Hopp til innhold

Konstitusjonelle biskoper

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Konstitusjonelle biskoper (fransk: évêque constitutionel) var biskoper i den under den franske revolusjon reorganiserte franske katolske kirke.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Bispedømmene disse konstitusjonelle biskoper forestod, tilsvarte de départements som var blitt opprettet i 1790. De konstitusjonelle biskoper var for det meste prester som stod gallikanismens og den franske revolusjons ideer nær. De ble valgt av samarbeidsvillige klerikere og troende i bispedømmene av de deler av det franske presteskap som hadde avlagt troskapsed til Sivilkonstitusjonen for kleresiet (Constitution civile du clergé, 1790), og de utøvde sine embeder uten pavens aksept. Roma betraktet dem som skismatikere. Roma betraktet de biskoper fra ancien régime som hadde flyktet til utlandet som de fortsatt legitime innehavere av de franske bispestoler.

Ved slutten av Skrekkveldet i 1794 var av de 87 opprinnelige konstitusjonelle biskoper fortsatt 59 i sine embeder; høsten 1801 var dette sunket til 32. I 1797, og fra 20. juni til avbruddet den 16. august 1801 trådte de sammen i Paris til nasjonale konsiler, og vektla sin selvstendighet overfor den romerske kurie.

Ved Napoléon Bonapartes og kardinal Ercole Consalvis (på vegne av pave Pius VII) undertegnelse av konkordatet av 1801, ble både de konstitusjonelle biskoper og dessuten samtlige av de 94 gjenlevende biskoper av l'ancien régime presset til å oppgi sine embeder. Av de sistnevnte var det 58 som føyde seg, mens 36 avviste å trekke seg fra embedene. Også en del av de konstitusjonelle biskoper prøvde å bevare sin egen bispestol, eller finne en annen plass innen det reorganiserte hierarki. I oktober 1801 trådte 49 konstitusjonelle biskoper tilbake, samtlige uten å bekjenne å ha forbrudt seg, og uten å fornekte sine egne bispevalg eller bispevigsler. Tolv forsoningsvillige biskoper fikk i 1802 fornyet statlig stilling, men uten pavelig approbasjon. Deres integrasjon i det «nye» konkordatsanerkjente episkopat skjedde fra det ene enkelttilfelle til det neste på forskjellig måte, for det meste forbundet med betraktelige diplomatiske anstrengelser.

Kjente konstitusjonelle biskoper

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Paul Pisani: Répertoire biographique de l’épiscopat constitutionnel (1791–1802). Paris 1907 (nytrykk 2004).
  • Simon Delacroix: La réorganisation des l’Église de France après la Révolution (1801–1809). Éd. du Vitrail, Paris 1962.
  • Rodney J. Dean: L’Église constitutionelle, Napoléon et le Concordat de 1801. Diff. Picard, Paris 2004. ISBN 2-7084-0719-8
  • Bernard Plongeron: Face au Concordat (1801), résistances des évêques anciens constitutionels. I: Annales historiques de la Révolution française, nr. 337 (2004), 85–115.
  • Edmond Préclin: Les Jansénistes du XVIIIe siècle et la Constitution civile du clergé. Le développement du richérisme. Sa propagation dans le bas clergé. 1713-1791, Paris, librairie universitaire J. Gamber, 1929, 578 p.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Konstitusjonelle_biskoper&oldid=24745068»