Krumkniv

Krumkniv med slire.

Foto: Norsk folkemuseum

Krumkniv (nordsamisk: gazirdanniibi) er en spesialutviklet slaktekniv for slakting av rein utenfor regulært slakteri. Kniven har en lang klinge med en oppoverbøyd egg ytterst. Dette gjør den egnet til å avlive rein med et nakkestikk der bevisstløshet og død inntrer øyeblikkelig. Kniven er utviklet på 1920-tallet til avløsning av eldre slaktemetoder i reindriften, der det ble benyttet vanlig, rett kniv og avlivningen vanligvis skjedde ved hjertestikk.

Tradisjonelt har flere ulike slaktemetoder vært i bruk hos de forskjellige reindriftsfolk rundt i verden. Knivstikk i hjertet har vært den vanligste metoden, men det er også blitt brukt spydstikk, strupekutt, skyting eller kveling (henging), noen steder kombinert med hammerslag mot hodet som «bedøvelse». Innenfor samisk reindrift skjelnes mellom en nordlig metode, med hjertestikk uten bedøvning, og en sørlig metode, der man først stakk dyret i nakken for å bedøve det, og deretter i hjertet. Denne metoden ble brukt i sørsamiske områder både i Norge og i Sverige, og den ble også brukt i sørnorske tamreinlag. Det var motstridende oppfatninger om nakkestikket førte til virkelig bedøvelse, eller om det bare lammet dyret uten å gjøre det bevisstløst.

To forhold i samtiden var viktig for utviklingen av bedre slaktemetoder. Det første var fremveksten (på slutten av 1800-tallet) av dyrebeskyttelsesbevegelsen, som rettet søkelyset mot slaktemåter der det var unødig store lidelser for dyrene. Den andre faktoren var den vitenskapelige forskningen om reinens fysiologi og levesett, som begynte litt senere. Omkring 1920 opprettet den amerikanske stat en vitenskapelig forskningsstasjon for reindrift i Unalakleet i Alaska. Noe slikt fantes den gang ikke i Norge eller andre av de «gamle» reindriftsland, og erfaringene til de amerikanske forskerne fikk derfor stor betydning for arbeidet med nye slaktemetoder også i Norge.

Forskerne rapporterte at i Alaska drepte inuittene reinen med gevær, mens samene (innvandret fra Norge) brukte hjertestikk. Dette siste fant forskerne helt forkastelig; selv gikk de inn for skyting eller nakkestikk. De påpekte at det avgjørende for smertefølelsen var om stikket gikk rett ned og bare skar over ryggmargen, noe som bare lammet dyret uten å frata det bevisstheten, eller om stikket ble rettet forover inn i hjernen slik at dyret straks mistet bevisstheten; det var denne siste metoden som burde brukes.

I 1922 bestemte Landbruksdepartementet at det skulle gjøres forsøk med forskjellige slaktemetoder. Som sted for forsøkene ble valgt Røros. Forsøkene fant sted på slakteplassen ved Brynilsvollen, på nordsiden av Aursunden, den 6. og 7. desember 1922. Det ble eksperimentert både med ulike skytemetoder og med forskjellige kniver som var laget for anledningen. Av skytevåpen fant de at revolver var det mest effektive, fordi reinens hornbygning gjorde slaktemaske upraktisk. Men skyting hadde flere ulemper, blant annet førte det til blødning og oppstøt hos dyret, og dessuten kunne det bli store skader, blant annet på skalleskinnet, som reinsamene den gang la stor vekt på å bevare helt og uskadet. I tillegg kom sikkerhetsproblemene med å bruke skytevåpen under reinsamlingene, der det var hektisk aktivitet og uoversiktlige situasjoner, og ofte mange mennesker tilstede. De fleste reineierne var da også sterkt i mot å bruke skytevåpen.

Det var derfor nakkestikket, og de nye knivtypene, som fikk mest oppmerksomhet. Fire ulike modeller av kniver var laget på forhånd; alle var krumme, ut fra de erfaringene som var gjort i Alaska med slike modeller. Resultatene var gode, og modellen «1A» ble kåret til den beste. I rapporten ble derfor denne modellen fremhevet som den som burde settes i produksjon og spres til alle landets reindistrikter. Det skjedde også kort etter. Norske Dyrebeskyttelsesforeningers Landsforbund bekostet produksjonen av et større antall kniver, og fikk dem spredt rundt i landet. De engasjerte også reineier Lars Holm fra Røros som «vandrelærer» i bruken av den nye kniven.

Et par år senere grep zoologen Leif Natvig fatt i denne første modellen og utviklet den videre, med særlig vekt på hvordan den skulle slipes for å fungere best mulig. Natvig forsto at kniven måtte være så lett å bruke, og gi så gode resultater, at reineierne uten videre ble overbevist om at den var bedre enn den gamle kniven de var vant til, ellers ville den ikke ha sjanse til å slå gjennom i reindriftsmiljøene. Han finjusterte derfor kniven, forkortet bladet noe og prøvde forskjellige slipinger. Dessuten merket han behovet for at det ble laget en passende slire til den nye kniven, slik at den kunne bæres i beltet og alltid være for hånden under slaktingen. Lars Holm hadde allerede laget en slire til sin egen kniv, bygd på en gammel sørsamisk sliretype. Nå fikk Natvig laget flere slike. Noen av dem havnet siden på Norsk Folkemuseum, sammen med de forskjellige knivmodellene han hadde eksperimentert frem. Der vitner i dag samlingen av krumkniver om et viktig utviklingsarbeid i den samiske reindriftens historie.

På begynnelsen av 2000-tallet ble det diskusjon om hvorvidt bruken av kniven kunne forsvares fra et dyrevernsperspektiv. I 2003 ble det funnet at bruken var i strid med EU-direktiv 93/119/EC av 1993 «om beskyttelse av dyr på slakte- eller avlivningstidspunktet». Bruken av kniven ble forbudt, men forbudet ble i liten grad håndhevet. Direktivet gir imidlertid unntak for avliving som kan regnes som begivenheter i kultur- eller sportssammenheng, slik som for eksempel tyrefekting. Mattilsynet la til grunn at samenes praksis kommer inn under dette kulturbegrepet, og fastsatte 30. juli 2008 «Forskrift om bruk av krumkniv», som tillater og regulerer bruken av krumkniv for avliving av rein utenfor slakterier. Forskriften, som trådte i kraft 1. august 2009, stiller krav blant annet til at utøveren er opplært, og at riktig type krumkniv benyttes.

Litteratur

• Leif Pareli: Gazirdanniibi / Krumkniven: Urgammel tradisjon eller moderne oppfinnelse? Reindriftsnytt 3-2003
• Leif Pareli: Mer om krumknivens opprinnelse. Reindriftsnytt 2-2004

Eksterne lenker

• Se samiske krumkniver i DigitaltMuseum