Liutprand
| Liutprand | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | ca. 680-årene | ||
| Død | januar 744 Pavia | ||
| Beskjeftigelse | Monark | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Guntrude | ||
| Far | Ansprand | ||
| Mor | Theodarada | ||
| Nasjonalitet | Det langobardiske kongerike | ||
| Gravlagt | San Pietro in Ciel d'Oro | ||
Liutprand, født 685/690, død januar 744, var konge i Det langobardiske kongerike fra 712 til 744. Han etterfulgte sin far Ansprand som opprinnelig var hertug i Asti. Ansprand angrep og beseiret kong Aripert II og var konge fra mars til juni 712 da han døde. Liutprand regnes som en av de mest betydningsfulle langobardiske kongene og er særlig kjent for Sutri-donasjonen i 728 som la grunnlaget for pavestatens territoriale utvidelse.
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Langobardene var et germansk folkeslag som var på vandring sørover og østover i Europa tidlig i folkevandringstiden. De nevnes allerede hos den romerske historikeren Tacitus i hans bok Germania fra 98 e. Kr. og de ble av ham betegnet som dyktige krigere.[1] Fra 568 hersket de over store deler av Italia i det vakuum som hadde oppstått etter Vestromerrikets fall på 470-tallet og østgoternes knusende nederlag rundt 550. Det langobardiske riket i Italia varte fram til 774 da frankerne under ledelse av Karl den store i samarbeid med pavekirken beseiret langobardene og de klarte aldri senere å etablere noe eget rike.
Hans tidlige liv
[rediger | rediger kilde]Liutprand fikk en svært turbulent barndom. Hans far Ansprand var regent for den mindreårige kong Liutpert i 700/701, men ble tvunget i eksil i Bayern da Aripert II tilrev seg tronen. Hans eldre bror Sigipert ble blindet og muligens drept, hans mor Theodarada og søsteren Aurona ble lemlestet (ved at nesen og ørene ble skåret av). Liutprand selv ble spart da han på grunn av sin unge alder ikke representerte noen fare for Ariperts regime.[2] Han fikk forlate Aripert og dro til sin far i Bayern.
Veien til makten
[rediger | rediger kilde]
Ansprands og Liutprands fremste allierte i Bayern var hertug Theodo av Bayern[3] Theodo var et fremtredende medlem av adelsslekten Agilulfingerne som det langobardiske kongehuset også tilhørte. Alliansen ble formalisert gjennom at Liutprand giftet seg med Theodos datter[4] Guntrud. Theodos velvillighet skyldtes at han trengte allierte i sin maktkamp mot den frankiske rikshovmester Pipin av Herstal og merovingerne.
I 711/712 fikk Ansprand og Liutprand med seg en bayersk hær under kommando av Theodos sønn Theudebert av Bayern for å gjenvinne langobarderriket. Ansprand møtte Aripert II’s hær utenfor Pavia. Utfallet av kampen var lenge usikkert, men Aripert søkte etter hvert tilflukt inne i byen. Dette førte til usikkerhet i hans hær, og Aripert rømte om natten med sine skatter og ville søke tilflukt hos frankerne. Han druknet under flukten i et førsøk på å krysse elva Ticinus.[5] Ansprand ble kronet til konge, men han rakk bare å regjere i tre måneder, fra mars til juni 712, før han døde. Kvelden før han døde ble Liutprand kronet til konge etter Ansprands ønske.[6]
Regjeringstiden
[rediger | rediger kilde]
Theodo av Bayern døde ca. 717 og forholdet mellom de to statene kjølnet en del. Fram mot 726 erobret Liutprand bayerske festninger langs elva Adige.
Krig mot østromerne
[rediger | rediger kilde]Langobardene levde en god stund i fred med Eksarkatet Ravenna som var Østromerrikets brohode i Italia og grenset til Liutprands rike. I 726 kom imidlertid den østromerske keiser Leo III med sine første ikonoklastiske edikt som fordømte avbildninger og ikoner. Dette skapte stor strid i den katolske kirke og pave Gregor II manet sine tilhengere til motstand mot keiseren. Den østromerske hertugen av Napoli, Exhiliratus, ble drept av mobben da han forsøkte å sette keiserens ordre ut i livet ved å ødelegge ikoner.
Liutprand benyttet anledningen med splittelse til å slå til mot østromerske besittelser i Emilia-regionen. I 727 krysset han elva Po og inntok Bologna, Osimo, Rimini, Ancona og andre byer i Emilia og Hertugdømmet Pentapolis. Han erobret også Ravennas viktige havn Classis, men klarte ikke å ta selve byen som ble forsvart av eksarken Paulus. Paulus ble for øvrig drept under opptøyer samme år etter å ha forsøkt å iverksette Leo III’s ikonoklasme-edikt.[7] Ravenna falt til langobardene i 737.
Strid med maurerne
[rediger | rediger kilde]Fra 711 begynte maurerne (eller berberne) sine erobringer på Balearene, og mellom 713 og 719 angrep de Korsika. Øya var formelt under østromersk styre, men Liutprand drev de muslimske angriperne tilbake og langobardene hadde den reelle makten inntil frankerne under Karl den store beseiret langobardene i 774. Maurerne hadde også, i tiden etter 705, invadert Sardinia. Liutprand forhandlet med dem om utlevering av levningene etter St. Augustin av Hippo som var en av den katolske kirkes helgener. Hans levninger var bragt fra Hippo Regius i Algerie til Sardinia i 496, og Liutprand klarte med store utgifter å få hentet dem til sitt rike og fikk Augustin begravet i kirken San Pietro in Ciel d'Oro i Pavia.[8][9]
Sutri-donasjonen
[rediger | rediger kilde]Liutprand hadde beseiret østromerne, men det ble hans etterkommere som til slutt fjernet Eksarkatet Ravenna. Liutprand vendte seg nå mot Roma og marsjerte langs Via Cassia. Han møtte pave Gregor II ved byen Sutri. De fikk i stand en overenskomst (i 728/729) som innebar at Sutri og en del omliggende landområder ble overdratt til pavestolen, og dette innledet den katolske kirkestatens territoriale utvidelse.[10]
Skiftende allianser
[rediger | rediger kilde]Liutprand og pave Gregor II skal ha hatt et godt forhold til hverandre og de sto på samme side i ikonoklasmestriden. Østromerrikets keiser Leo III ønsket imidlertid å øke sin innflytelse, og han utnevnte Eutychios til ny eksark av Ravenna etter at den tidligere eksarken Paulus var blitt drept i 727, muligens etter påskyndelse fra pavekirken på grunn av Paulus’ ikonoklastiske handlinger.[11] Eutychios kom til Napoli og fikk istand en overenskomst med Liutprand om at han skulle støtte Liutprand i kampen mot de opprørske hertugene i langobardrikets sørlige provinser, hertug Thrasimund II av Spoleto og hertug Godescalc av Benevento dersom Liutprand støttet Eutychios i et angrep på pavekirken. Paven på sin side søkte assistanse hos frankerkongen Karl Martell, dog uten at frankerkongen involverte seg i striden.
Forholdet til frankerne
[rediger | rediger kilde]Etter at Theodo I var død i 717 vendte Liutprand seg fra det agilulfiske dynasti i Bayern og allierte seg med den framstormende frankiske maior domus Karl Martell. Karl Martell sendte også etter hvert sin sønn Pipin den yngre til Liutprand som adopterte ham etter datidens skikk ved at Pipin skar Liutprands hår og skjegg.[12]
I 733 kunngjorde Liutprand Notitia de actoribus regis, en lovsamling som ble lagt til grunn for senere frankiske capitulare-lovene som skulle legge begrensninger på lokale ledere for å hindre lokale oppstander.
Liutprands siste år
[rediger | rediger kilde]I 735-736 førte sykdom til at Liutprand utnevnte sin nevø Hildeprand til medkonge. Dette hindret ham imidlertid ikke i å krysse Alpene med sin hær for å hjelpe Karl Martell med å drive ut maurerne fra Aix-en-Provence og Arles.
I 738 ble en lang fredstid brutt av den opprørske hertug Thrasimund II av Spoleto. Liutprand slo ned opprøret og innsatte egne herskere i Beneventum og Spoleto. Thrasimund II flyktet til Roma og fikk beskyttelse av pave Gregor III. Liutprand startet umiddelbart et erobringstokt mot Ducatus Romanus, provinsen utenfor Roma. Etter å ha inntatt Orte og Bomarzo gikk han mot Roma og beleiret byen. Paven sendte brev til Karl Martell med bønn om hjelp[13], men Karl Martell ignorerte bønnen. I stedet sendte han en delegasjon for å megle i striden, men både pave Gregor III og Karl Martell døde i 741 før det kom til noen overenskomst.
Den 3. desember 741, etter pave Gregors død, ble Zacharias valgt til å innta Den apostoliske stol og han inngikk en tjue års fredsavtale med Liutprand. De okkuperte byene ble tilbakeført til Hertugdømmet Roma. Kort tid etter, i 744, døde Liutprand. Han var den lengst regjerende konge i Det langobardiske kongeriket, og han var den konge som hadde kommet lengst av alle i å samle hele det italienske området til et langobardisk rike. Etter Liutprands død mistet langobardene sin styrke og hele riket ble i 774 erobret av frankerne under ledelse av Karl den store i samarbeid med pavekirken.
Liutprand ble begravet i San Pietro in Ciel d’Oro-kirken i Pavia.
Primærkilder
[rediger | rediger kilde]Hovedkilden til vår viten om Liutprand er the Historia Langobardorum (Langobardenes historie) skrevet av den langobardiske benediktinermunken Paulus Diaconus en gang etter 787. Den dekker langobardenes historie fra 568 til Liutprands død i 744 og inneholder mye informasjon, blant annet også om Østromerriket og Frankerriket.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Tacitus & kap. 40, s. 89.
- ^ Paulus Diaconus & s. 183 (bok VI, kap. 22.
- ^ Regjerte ca. 680-716. Han benevnes vekselvis som Theodo I, Theodo II og Theodo V alt etter hvor mange av hans forgjengere som medregnes.
- ^ Ifølge usikre kilder. Slektsopplysningene er mangelfulle
- ^ Paulus Diaconus & s. 190.
- ^ Paulus Diaconus & s. 191.
- ^ Ullidtz 2010 & s. 230.
- ^ Paulus Diaconus & s. 197-198.
- ^ Palmer 2015 & s. 111-112.
- ^ Melton 2014 & s. 548.
- ^ Norwich 1997 & s. 143-144.
- ^ Paulus Diaconus & s. 201, jf. s. 138.
- ^ Internet History Sourcebooks Project, Fordham University.
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Cornelius Tacitus (1968). Agricola og Germania. Aschehoug & Co.
- Paulus Diaconus (1897). Langobardernes Historie (på dansk). Oversatt av Gustav Bang. Selskabet for historiske kildeskrifters oversættelse.
- Per Ullidtz (2010). Dronning Edels familie. Books on demand GmbH.
- James Palmer (2015). Cambridge University Press. ISBN 1107085446.
- J. Gordon Melton (2014). Faiths Across Time: 5,000 Years of Religious History. ABC-CLIO. ISBN 978-1-61069-025-6.
- John Julius Norwich (1997). Bysants' historie. Pax. ISBN 8253019122.
- «Internet History Sourcebooks Project». Fordham University. Arkivert fra originalen 29. april 2008. Besøkt 04.05.2020.