Kraken

Den svenske geistlige Olaus Magnus' fantasifulle «Carta Marina» fra 1539 viser en rekke sjøuhyrer i farvannene mellom Norge og Island. Kartet er tegnet i Italia og finnes i dag i to kjente kopier - en blir oppbevart i München, den andre i biblioteket Carolina Rediviva i Uppsala i Sverige.

Kraken, eller krakjen, også omtalt i ubestemt form krake, er et fabeldyr fra norsk folketro i form av et kjempestort sjøuhyre eller en gigantisk fisk som fiskere skal ha sett langs kysten av Norge, Island og Irland.

Beretninger om kjempefisker finnes i mange kulturer langt tilbake i tid. Det norrøne skriftet Kongespeilet fra 1200-tallet omtaler et slikt monster som Hafgufa. Det er også fortellinger om enorme havuhyrer i asiatiske farvann og i antikkens middelhav og atlanterhav. Det uhyret som blir kalt kraken, er imidlertid første gang mer utførlig beskrevet av Bergensbispen Erik Pontoppidan på midten av 1700-tallet. Han sammenligner det med en øy med armer og master. Andre har sidestilt det med Leviatan-aktige drager, linnormer og sjøormer. Atter andre, særlig på 1800-tallet, har tolket kraken som en kjempeblekksprut, og den engelsktalende verden bruker den norske betegnelsen som egennavn på et slikt monster. Dette har forsterket seg i moderne, angloamerikansk populærkultur. Det er altså forskjellige tradisjoner som blandes sammen, også forestillinger om andre havuhyrer. Det gjennomgående trekket ved kraken er likevel størrelsen, enten det dreier seg om en fisk, hval, skilpadde eller blekksprut.

Krake er på norsk og svensk, og i formen Der Kraken eller die Kraken («kraken» eller «krakene») på tysk, også navn på Polypus (Octopus) vulgaris, en blekksprutart med åtte armer.

Etymologi

Krake er et norsk og svensk ord som skal være i slekt med ord som krok og krykke og det shetlandske krekin, som er et noanavn for hval. Ordet skal stamme fra «krake» i betydningen «krokete og kleint tre» eller «tørr granstamme med nakne greiner». Det islandske kraki ble brukt om «tynn stang med hake på» eller «treanker med en fastbundet stein». Ordet kan også brukes i flertallsformen kraker. For eksempel skriver den danske forfatteren Thomas Christopher Bruun (1750-1834) tidlig på 1800-tallet: «Det Diævelskab det (dvs. havet) i sin Barm udruger...Af Hayer, Orme, Kraker, Crocodiler.», mens dikteren Jens Baggesen (1764-1826) skriver «(...) omsvømmet af Fiske, Haier, og Hvaler, og Kraker, og vildt sig boltrende Marsvin.»

Ordet krake har i nordiske språk flere betydninger, og kan også brukes om et «tynt og magert menneske», eller om en dyrekropp generelt. Det liknende ordet krek ble derimot opprinnelig brukt om små krypdyr, insekter, marker, bløtdyr og andre kryp som kreker på bakken, det vil si «beveger seg slingrende». For øvrig betyr «krake søker make» egentlig «kråke søker en maken» og er lånt fra dansk krage søger (eller finder) mage (på svensk kaka söker maka), et spøkefullt uttrykk for at noen, som en skrikende kråke, roper etter sin likesinnede.

Kraken i folketro, litteratur og populærkultur

Erik Pontoppidan, dansk forfatter, naturviter og biskop i Bergen, utgav i 1753 en norsk naturhistorie der en kan lese den første grundige beskrivelsen av Kraken.

Denne detaljen fra Olaus Magnus' «Carta Marina» fra 1539 (det store bildet øverst) viser hvordan karttegneren framstiller en hval (balena på latin) som blir angrepet av spekkhoggere (orca) i de nordlige havdypene ved sagnøya Thule (Tile).

Denne tegningen av malakologisten Pierre Denys de Montfort fra 1801 bygger på franske sjøfolks beskrivelser av en kjempeblekksprut som gikk til angrep utenfor kysten av Angola.

Pierre Dénys de Montforts Poulpe Colossal angriper et handelsskip.

Enda en fantasifull framstilling fra 1800-tallet av en enorm blekksprut som angriper et skip.

Kjempeblekkspruten i Jules Vernes roman om Kaptein Nemo fra 1870 skal være inspirert blant annet av fortellingene om Kraken i Alfred Tennysons dikt The Kraken.

Sjøuhyrer i antikken

Allerede i oldtida var det flere fortellinger om havuhyrer. I gresk og romersk mytologi nevnes for eksempel Skylla, en omskapt prinsesse , og den enda verre Kharybdis, som kunne gjøre seg om til en virvelvind. Sammen voktet de Messinastredet mellom Italia og Sicilia, og Odyseen forteller om hvordan de nesten slukte den greske sagnhelten Odyssevs. I Bibelen blir det litt mystiske havmonsteret Leviatan nevnt syv ganger.

Grunnlaget for slike forestillinger kan ha vært fiskere og sjøfolk som har sett uforklarlige havfenomener, hvaler og store blekkspruter. På tilsvarende måte kan forestillingen om kraken ha oppstått i middelalderen.

Kraken i Norden

Den første og fyldigste skriftlige skildringen av kraken kommer fra den danske forfatteren og biskopen i Bergen Erik Pontoppidan d.y. (1698–1764). Han utgav verket Det første Forsøg paa Norges naturlige Historie, forestillende dette Kongeriges Luft, Grund, Fjelde, Vande, Væxter, Metaller, Mineralier, Steen-arter, Dyr, Fugle, Fiske og omsider Indbyggernes Naturel, samt Sædvaner og Levemaade i København i 1752 og 1753. Der omtaler han kraken som «det allerstørste monstrum marinum» (havuhyre). Han sier det blir kalt Kraken, Kraxen, Krabben, Horven, Søe-Horven, Anker-Trold og havstramben. Etter at boka ble oversatt til engelsk få år seinere, ble Kraken mest kjent på engelsk. Det er rundt og flatt som ei flytende øy, og har enorme armer eller forgreininger som master med rær, så veldige at de kan trekke store skip med seg i dypet. Pontoppidan bygde sine beskrivelser på fortellinger fra norske fiskere. Når det på steder der vannet vanligvis var 80-100 favners dyp (140-180 meter), isteden bare viste seg å være 20-30 favner (40-50 meter), visste fiskerne at det var en krake under dem. De fortalte at kraken særlig kunne påtreffes om sommeren og likne skjær og holmer. Det kunne også samle seg masse fisk på ryggen av den, og fiskerne forklarte at de derfor kunne «fiske på kraken». Da gjaldt det bare å passe seg så det enorme dyret ikke plutselig steg opp til overflaten, veltet båter og dro dem ned i malstrømmen som oppstod da den dykket igjen. Pontoppidan forteller også hvordan dyret i noen få månender spiser, og i de påfølgende tømmer ut ekskrementer som farger vannet, gjør det tykt og mudderaktig og har en behagelig lukt og smak som lokker til seg flere fisker.

Fra Vestlandet finnes det noen få sagn og memorater om Krakjen. Det vanligste sagnet forteller om noen fiskere som var ute med bunnsnøre. Plutselig merket de at det ble grunnere og grunnere under dem. De forstod da at det var Krakjen som var på vei opp, og de rodde til land så fort de bare kunne.

Fenomenet kan ha opphav i virkelige observasjoner av store blekkspruter eller i synsbedrag til havs, for eksempel luftspeilinger og lave skyformasjoner. I 1680 skal dessuten en mindre krake («måske en ung og uforsigtig, af det slags») ha strandet på Alstadhaug ved Levanger i Nord-Trøndelag der den omkom: «Dens langsom fortærede ådsel skal have fyldt et stort stykke af bemeldte Ulvangens fjord, og gjort den side så godt som impassable for folk af en delikat lugtelse.» I 1673 skal en kjempekrake på minst 30 meter ha gjort det samme på vestkysten av Irland.

Kraken er imidlertid ikke omtalt i de norrøne sagaene, men tilsvarende dyr som lyngbakr og hafgufa («havdamp») blir nevnt i Örvar-Odds saga og i Kongespeilet fra omkring 1250. Teksten skildrer et sjøuhyre så stort som ei øy. Dyret blir sjelden sett, og teksten spekulerer på om det kanskje bare finnes ett eller to dyr i hele verden.

Den svenske naturforskeren Carl von Linne inkluderte for øvrig kraken i den første utgaven av sin systematiske naturkatalog Systema Naturae fra 1735. Der gav han dyret det vitenskapelige navnet Microcosmus, men utelot det i seinere utgaver.

Kraken som kjempeblekksprut

Fra slutten av 1700-tallet har det vært flere beskrivelser av kraken som en type kjempeblekksprut. Mange har også tolket Pontoppidans beretninger som det. De tidligste fortellingene beskriver imidlertid kraken oftere som krabbe enn blekksprut, og dyret har trekk som kan minne om hvaler. Andre egenskaper ved kraken kan likne på fenomener som kan oppstå ved undersjøisk vulkansk aktivitet utenfor Island, for eksempel boblende vann, plutselige og voldsomme havstrømmer og dannelsen av nye småøyer.

Den franske malakologisten Pierre Dénys de Montfort omtaler to typer kjempeblekkspruter i sitt moluskleksikon Histoire Naturelle Générale et Particulière des Mollusques som ble utgitt i 1802. Montfort påstår at den første typen, krakenblekksprut, har blitt beskrevet både av norske sjøfolk, amerikanske hvalfangere og antikke forfattere som Plinius den eldre. Den andre typen, som var mye større og ble kalt kjempeblekksprut (Poulpe Colossal), var rapportert fra et angrep på ei seilskute fra Saint-Malo utenfor kysten av Angola.

Montfort våget seg senere på mer sensasjonelle påstander. Han mente at ti britiske krigsskip som hadde forsvunnet på mystisk vis en natt i 1782 måtte ha blitt angrepet og senket av gigantiske blekkspruter. Dessverre for Montfort visste britene hva som hadde skjedd med skipene, noe som førte til at Montfort ble blottlagt på formedelig vis. Pierre Dénys de Montforts karriere kom seg aldri etter dette, og han døde sultede og fattig i Paris rundt år 1820 (Sjögren, 1980). Til Pierre Dénys de Montfort forsvar kan man anføre at mange av hans kilder om «krakenblekkspruten» antagelig beskrev den helt relle kjempeblekkspruten, hvis eksistens ble bevist i 1857. Kjempeblekkspruter hadde lenge blitt ansett som mytologiske fabeldyr.

Kraken er også omtalt i den engelske poeten Alfred Tennysons dikt The Kraken som ble utgitt i 1830. Diktets siste linjer har dessuten likhetspunkter med legenden om sjøuhyret Leviatan, som skulle komme opp til overflaten i endetiden. Tennysons beskrivelse har siden påvirket den franske forfatteren Jules Verne, som omtaler en kjempeblekksprut i romanen En verdensomseiling under havet, utgitt i 1870.

Fantasy-forfatteren J.R.R. Tolkien brukte fortellingene om Kraken som inspirasjon for uhyret ved inngangen til Morias miner, omtalt i Ringens Brorskap som kom på engelsk i 1954 og 1955. Kraken er også brukt i flere sammenhenger seinere, blant annet som et veldig blekksprutmonster i de amerikanske eventyrfilmene om Pirates of the Carribean fra 2000-tallet.

Tennysons The Kraken 1830

Alfred Tennysons dikt The Kraken beskriver kraken som ligger på havets bunn i en evig, drømløs søvn, helt til dommedag:

Below the thunders of the upper deep;

Far far beneath in the abysmal sea,

His ancient, dreamless, uninvaded sleep

The Kraken sleepeth: faintest sunlights flee

About his shadowy sides; above him swell

Huge sponges of millennial growth and height;

And far away into the sickly light,

From many a wondrous grot and secret cell

Unnumber'd and enormous polypi

Winnow with giant arms the slumbering green.

There hath he lain for ages, and will lie

Battening upon huge seaworms in his sleep,

Until the latter fire shall heat the deep;

Then once by man and angels to be seen,

In roaring he shall rise and on the surface die.

Jakob Wallenberg om kraken 1781

Flere tekster fra 1700- og 1800-tallet refererer direkte eller indirekte til Pontoppidans beskrivelser av kraken. Tekstutdraget under er fra Kap. XVII Om en rar fisk i svensken Jakob Wallenbergs Min son på Galejan del 1 fra 1781. Her kalles kraken også krabbfisken. Teksten inneholder for øvrig ironiske underdrivelser og omtaler den gigantiske kraken som «en liten insekt» og «icke stor»:

«Emellertid vill jag dock denna gången fägna honom med en liten insekt, sådan som jag undfått densamma av Norges lotsar. Det är kraken, eller den så kallade krabbfisken, vilken understundom säges besöka dessa vatten. Han är icke stor, ty huvud och stjärt inberäknad lär han ej vara längre än vårt Öland utanför Kalmar. Alla fiskare veta här att tala om honom. Han håller sig på sjöbotten, städse omringad av en oräknelig skara småfisk, som tjäna honom till föda och födas av honom igen. Ty hans måltid, om jag minns rätt vad biskop Pontoppidan skriver, räcker inte mer än tre månader i sänder, och andra tre månader åtgå till att smälta den bort. Under denna tiden närer han hela arméer av smärre fiskar med sina ofanteliga exkrementer. För den orsaken uppleta landets fiskare genom lodning hans lägerställe och idka där med bästa fördel deras hantering. Efter hand höjer han sig mer och mer, och så snart han nalkas vattubrynen på tiotolv famnar, är det hög tid för båtarne att flytta sig ur grannskapet. Ty i detsamma rusar lian opp, lik en flytande ö, sprutar Trollhätteströmmar fram ur sina förfärliga näsboror och slår omkring sig, så att vattnet i stora utvidgande rundlar yrar hela milen ikring. Månne denna icke är Jobs Leviatan? Han vore ju artig att ha. Fördenskull, om herrar naturälskare behagade först tinga husrum åt honom, kunde man sedan med lämningarne av vår sista pommerska armé låta palma'n över till Sverige.»

Om store bløtdyr i havet fra Svensk Familj-Journal 1869

Også i Svensk Familj-Journal fra 1869 gjentas flere av beskrivelsene fra Pontoppidans naturhistorie. Her omtales monsteret som en veldig «orm» med «taggar eller lysande horn» som armer:

»De norska fiskrarne» – berättar biskop Pontoppidan i sin naturalhistoria – »försäkra alla, utan minsta motsägelse i sina berättelser, att, då de lägga några mil ut på djupet, särskilt under de varmaste dagarne af året, synes hafvet plötsligen uppgrundas under deras båtar; och om de utkasta sank-lodet, händer det ofta, att de, i stället för 80 till 100 famnars djup, knappast finna 30. Det är kraken, som lägger sig emellan bottnen och det öfra vattnet. Vana vid detta fenomen, göra fiskrarne sina nät i ordning, vissa, att der finnes fisk i öfverflöd, i synnerhet stortorsk och gråsej, och de uppdraga dem rikligen belastade. Men om vattnets djup alltjemt förminskas, och om det tillfälliga och rörliga grundet stiger uppåt, då hafva fiskrarne ingen tid att förlora: det är ormen som vaknar, som rör på sig, som vill andas luft och utsträcka sina väldiga former i solen. Fiskrarne taga då till att ro af alla krafter, och när de omsider, på vederbörligt afstånd, kunna tryggt hvila sig, se de i sjelfva verket odjuret, som med öfra delen af sin rygg betäcker en sträcka af en och en half mil. Fiskarne, öfverraskade af uppåtstigandet, hoppa ett ögonblick i de fuktiga gropar, som äro bildade mellan upphöjningarne i djurets yttre betäckning; så utgå från denna flytande massa ett slags taggar eller lysande horn, som utbreda och resa sig, liknande med rår försedda master. Det är krakens armar; och hvilka armar! Så stor är deras styrka, att, om de fattade tågverket å ett linieskepp, de ofelbart skulle kullkasta detta. Efter att hafva dröjt en stund vid ytan, nedstiger odjuret med samma långsamhet, men faran är icke desto mindre för det fartyg, som möjligen befinner sig i grannskapet, ty i det att kraken sänker sig, sätter han så mycket vatten i rörelse, att hvirflar och strömmar uppstå, lika förfärliga som den ryktbara Malströmmen.»

Andre sjøuhyrer

Lindormer eller sjøormer er kjent fra folketroen. Forestillingen om Seljordsormen er kjent fra Seljordsvannet og pryder Seljords kommunevåpen.

Kraken er ett av en mengde sjøuhyrer fra gamle myter, sagn og eventyr. Slike vesener finnes for eksempel i gresk mytologi der havguden Poseidon, som tilsvarer Neptun i romersk mytologi, hersker over flere lavere havguddommer og sjømonstre. Lista viser noen havmonstre fra forskjellige mytologiske tradisjoner:

• Hydra, et gresk mytologisk uhyre i form av en vannslange med ni hoder
• Havhesten, sjøuhyre fra norsk folketro
• Illuyanka, drakeliknende sjømonster fra hettittisk mytologi
• Kharybdis, altoppslukende sjøuhyre fra gresk mytologi
• Kudulla, uhyre i Snåsavatnet
• Leviatan, sjøuhyre fra Jobs bok i Det gamle testamente
• Midgardsormen, sjøuhyre fra norrøn mytologi
• Lindormer eller sjøormer
• Skylla, gresk sjømonster kjent fra Odysseen

Se også

• Overnaturlige vesener
• Hafgufa (havdamp)
• Kjempeblekksprut
• Kryptozoologi

Eksterne lenker

• Danmarks Natur- og Lægevidenskabelige Bibliotek: Kort om kraken og andre kæmpefisk (på dansk)
• monstrous.com: Kraken (på engelsk)
• Lee Krystek: The Kraken (på engelsk)
• occultopedia.com: Kraken (på engelsk)
• Liste over gamle sjøuhyrer (på engelsk)

Wiktionary: krake – ordbokoppføring