derfra invaderte han Frygia og Lydia og plyndret Sardis i 395 f.Kr. Men utbruddet av Korintkrigen tvang ham til å trekke seg tilbake i 395 f.Kr.

Regionen var under persisk kontroll rundt 390 f.Kr., da den persiske satrapen avgjorde en grensetvist mellom Miletos og Myous.[34] Sparta, Athen og de andre greske fastlandsstatene anerkjente formelt persisk besittelse av Jonia og de andre greske byene i Anatolia under kongefreden i 387 f.Kr.[35][36][37] I denne perioden var Jonia et eget satrapi, snarere enn en del av Lydia – den eneste gangen i regionens historie som dannet en administrativ enhet.[34] Joniske byer ser ut til å ha beholdt en betydelig grad av selsstyre som varte fram til Aleksander den store erobet Anatolia i 335 f.Kr.[4]

Hellenistisk periode

[rediger | rediger kilde]
Inskripsjon fra tempelet til Athena Polias i Priene, som identifiserer Aleksander den store som tempelets grunnlegger.

Efesos ble erobret av Filip II av Makedonia i 336 f.Kr. som forberedelse til invasjonen av Persia, men den fant sted først under hans sønn Aleksander den store. Etter slaget ved Granikos i 334 f.Kr. underkastet de fleste joniske byene seg Aleksander, bortsett fra Miletos, som ble tatt først etter en lang beleiring. Aleksander framstilte sin invasjon som en frigjøring av grekerne i Anatolia og behandlet derfor jonierne sjenerøst, og ga dem frihet, selvstyre og skattefri status.

I konflikten som brøt ut mellom Aleksanders etterfølgere diadokene etter hans død i 323 f.Kr. og gjennom hele den hellenistiske tidsalderen som fulgte, var Jonia et omstridt territorium, delt mellom de antigode, selevkide og ptolemaiske kongedømmene. Byer ble regelmessig tvunget til å bytte troskap fra en monark til en annen,[38] men de var også i stand til å spille kongene ut mot hverandre for å skaffe bedre vilkår for seg selv.[39] Til tross for den politiske situasjonen fortsatte Den joniske forbund å operere gjennom hele perioden.[38]

Etter krigen mellom Romerriket og Selevkideriket som romerne gikk seirende ut av i 189 f.Kr., plasserte romerne Jonia under kontroll av kongeriket Pergamon, som beholdt regionen helt fram til den ble annektert av Roma i 133 f.Kr.

En av de store teaterforeningene i den hellenistiske perioden var sammenslutningen av dionysiske kunstnerne i Jonia og Hellespont, som ble etablert rundt 250 f.Kr. og hadde sitt hovedkvarter suksessivt i Teos, Efesos, Myonessos og Lebedos.[40]

Romerriket

[rediger | rediger kilde]
Celsus-biblioteket i Efesos ble bygget i 114–117, under den romerske keisertiden.[41]

Jonia ble en del av den romerske provinsen Asia i 133 f.Kr., som hadde sin hovedstad i den joniske byen Efesos.[42] Jonia hadde ingen formell plass i den romerske administrasjonen av provinsen, som var delt inn i conventus-distrikter som var totalt forskjellige fra de tradisjonelle etniske inndelingene i regionen.[43] Det joniske forbund fortsatte imidlertid å fungere i denne perioden.

Geografen Strabon behandlet Jonia som den smale kyststripen fra Hermoselven i nord til Maeanderelven i sør (men bemerket at andre myndigheter omfattet sletten sør for elven).[44] Han behandlet Efesos som sin viktigste by og presenterte en ubrutt tradisjon for intellektuell kultur i regionen som strekker seg fra de arkaiske filosofene og ned til hans egen tid – i motsetning til det intellektuelle livet på det greske fastlandet, som han presenterer som noe i fortiden.[45] Andre forfattere bruker noen ganger «Jonia» som et metonym for hele provinsen Asia.[46]

Redusert politisk handlefrihet for de greske byene under Roma, førte til økt fokus på kulturell identitet som en kilde til borgerlig prestisje. I de voldsomme rivaliseringene som raste mellom byene i provinsen Asia i den romerske keiserperioden, understreket joniske byer deres joniske identitet som «en av de reneste, ’opphavlig’ former for greskhet,»[3] mens deres rivaler fordømte jonerne som altfor påvirket av orientalsk luksus og husket deres støtte til perserne på slutten av det femte og tidlige fjerde århundre f.Kr. [47] De fleste kilder som diskuterer joniske opphavsmyter tilhører denne perioden.[20] Joniske byer beholdt lokale månedsnavn og fortsatte å telle år av eponymous arkon (eponyme sorenskrivere) i stedet for å ta i bruk epokedatering som de fleste andre byer i Anatolia.[48] Karakteristiske joniske personnavn forble vanlige.[48]

Middelalder og moderne historie

[rediger | rediger kilde]

Grekere fortsatte å bo i Jonia gjennom det romerske, bysantinske og osmanske riket, men ble tvunget til å forlate regionen i 1922 etter hendelsene under det greske folkemordet[49] som kulminerte med befolkningsutvekslingen mellom Tyrkia og Hellas. Forstedene til Néa Ionía («Nye Jonia») og Nea Smyrni ble først og fremst bosatt av flyktninger fra Jonia og opprettholder fortsatt en jonisk identitet.[50]

Arv

[rediger | rediger kilde]

Fra det 7. århundre f.Kr. var Jonia, og spesielt Miletos, hjemsted for den anerkjente joniske filosofiskolen. Den joniske skolen, grunnlagt av Tales og hans elev Anaximander, var en pioner innen tradisjonell tenkning om naturen. I stedet for å forklare naturfenomener ved å bruke tradisjonell religion/myte, var det kulturelle klimaet slik at man begynte å danne hypoteser om den naturlige verden basert på ideer oppnådd fra både personlig erfaring og dyp refleksjon. I følge fysikeren Carlo Rovelli var dette den «første store vitenskapelige revolusjonen» og det tidligste eksemplet på kritisk tenkning, som ville komme til å definere gresk, og senere moderne, tankegang.[51] Begrepet «vitenskapelig revolusjon» bør i dette tilfellet forstås som framveksten av kritisk tenkning angående skapelsen av verden og hvordan den fungerte. På denne tiden ble kosmos antatt å ha blitt skapt av antropomorfe guder som daglig samhandlet med mennesker på jorden.[1]

Jonia har fostret lang rekke av framtredende kunstnere, blant dem skulptøren og arkiteketen Theodoros fra Samos; skulptøren Rhoikos fra Samos; skulptøren Bathykle fra Magnesia; skulptøren og metallarbeideren Glaukos fra Khíos; Mikkiades fra Khíos og dennes sønn Arkhermos,[52] og dennes sønner Bupalos og Athenis. Blant de framstående verker som fortsatt eksisterer er de berømte arkaiske kvinnestatuene som ble funnet på Akropolis i Athen i 1885–1887, de sittende statuene i Didyma,[53] Nike av Arkhermos funnet i Delos,[54] og gjenstander i elfenben og elektrum funnet av arkeologen David George Hogarth i nedre lag av Artemistempelet i Efesos.[4]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Mark, Joshua J. (28. juni 2023): «Ionia», World History Encyclopedia
  2. ^ Laks, André (2018): «The Concept of Presocratic Philosophy: Its Origin, Development, and Significance», Notre Dame Philosophical Reviews. Daniel W. Graham.
  3. ^ a b Hallmannsecker (2022), s. 20.
  4. ^ a b c d e f g h i Bunbury, Edward Herbert; Hogarth, David George (1911): Ionia, Chisholm, Hugh, red.: Encyclopædia Britannica. Bind 14 (11. utg.). Cambridge University Press; s. 727–728.
  5. ^ Herodotos, 1.142.
  6. ^ a b Hallmannsecker 2022, s. 25.
  7. ^ Herodotos, 1.148.
  8. ^ Herodotos, 1.143, 1.149–150.
  9. ^ Beekes, Robert S.P. (2009): Etymological Dictionary of Greek, Brill, s. 608 f.
  10. ^ Indo-European Etymological Dictionary, Leiden University, the IEEE Project. Arkivert fra originalen 27. september 2006. I Julius Pokornys Indogermanisches etymologisches Wörterbuch (1959), s. 1176.
  11. ^ ḥꜣw-nbwt, Wiktionary
  12. ^ Partridge, Eric (1983): Origins: A Short Etymological Dictionary of Modern English: Ionian. New York: Greenwich House. ISBN 0-517-41425-2.
  13. ^ Nikolaev, Alexander S. (2006): Ἰάoνες, Acta Linguistica Petropolitana, 2(1), s. 100–115. Arkivert fra originalen 4. mars 2016.
  14. ^ יוון, Wiktionary
  15. ^ «wynn», Wiktionary
  16. ^ ⲟⲩⲁⲓⲛⲓⲛ, Wiktionary
  17. ^ a b Pausanias, 7.1.
  18. ^ Herodotos, 1.145.
  19. ^ Mac Sweeney (2013), s. 157–173.
  20. ^ a b Hallmannsecker (2022), s. 3, 12.
  21. ^ a b c d Hallmannsecker (2022), s. 17.
  22. ^ Weisstein, Eric W. (2007): «Pre-Classical (Archaic) Greece (ca. 750-ca. 490 BC)», ScienceWorld. Eric Weisstein's World of Scientific Biography. Wolfram Research.
  23. ^ «Presocratic Philosophy», Stanford Encyclopedia of Philosophy
  24. ^ a b Hallmannsecker (2022), s. 18.
  25. ^ a b Sargons inskripsjon i Fuchs, A. (1994): Die Inschriften Sargons II aus Khorsabad, s. 40. Sitert i Fox, Robin Lane (2008): Travelling Heroes in the Epic Age of Homer, s. 29f.
  26. ^ Wilson, Nigel (31. oktober 2013): Encyclopedia of Ancient Greece. Routledge. ISBN 9781136787997.
  27. ^ a b Hallmannsecker (2022), s. 18-19.
  28. ^ Herodotos, 1.146.
  29. ^ Herodotos, 1.147.
  30. ^ Hamilton, Sparta's Bitter Victories, s. 27.
  31. ^ Hamilton, Agesilaus, s. 87.
  32. ^ Hamilton, Sparta's Bitter Victories, s. 104–107.
  33. ^ Hamilton, Agesilaus, s. 88.
  34. ^ a b Hallmannsecker (2022), s. 26-27.
  35. ^ Ruzicka, Stephen (2012): Trouble in the West: Egypt and the Persian Empire, 525–332 BC. Oxford University Press, USA. ISBN 9780199766628; s. 81.
  36. ^ Tritle, Lawrence A. (2013): The Greek World in the Fourth Century: From the Fall of the Athenian Empire to the Successors of Alexander. Routledge. ISBN 9781134524747; s. 164.
  37. ^ Xenofon: Hellenica, 5.1.31.
  38. ^ a b Hallmannsecker (2022), s. 27.
  39. ^ Ma (1999).
  40. ^ Hallmannsecker (2022), s. 37.
  41. ^ Cartwright, Mark: «Celsus Library», World History Encyclopedia
  42. ^ Breder, Jan (26. oktober 2012): [Ionia], Bagnall, Roger S; Brodersen, Kai; Champion, Craige B.; Erskine, Andrew; Huebner, Sabine R., red: The Encyclopedia of Ancient History. John Wiley & Sons, Inc. doi:10.1002/9781444338386. hdl:1808/11108. ISBN 9781405179355. OCLC 230191195.
  43. ^ Hallmannsecker (2022), s. 39.
  44. ^ Hallmannsecker (2022), s. 28-30.
  45. ^ Hallmannsecker (2022), s. 30-32.
  46. ^ Hallmannsecker (2022), s. 38.
  47. ^ Hallmannsecker (2022), s. 14-17.
  48. ^ a b Hallmannsecker (2022), s. 13.
  49. ^ Schaller, Dominik J; Zimmerer, Jürgen (2008): «Late Ottoman genocides: the dissolution of the Ottoman Empire and Young Turkish population and extermination policies—Introduction», Journal of Genocide Research. 10 (1): 7–14. doi:10.1080/14623520801950820. S2CID 71515470.
  50. ^ Hallmannsecker (2022), s. 1-2.
  51. ^ Rovelli, Carlo (28. februar 2023): Anaximander: And the Birth of Science. Penguin. ISBN 978-0-593-54236-1. OCLC 1322366046; s. xii-22.
  52. ^ «Archermus», Oxford Classical Dictionary
  53. ^ Hammond, N.G.L. (1998): «The Branchidae at Didyma and in Sogdiana», The Classical Quarterly, 48(2), s. 339-344.
  54. ^ «Archermus Nike», KREAS projekt

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Herodotos: Historier, oversatt til engelsk av A.D. Godley, Cambridge: Harvard University Press, 1920; ISBN 0-674-99133-8. Utgave online hos Perseus Digital Library.
  • Crielaard, Jan Paul (2009): «The Ionians in the Archaic period: Shifting identities in a changing world», Derks, Ton; Roymans, Nico, red.: Ethnic Constructs in Antiquity: The Role of Power and Tradition, Amsterdam: Amsterdam University Press, Amsterdam Archaeological Studies, 13, s. 37–84.
  • Gorman, Vanessa B. (2001): Miletos, the ornament of Ionia: A History of the City to 400 B.C.E. Ann Arbor: University of Michigan Press. ISBN 978-0472037773.
  • Greaves, Alan M. (2010): The land of Ionia: society and economy in the Archaic period. Malden, MA: Wiley-Blackwell. ISBN 9781444319224.
  • Hallmannsecker, Martin (2022): Roman Ionia: Constructions of Cultural Identity in Western Asia Minor. Cambridge, United Kingdom: CUP. ISBN 9781009150194.
  • Hamilton, Charles D. (1979): Sparta's Bitter Victories: Politics and Diplomacy in the Corinthian War, Cornell University Press.
  • Hamilton, Charles D. (1991): Agesilaus and the Failure of Spartan Hegemony, NCROL.
  • Herrmann, P. (2002): «Das Koinon ton Ionon unter römischer Herrschaft», Ehrhardt, N.; Günther, L.-M., red.: Widerstand, Anpassung, Integration: die griechische Staatenwelt und Rom: Festschrift für Jürgen Deininger zum 65. Geburtstag. Stuttgart: Steiner. ISBN 9783515079112; s. 223–242.
  • Ma, John (1999): Antiochos III and the Cities of Western Asia Minor. London: Oxford University Press. ISBN 0198152191.
  • Mac Sweeney, Naoíse (2013): Foundation Myths and Politics in Ancient Ionia. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 9781107037496.
  • Mac Sweeney, Naoíse (2021): «Regional Identities in the Greek World: Myth and Koinon in Ionia», Historia. 70 (3), s. 268. doi:10.25162/HISTORIA-2021-0011. S2CID 237987402.
  • Mariaud, Olivier (2020): "«Ionia», Lemos, Irene S.; Kotsonas, Antonios, red.: A Companion to the Archaeology of Early Greece and the Mediterranean. Hoboken, NJ. ISBN 9781118770191; s. 961–984.
  • Thonemann, Peter (2015): The Maeander Valley: A Historical Geography from Antiquity to Byzantium (1. uinnb. utg.). Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 978-1107538139.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
  • (en) Ionia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jonia&oldid=24784676»