Hopp til innhold

Jurij Andropov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jurij Vladimirovitsj Andropov
Født2. juni 1914[1]Rediger på Wikidata
Soluno-Dmitrijevskoje (Det russiske keiserdømmet, Stavropol Governorate)
Moskva (Guvernementet Moskva, Det russiske keiserdømmet)
Død9. feb. 1984[2][1][3][4]Rediger på Wikidata (69 år)
Moskva (Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, Sovjetunionen)[5]
BeskjeftigelsePolitiker, diplomat Rediger på Wikidata
Utdannet vedRybinskoe rechnoe uchilishche imeni V. I. Kalashnikova (–1936)
Høyskolen under SUKPs sentralkomite (–1947)
Statsuniversitetet i Petrozavodsk (–1951)
EktefelleTatiana Andropova (1984)[6]
Nina Jengalytjeva (19351940)[6]
BarnIgor Andropov
PartiSovjetunionens kommunistiske parti (1939–)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Sovjet-Russland (–1922)
Sovjetunionen
GravlagtKremlmurens nekropolis
Medlem avSentralkomiteen i det sovjetiske kommunistpartiet
Politbyrået i Sovjetunionen
Utmerkelser
34 oppføringer
Helt av det sosialistiske arbeidet (1974)
Leninordenen (1957)
Leninordenen (1964)
Leninordenen (1971)
Leninordenen (1974)
Oktoberrevolusjonsordenen (1979)
Røde fane-ordenen (1944)
Arbeidets røde fanes orden (1944)
Arbeidets røde fanes orden (1948)
Arbeidets røde fanes orden (1961)
Medaljen til minne om 100-årsdagen for Vladimir Iljitsj Lenin (1970)
Medal "To a Partisan of the Patriotic War", 1st class (1943)
Medalje «for fremragende innsats til vern om Sovjetunionens statsgrenser»
Medaljen for seier over Tyskland i Den store fedrelandskrigen
Jubileumsmedaljen i anledning av 20-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945 (1965)
Jubileumsmedaljen i anledning av 30-året for seieren i den store fedrelandskrigen 1941–1945 (1975)
Medaljen for tappert arbeid under Den store fedrelandskrigen 1941–1945
Jubileumsmedaljen for 50-året for Sovjetunionens væpnede styrker
Jubileumsmedaljen for 60-året for Sovjetunionens væpnede styrker
Medaljen til minne om Leningrads 250-årsjubileum
Medaljen til minne om Kyivs 1500-årsjubileum
Helt av Folkerepublikken Bulgaria
Georgi Dimitrov-ordenen
Folkerepublikken Bulgarias orden
Sükhbaatars orden
Order of the Red Banner
Jubilee Medal "50 Years of the Mongolian People's Revolution"
Karl Marx-ordenen
Медаль «За укрепление дружбы по оружию» 1 степени
Frihetssolens orden
Folkerepublikken Ungarns flaggs orden
Den hvite løves orden
Æresmedlem i KGB (1973)
Medaljen for styrking av våpenbrorskap
Sovjetunionens kommunistiske partis generalsekretær
12. november 1982–9. februar 1984
ForgjengerLeonid Bresjnev
EtterfølgerKonstantin Tsjernenko
Sovjetunionens president
16. juni 1983–9. februar 1984
ForgjengerVasilij Kuznetsov
EtterfølgerVasilij Kuznetsov
KGBs formann
18. mai 1967–26. mai 1982
ForgjengerVladimir Semitjastnyj
EtterfølgerVitalij Fedortsjuk
Signatur
Jurij Andropovs signatur

Jurij Vladimirovitsj Andropov (russisk: Юрий Владимирович Андропов; født 2. junijul./ 15. juni 1914greg. i Nagutskaja, død 9. februar 1984 i Moskva) var en sovjetisk politiker som var generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) fra 12. november 1982 til sin død 16 måneder senere. Han var tidligere formann for KGB.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn og tidlig karriere

[rediger | rediger kilde]

Andropov ble født den 15. juni 1914, mest sannsynlig i Nagutskoje, Stavropol Gubernija, som sønn av en jernbanefunksjonær, Vladimir Konstantinovitsj Andropov, som var av donkosakkisk slekt,[7][8] og Jevgenia Karlovna Fleckenstein, adoptivdatter av den moskovittiske urmaker Karl Franzovitsj Fleckenstein som kom fra Finland.[9] Begge foreldrene døde tidlig, og Jurij ble foreldreløs som 13-åring.[10] Som tenåring arbeidet han som losser, telegraffunksjonær og sjømann for et dampskipsselskap på Volga.[8][10]

Andropov ble utdannet ved Den tekniske høyskole for vanntransport i Rybinsk og tok eksamen i 1936.[11] Han ble medlem av Komsomol i 1930 og fullt medlem av partiet i 1939. Under andre verdenskrig deltok Andropov i partisangrupper som bedrev geriljakrig mot tyskerne. Etter krigen flyttet han til Moskva og ble en del av partisekretariatet i 1951.

Etter Stalins død i 1953 ble han sendt i «eksil» til den sovjetiske ambassade i Budapest. Han spilte en viktig rolle i den sovjetiske invasjonen i Ungarn i 1956. Han overbeviste en nølende Nikita Khrusjtsjov om at militær intervensjon var nødvendig.[12] De ungarske lederne ble arrestert, og Imre Nagy henrettet.

Han returnerte til Moskva i 1957 og fikk diverse verv i det sovjetiske maktapparatet. I 1967 ble Andropov utnevnt til leder for KGB, etter anbefaling fra Mikhail Suslov. I 1973 ble han fullt medlem av Politbyrået. Han satt som leder av KGB helt frem til 1982.

Under begivenhetene rundt Pragervåren i Tsjekkoslovakia var Andropov hovedtalsmannen for «ekstreme tiltak». Han forordnet fabrikasjonen av falske etterretningsmeldinger ikke bare for offentlig konsumpsjon, men også for å gjøre inntrykk innen det sovjetiske Politbyrået. KGB nøret opp om en frykt for at Tsjekkoslovakia vil bli utsatt for aggresjon fra NATO eller stå overfor et statskupp. Agenten Oleg Kalugin meldte fra Washington at han hadde fått tilgang til absolutt pålitelige dokumenter som viste at verken CIA eller noen annet etterretningstjeneste manipulerte den tsjekkoslovakiske reformbevegelse, men hans melding ble tilintetgjort fordi den ikke passet med den konspirasjonsteori som Andropov ønsket å utbre.[12] Andropov gav ordre til en rekke aktive tiltak, under samlenavnet Operasjon PROGRESS, rettet mot tsjekkoslovakiske reformpolitikere.

Etter mordforsøket på Bresjnev i januar 1969 ledet Andropov forhøret av Viktor Ivanovitsj Iljin, som hadde forøvet attentatet.[13][14] Iljin ble kjent sinnssyk og sendt til Kazan psykiatriske hospital.[15]

Andropov tok mål av seg til å ødelegge dissens i alle dens former og fremholdt at den angivelige kampen for menneskerettighetene var et de imperialistiske grep for å undergrave grunnlaget for sovjetstaten.[12] Den 3. juli 1967 foreslo han opprettetsen av KGBs 5. direktorat, som skulle konsentrere seg om den politiske opposisjon[16] (ideologisk kontraspionasje)[17]:177. I slutten av juli ble direktoratet opprettet og fikk som sitt saksområde alle sovjetiske dissidenter, deriblant Andrej Sakharov og Aleksander Solsjenitsyn.[16] I 1968 gav Andropov ordren «Om statssikkerhetens oppgaver i kampen mot motstanderens ideologiske sabotasje», som gav instrukser om kampen mot dissidentene og deres imperialistiske herrer.[12] Den 29. april 1969 fremla han for Sentralkomiteen for Det sovjetiske kommunistiske parti en detaljert plan om å benytte et antall psykiatriske sykehus i forsvaret om sovjetregjeringen og den sosialistiske orden mot dissidentene.[17]:177 Andropovs forslag om å benytte psykiatrien i kampen mot dissidentene ble iverksatt.[18]:42

Undertrykkelsen av dissidentene[19][20] omfattet også planer om å fysisk skade danseren Rudolf Nurejev, som hadde hoppet av i 1961. Det er dem som tror at Andropov stod bak Fjodor Kulakov and Pjotr Masjerovs dødsfall - de var de to yngste medlemmer av det sovjetiske lederskapet.[21]

Et nedgradert dokument har vist at Andropov som KGB-leder gav ordre om å forhindre uautoriserte forsamlinger fra å sørge over John Lennons død.[22]

Andropov spilte en dominerende rolle da Sovjetunionen besluttet å invadere Afghanistan den 24. desember 1979. Han insisterte på invasjonen, selv om han regnet med at det internasjonale samfunn ville ta avstand fra den;[23] beslutningen førte til den langvarige sovjetiske krigen i Afghanistan (1979–1989).

Generalsekretær i kommunistpartiet

[rediger | rediger kilde]

Han overtok som generalsekretær for kommunistpartiet i 1982, da Leonid Bresjnev døde. At nettopp Andropov ble valgt var overraskende. De fleste ventet at Konstantin Tsjernenko skulle bli utnevnt til Sovjetunionens nye leder. I vesten ble valget mottatt med mistenksomhet, spesielt siden Andropov hadde vært leder av KGB og hans rolle ved invasjonen av Ungarn i 1956.

President

[rediger | rediger kilde]

Andropov fikk også vervet som president i Sovjetunionen i 1983. Han forsøkte under sin tid som leder å bedre økonomien og redusere korrupsjonen. Dessuten vil han bli husket for sin kampanje mot alkoholmisbruk og hans streben etter å øke arbeidsdisiplinen.

I utenrikspolitikken oppnådde han lite. Krigen i Afghanistan fortsatte, og forholdet til vesten ble stadig dårligere. Andropov forsøkte seg med utspill om nedrusting, men dette ble dårlig mottatt i vesten, da spesielt hos Reagan-regjeringen og i Storbritannia av Margaret Thatcher. I september 1983 skjøt sovjetiske jagerfly ned et sivilt passasjerfly, Korean Air Lines Flight 007, som hadde forvillet seg inn over russisk område. Dette førte til en meget spent tone mellom øst og vest, og ting ble ikke noe bedre da USA utplasserte Pershing-raketter i Europa. Dette var et svar på at Sovjet hadde stasjonert ut SS-20-raketter.

Andropov led av en nyresykdom, og den 9. februar 1984 døde han i Moskva etter lengre tids sykeleie. Han ble etterfulgt av Konstantin Tsjernenko.

I ettertid mener mange av det var Andropovs fortjeneste at Mikhail Gorbatsjov kom seg oppover i partiapparatet, og flere håpet at det var nettopp han som skulle etterfølge Andropov.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Yury Andropov, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Yury-Andropov, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, oppført som Jurij W. Andropow, Munzinger IBA 00000011366, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Jurij Vladimirovič Andropov, Proleksis enciklopedija-ID 8131[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b www.istmira.com[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ The noble families from Don
  8. ^ a b «Biography of Yuri Andropov» (PDF). Soviet Life. Embassy of the Union of Soviet Socialist Republics (323): 1B. 1983. Besøkt 19. august 2013. 
  9. ^ Babichenko, Denis (3. oktober 2005). «Легендарная личность» [Legendary Personality]. Itogi (40): 30–34. Arkivert fra originalen 22. oktober 2007. Besøkt 21. oktober 2014. 
  10. ^ a b A Dictionary of 20th Century Communism. Edited by Silvio Pons and Robert Service. Princeton University Press. 2010.
  11. ^ Jessup, John E. (1998). An Encyclopedic Dictionary of Conflict and Conflict Resolution, 1945-1996. Westport, CT: Greenwood Press. s. 25. Arkivert fra originalen 26. mai 2019. Besøkt 21. oktober 2014. (Abonnement påkrevd)
  12. ^ a b c d Christopher Andrew and Vasili Mitrokhin: The Mitrokhin Archive: The KGB in Europe and the West, Gardners Books (2000), ISBN 0-14-028487-7.
  13. ^ «Eurasian Secret Services Daily Review». Axis Information and Analysis (AIA). 25. januar 2009. Besøkt 29. april 2011. 
  14. ^ McCauley, Martin (2014). The Rise and Fall of the Soviet Union. Routledge. s. 354. ISBN 1-31786-783-1. 
  15. ^ Albats, Yevgenia (1995). KGB: State Within a State. London: I.B. Tauris. s. 191. ISBN 1-85043-995-8. 
  16. ^ a b Nuti, Leopoldo (2009). The crisis of détente in Europe: from Helsinki to Gorbachev, 1975–1985. Taylor & Francis. s. 29. ISBN 0-415-46051-4. 
  17. ^ a b Albats, Yevgenia (1995). KGB: state within a state. I.B.Tauris. s. 177. ISBN 1-85043-995-8. 
  18. ^ Коротенко, Ада; Аликина, Наталия (2002). Советская психиатрия: Заблуждения и умысел. Киев: Издательство «Сфера». s. 42. ISBN 966-7841-36-7. 
  19. ^ Brev fra Andropov til Sentralkomiteen (10. juli 1970), English translation Arkivert 11. mars 2007 hos Wayback Machine..
  20. ^ Ordre om å la Kreiskys budskap være ubesvart; facsimile, på russisk. (Указание оставить без ответа ходатайство канцлера Бруно Крейского (Bruno Kreisky) об освобождении Орлова (29 июля 1983), http://psi.ece.jhu.edu/~kaplan/IRUSS/BUK/GBARC/pdfs/dis80/lett83-1.pdf Arkivert 14. juni 2007 hos Wayback Machine.
  21. ^ Seliktar, Ofira (2004). Politics, paradigms, and intelligence failures: why so few predicted the collapse of the Soviet Union. M. E. Sharpe. s. 95. ISBN 0-7656-1464-2. 
  22. ^ «Memorandum from the KGB Regarding the Planning of a Demonstration in Memory of John Lennon». Wilson Center Digital Archive. 20. desember 1980. Besøkt 16. august 2013. 
  23. ^ Protocol of the meeting of Politburo of Communist Party from 17 March 1979, http://psi.ece.jhu.edu/%7Ekaplan/IRUSS/BUK/GBARC/pdfs/afgh/afg79pb.pdf Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
Forgjenger  Sovjetunionens president
1983–1984
Etterfølger
Forgjenger  Generalsekretær i Sovjetunionens kommunistiske parti
1982–1984
Etterfølger