Marcus Jacob Monrad
| Marcus Jacob Monrad | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 19. jan. 1816[1][2] Nøtterøy | ||
| Død | 30. des. 1897[2] (81 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Professor, teolog, filosof | ||
| Far | Peder Monrad | ||
| Barn | Olaf Peder Monrad | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vår Frelsers gravlund | ||
| Medlem av | Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab[3] Det Norske Videnskaps-Akademi[3] | ||
Marcus Jacob Monrad (født 19. januar 1816 på Nøtterø, død 30. desember 1897 i Kristiania) var en norsk teolog og filosof. Han var professor i filosofi ved Universitetet i Christiania fra 1851 til sin død.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Marcus Jacob Monrad vokste opp i Mo i Telemark (1816–25), senere (1825–32) i Heddal ved Notodden, hvor faren Peder Monrad begge steder var sogneprest. I latinskoletiden og de første universitetsårene 1832–36 lå foreldrehjemmet i Holden ved Ulefoss, hvor faren også var sogneprest. Han ble student fra latinskolen i Skien i 1834, tok teologisk embetseksamen i 1840, og studerte ved flere utenlandske universiteter i årene 1842–44.
Karriere
[rediger | rediger kilde]Han ble i 1845 utnevnt til universitetslektor i filosofi ved Universitetet i Christiania.
Ved siden av universitetskarrieren var Monrad en av Norges mest betydelig litteraturkritikere på 1800-tallet.
Han stod også bak flere av lærebøkene til «Annen-eksamen», brukt under store deler av embetsmannstatens periode. Dette omfatter Philosophisk Propædeutik (første utgave 1849), Psychologie (første utgave 1850) og Ethik (første utgave 1851). Monrad utga også Tankeretninger i den nyere tid i 1874 og Æsthetik i 1889–90.
Ifølge Jens Arup Seip stod Monrad i åpen motsetning til A. M. Schweigaard, J. S. Welhaven og Intelligenspartiet. Der disse var sterkt kritisk til den tyske idealisme, var Monrad en tilhenger av retningen. Ifølge Rune Slagstad deler imidlertid både Monrad og Welhaven et «filosofisk fellesskap» i den tyske idealisme, og «det var ved denne filosofi de integrerte romantikkens ekspressive revolusjon i embetsmannsstatens ideverden».[4]
Welhaven og Monrad stod bak en overgang «fra individualetikk til samfunnsetikk, fra moralitet til sedelighet, og fra Kant til Hegel», ifølge Rune Slagstad. Dette innebar at samfunnsinstitusjonene ble sett på som «kroppsliggjøringen» av fellesskapets normer.
Politisk var han en innbitt motstander av parlamentarismen; han mente den var et konstitusjonelt tilbakeskritt. Samtidig var han sterkt unionsvennlig. Hans opprinnelige skandinavisme bidro til gjøre ham nokså pro-svensk. Dertil var han i prinsippet en tilhenger av føderasjonstanken; han mente at unionen mellom Norge og Sverige hadde vært et skritt i riktig retning i internasjonal organisasjon.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Marcus Jakob Monrad, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Marcus-Jakob-Monrad, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b International Music Score Library Project, IMSLP-identifikator Category:Monrad,_Marcus_Jacob, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b snl.no, besøkt 28. april 2019[Hentet fra Wikidata]
- ^ Slagstad 2001, s. 24
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- H. O. Christophersen: Marcus Jacob Monrad. Et blad av norsk dannelses historie i det 19. århundre Oslo 1959
- Rune Slagstad: De nasjonale strateger 2001, ISBN 82-530-2336-7
- Trude Evenshaug: Monrad og den offentlige mening. En lesning av filosofen M. J. Monrads deltakelse i det offentlige ordskiftet 1845-1891 2006, ISSN 1501-8962
- Baard Olav Skogrand: Staten og Friheten. Om Marcus Jacob Monrads politiske tenkning 2011, ISBN 9788230818138
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]
|
Marcus Jacob Monrad – originaltekster av og om forfatteren fra Wikikilden |
- (no) Digitalt tilgjengelig innhold hos Nasjonalbiblioteket: bøker av Marcus Jacob Monrad, bøker om Marcus Jacob Monrad, arkiv etter Marcus Jacob Monrad