Kurt Huber

Kurt Huber
Født		24. okt. 1893 Chur
Død		13. juli 1943 (49 år) Justizvollzugsanstalt Stadelheim München
Beskjeftigelse		Psykolog, musikkforsker, universitetslærer, motstandskjemper
Akademisk grad		Doktor nauk i filosofi
Utdannet ved		Ludwig-Maximilians-Universität München Eberhard-Ludwigs-Gymnasium
Ektefelle		Clara Huber
Barn		Wolfgang Huber
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (1940–1943)
Nasjonalitet		Det tyske riket
Gravlagt		Waldfriedhof München
Medlem av		Den hvite rose
Signatur
Kurt Huber på Commons

Kurt Ivo Theodor Huber (født 24. oktober 1893 i Chur i Graubünden i Sveits, død 13. juli 1943 i JVA München-Stadelheim) var professor i musikkvitenskap og psykologi ved Ludwig-Maximilians-Universität i München, folketoneforsker og medlem av den antinazistiske gruppen Den hvite rose, som ellers bestod av studenter. Huber skrev de to siste av Den hvite roses pamfletter. Han ble i likhet med de andre medlemmene av Den hvite rose dømt til døden av Roland Freisler og hans folkedomstol for landsforræderisk fiendebegunstigelse, forberedelse til høyforræderi og undergravelse av stridsevnen, og henrettet med giljotin.

Liv og virke

Bakgrunn

Som barn ble Huber rammet av difteri, og som følge av komplikasjoner slet han resten av livet med talefeil og bevegelseshemninger. Likevel utviklet han seg til en entusiastisk turgåer og betydelig taler. Traute Lafrenz i Den hvite rose sa at hun aldri hadde hørt noen formulere seg så presist. Hans store forbilde var filosofen Leibniz. Huber studerte også folkesanger, inkludert koran-sanger og indisk folkemusikk, og bygget opp arkivet for folkesanger i Berlin. Imidlertid ville han ikke arbeide der, da han ikke ønsket å komponere kampsanger til det nazistiske studentforbundet. Heller ikke kunne han få noen lærestol andre steder i Berlin. Hans kone Clara sa at han hadde fått beskjed om at man bare ansatte professorer som også kunne være offiserer, noe Huber ikke dugde til med sitt handikap.

Karriere

I München fikk han imidlertid en dårlig betalt stilling som hjelpelærer. Med kone og tre barn å forsørge, samt tidvis sin søster, søkte Huber i 1940 om medlemskap i NSDAP, slik at han kunne få noe høyere lønn. Dette ble innvilget på tross av et notat fra to år tidligere, der han beskyldes for «partifiendtlig holdning» på grunn av sin katolisisme. Hubers bitterhet mot nazistene skyldtes både det de gjorde med Tyskland, og den måten de utstøtte ham av det faglige fellesskapet på.

I det femte flygebladet, forfattet av Huber, oppfordret han studentene til å stille seg bak «vårt herlige Wehrmacht». Etter hans oppfatning var det Gestapo som stod bak krigens gru, mens Wehrmacht var til å stole på. Hans Scholl, Willi Graf og Alexander Schmorell hadde imidlertid vært ved fronten, og visste at dette ikke stemte. De forlangte derfor at han skulle stryke setningen. Huber gikk fra møtet i sinne, og oppfordringen ble strøket etter at han var gått. Han så aldri de andre igjen.

Kort etter at Den hvite rose var avslørt, mangfoldiggjorde Marie-Luise Jahn og Hans Conrad Leipelt det sjette flygebladet og sørget for å spre det. De samlet også inn penger til Hubers etterlatte, som ikke fikk noen pensjon, siden familiefaren var blitt fradømt sin doktorgrad. Enken ble også pålagt å betale 600 riksmark for sin manns henrettelse. Da hun sa til myndighetenes representant at hun ikke hadde et slikt beløp, som tilsvarte det dobbelte av hennes manns månedslønn, svarte han at han nok kunne skaffe henne en rabatt: «Vi sender jo ut så mange slike regninger i disse dager.»

I cellen mens han ventet på at dødsdommen skulle fullbyrdes, skrev Huber et lite dikt: «Wenn ich mich frag', was hab' ich hinterlassen? Konzepte, Skizzen nur - papierne Massen, kaum eine Reinschrift. - Reinschrift meines Lebens ist nur der Tod - und der war nicht vergebens.» (= Når jeg spør meg, hva har jeg etterlatt meg? Bare konsept, skisser - papirmengder, knapt noe renskrevet. - Mitt livs renskrevne [ark] er bare døden - og den var ikke forgjeves).