Hopp til innhold

Lerkefamilien

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
For lerketreet, se Lerkeslekta (botanikk).
Lerkefamilien
Fjellerke, Eremophila alpestris
Nomenklatur
Alaudidae
Vigors, 1825
Populærnavn
lerkefamilien,
lerker
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlasseFugler
OrdenSpurvefugler
OverfamilieSylvioidea
Økologi
Antall arter: 99
Habitat: terrestrisk, åpne landskap, ofte tørt eller semi-tørt klima
Utbredelse: Eurasia og Afrika, med enkeltarter på Madagaskar og i Australasia, Nord-Amerika og Colombia
Inndelt i

Lerkefamilien (Alaudidae) består av sangfugler (Passeri) i ordenen spurvefugler (Passeriformes) og finnes hovedsakelig i Eurasia og Afrika, selv om enkeltarter også eksisterer i Australasia og Amerika. Artene er kjent for sin elleville sang, som oftest utført i fri flukt.

Lerkefamilien, som er en delgruppe i overfamilien Sylvioidea, består av 21 slekter og omkring 96–100 arter (400+ taxa).[1][2] To arter hekker ifølge Norsk Ornitologisk Forening (NOF) i Norge; fjellerke (Eremophila alpestris) og sanglerke (Alauda arvensis), mens topplerke (Galerida cristata) hekket her på 1900-tallet fram til starten av 1970-årene. Fjellerka er også den (eneste) arten som har spredd seg til både Nord-Amerika og (hittil) Colombia i Sør-Amerika.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Sanglerke
(Alauda arvensis)
Topplerke
(Galerida cristata)

Lerkefamilien består av små og mellomstore terrestriske arter som trives i åpne landskap, ofte i tørt eller semi-tørt klima. Størrelsen varierer med både art og kjønn, men er typisk 10–23 cm. Vekten ligger omkring 12–75 g. Hannene blir som regel størst, typisk 20–25 prosent større enn hunnene.[1]

Artene er robust bygd, relativt langvinget, og har moderat lengde på de nedre ekstremitetene. Nebbet er kraftig og av varierende, typisk kort lenge. Noen arter har imidlertid nebb av middels lengde, og atter noen buet (nedoverbøyd) nebb. De fremre tærne har relativt korte klør, mens baktåen varierende lang (av og til markant lang), rett og smal. Kort og kurvet baktå finnes hos noen arter, typisk arter som habiterer i ørkenlignende strøk og er litt mer langbeinte enn andre arter. Noen av disse artene løper oftere vekk enn de flyr, om de blir skremt.[1]

Fjærdrakten har gjerne kryptiske kamuflasjefarger (gress-, sand- og jordfarger), enten som generell kamuflasje eller som spesialisert kamuflasje tilpasset en bestemt type habitat. Oversiden er typisk mørkere enn undersiden, som kan være svært lys. Eksempler på spesialisering av kamuflasjefargene finnes som to underarter av ørkenlerke (Ammomanes deserti). Disse lever bokstavelig ved siden av hverandre i Jordan; A. d. coxi er blekt utfarget og habitatet er ørkensand (Wadi Rum), mens A. d. annae er mørkt utfarget og habitatet er lavaørken (nær Azraq). Det hevdes at det er umulig å drive underartene over i den annens habitat. Alle artene har ti håndsvingfjær, men den ytre (10.) er variabelt utviklet. Noen arter har lengre hodefjær, som enten kan reises eller er permanent reist.[1]

Piplerker tilhører ikke lerkefamilien, til tross for navnet, men erlefamilien (Motacillidae).

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Omkring 90 prosent av artene er afrotropiske standfugler, som kun gjør kortere forflytninger relatert til mattilgangen. Noen arter driver løsgjengeri og nomadisme, og et fåtall arter er helt eller delvis trekkfugler.[1] Artene som hekker i Norge tilhører sistnevnte gruppering, men topplerka er mer standfugl enn trekkfugl.

Lerker lever hovedsakelig av virvelløse dyr og frø, men cirka 20 prosent av artene eter i tillegg grønn vegetasjon, og omkring 10 prosent av artene er spesialiserte insektetere eller frøetere. De nordligste artene er ofte nært knyttet til kultivert landskap.[1]

Artene er ofte ekstravagante sangere og hurtige flyvere, som ofte bidrar med sin oppvisningsflukt. I hovedsak kan man hevde at artene er monogame og territoriale i hekketiden, men sosiale til andre tider. Artene hekker stort sett som isolerte par eller i løse kolonier. Lerkene bygger reir på bakken og legger typisk 2–6 spettede egg, som ruges solitært av hunnen.[1]

At lerkene synger i full flukt er velkjent for mange europeere, og kommer klart til uttrykk i denne opprinnelige tyske hyllesten til vårfuglene, gjennom en sang nordmenn gjerne kjenner under tittelen «Alle fugler (små de er)».

Alle fugler små de er, kommet nå tilbake! Gjøk og sisik, trost og stær, synger alle dage. Lerka jubler høyt i sky, ringer våren inn på ny. Frost og snø de måtte fly, her er sol og glede!

norsk tekst av Johan Nicolaisen

Inndeling

[rediger | rediger kilde]
Australlerke
(Mirafra javanica)
Damaralerke
(Eremalauda starki)

Inndelingen av lerkefamilien følger Clements-lista, i henhold til Clements et al. (2013).[3] Norske navn på artene følger Norsk navnekomité for fugl (NNKF), i henhold til Syvertsen et al. (2008).[4] Eventuelle navn i parentes er ikke offisielle, men kun en forklarende beskrivelse.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e f g de Juana, E., Suárez, F. & Ryan, P. (2016). Larks (Alaudidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona.
  2. ^ John H. Boyd III (9. juli 2016). «Taxonomy in Flux Checklist 3.08a». Besøkt 24. juli 2016. 
  3. ^ Clements, J. F., T. S. Schulenberg, M. J. Iliff, B.L. Sullivan, C. L. Wood, and D. Roberson. 2013. The Clements checklist of birds of the world: Version 6.8. Arkivert 21. august 2010 hos Wayback Machine.. Besøkt 6. oktober 2013.
  4. ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lerkefamilien&oldid=23213243»