Hopp til innhold

Niels Ryberg Finsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Niels Ryberg Finsen
Født15. des. 1860[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Tórshavn[5]
Død24. sep. 1904[1][2][4][6]Rediger på Wikidata (43 år)
København[7][5]
BeskjeftigelseLege, universitetslærer, naturviter Rediger på Wikidata
Utdannet vedKøbenhavns Universitet
EktefelleIngeborg Balslev
FarHannes Finsen
SøskenOlaf Finsen
Vilhelm Hannes Finsen
BarnValgerda Finsen
NasjonalitetKongeriket Danmark
GravlagtVestre kirkegård[7]
UtmerkelserNobelprisen i fysiologi eller medisin (1903)[8][9]
Cameron Prize of the University of Edinburgh
ArbeidsstedKøbenhavns Universitet
FagfeltLysterapi
Niels Ryberg Finsen på Commons
Nobelprisen i fysiologi eller medisin
1903

Niels Ryberg Finsen (1860–1904) var en dansk medisiner.

Finsen var hemmet av en alvorlig hjertelidelse, og måtte avstå fra alt praktisk legearbeid fra 1890. Han ble ansatt som undervisningsassistent i anatomi ved Københavns Universitet, hvor han startet en resultatrik forskning på lysets virkning på enkelte hudsykdommer. I 1893 ble han kjent i Danmark for en avhandling om rødt lys' virkning på kopper.

I 1895 fikk Finsen sitt internasjonale gjennombrudd med sin kullbuelysbehandling av hudtuberkulose. Behandlingen regnes som en milepæl i dermatologien.[10][11] Finsen betraktes gjerne som «den moderne lysterapiens far»[12] og en forløper for strålebehandlingen. I 1896 ble et lysinstitutt, senere kalt Finsen-Institutet, opprettet i København.

I 1898 ble han æresdoktor ved Københavns Universitet. Han mottok Nobelprisen i fysiologi eller medisin i 1903 for forskning på behandling med ultrafiolett lys.

Familie og utdannelse

[rediger | rediger kilde]
Skisse av Tórshavn, ca. 1889.
Illustrasjon: O. Schulz/British Library

Niels Ryberg Finsen ble født inn i en dansktalende embedsmannsfamilie i Tórshavn på Færøyene.[13] Faren, Hannes Finsen, var født på Island, som da var en del av det danske riket. Farsslekten kan føres tilbake til Þórður Bjarnarson på Höfða, som var landnåmsmann i Skagafjörður på 900-tallet.[14] Moren, Johanne Formann, var dansk, og gutten ble oppkalt etter sin morfar, Niels Ryberg Formann, godsforvalter på Falster. Formann-slekten kan tilbake til Bergen på 1500-tallet.[15] Moren døde da han var fire år gammel, og faren giftet seg på nytt med hennes kusine Birgitte Kirstine Formann. Niels hadde et godt forhold til stemoren, som han betraktet som sin mor.[16]

Han hadde tre helsøsken: storebroren Olaf Finsen, lillesøsteren Elisabeth «Lisbeth» Finsen og yngstebroren Vilhelm Hannes Finsen.[13] Niels hadde et særlig godt forhold til Lisbeth, som senere ble gift med overlege Axel Reyn ved Finsen-Institutet.[16]

Han var en frisk og livlig gutt uten særlig interesse for bøker, men heller å utforske naturen omkring Tórshavn, til sin forsiktige fars store bekymring. Niels og Olaf var også ivrige tilskuere av vanlige færøyingers gjøremål, især grindhvalfangsten, hvor faren ikke tillot sønnene å være med.[16]

Skolegang

[rediger | rediger kilde]
Herlufsholm i 1890-årene.
Illustrasjon: Theodor Siersted
Rundetårn og Regensen.
Illustrasjon: Regensianersamfundet

Gutten gikk først ved ulike skoler i Tórshavn, men han var langt fra noen flittig elev, og faren bestemte seg derfor for å sende ham til kostskolen Herlufsholm i Danmark i 1874. Samme år måtte han derfor ta ekstratimer i fransk og tysk, som en forberedelse på den nye skolen. Rektoren skrev at «Niels var en veldig god gutt, men hans gaver var små, og han var ganske oppbrukt for energi». Dette kan ha skyldtes mobbing fra eldre elever, for da Finsen ble overflyttet til en skole i Reykjavík på Island i 1876, klarte han seg mye bedre, til tross for at han ikke kunne islandsk på forhånd.[17]

Han var fortsatt en lite flittig leser, men desto mer interessert i håndarbeid. Allerede under skolegangen på Færøyene eksperimenterte han med ulike materialer og lagde modellskip og kniver for bruk under hvalfangst. Hjertesykdommen gjorde at han ikke kunne sitte stille særlig lenge av gangen. Derfor fikk han ordnet et høyt lesebord, som tillot ham å lese stående.[17]

Medisinstudier

[rediger | rediger kilde]

Finsen begynte på medisinstudiet ved Københavns Universitet vinteren 1882. Han var bosatt på Regensen ved Rundetårn under hele studiet, og fikk med sitt sjarmerende og muntre vesen mange nye venner, i begynnelsen mest færøyinger og islendinger. Han møtte også Holger Forchhammer, som i 1884 var utdannet innenfor språk og historie fra Herlufsholm, og som var sønn av Herlufholms rektor. Forchhammer ble videre Finsens nære venn og medarbeider.[18]

Finsen la også mye flid i studiene; det ble etterhvert karakteristisk for ham å ha en kritisk og selvstendig holdning til faget, og utviklet derigjennom sin evne til å se sammenhenger og nyvinninger.[18] Han bestod andre og siste del av den medisinske embedseksamen i juni 1890. Resultatet var noe dårligere enn på den første ett år tidligere, men han fikk en god karakter i operasjonsfaget. Dårlig helse gjorde ham nok dårligere i stand til å lese til eksamen så grundig som det han egentlig ønsket.[19]

På fritiden var Finsen en ivrig idrettsmann, primært innen seiling, roing og rifleskyting. I likhet med mange medstudenter ble han aktivt medlem av Akademisk Skytteforening, og konsentrerte fra 1883 sine krefter her, da hans helse ikke tillot de mer fysisk anstrengende øvelsene. Han deltok på flere skandinaviske ungdomsmønstringer, og vant såpass mange premier at skjeftet på riflen hans ble prydet med sølvplater.[18]

Politisk hadde Finsen klare sympatier for de liberale, og engasjerte seg sterkt for ytringsfriheten gjennom studietiden. Finsen og flere av hans medstudenter organiserte seg og holdt skytevåpen, i tilfelle ryktene om utkastelse av «radikale» studenter fra Regensen skulle vise seg å være sanne. Sine liberale verdier og antiautoritære holdninger beholdt han resten av livet, og han ble svært fornøyd med systemskiftet i 1901.[20]

Ekteskap og barn

[rediger | rediger kilde]
Niels og Ingeborg Finsen med sønnen Halldor og datteren Gudrun, ca. 1900.
Foto: Frederik Riise

Finsens familie på Færøyene flyttet til Danmark i 1884, da Hannes Finsen ble utnevnt til stiftsamtsmann i Ribe amt. Den unge Finsen tilbrakte fra da av sine ferier i Ribe, hvor han blant annet pleide å dra på rideturer for å se på natur og dyreliv. Det var også i Ribe at han møtte sin blivende ektefelle, Ingeborg Dorothea Balslev (1868–1963), datter av biskop Carl Frederik Balslev og Maria Elise Hansen. Det unge paret forlovet seg i 1889. I november 1892 døde Hannes Finsen og ble gravlagt ved Ribe domkirke. I samme kirke ble Ingeborg Balslev og Niels Ryberg Finsen viet seks uker senere, den 29. desember 1892.

Ekteparets første barn var en gutt født i 1895, men han døde bare et døgn etter fødselen. Gutten rakk å bli døpt Gunnar. Senere ble paret foreldre til Halldor (1896–1987), Gudrun (1900–1948) og Valgerda (1903–1998). Halldor Finsen utdannet seg også til lege, men valgte å praktisere som allmennlege fremfor å følge i farens fotspor innen forskning. Gudrun Finsen giftet seg i 1925 med avdelingslege Svend Lomholt ved Finsen-Instituttet.

Tidlig legepraksis og forskning

[rediger | rediger kilde]

Hans første legestilling var som vikar ved Kommunehospitalet i København i en periode fra september 1887. Like før han avla andre del av den medisinske embedseksamenen, ble han oppfordret av Johan Henrik Chievitz, professor i anatomi ved Københavns Universitet, til å søke på stillingen som hans prosektor. Finsen mente at den dårlige eksamenen gjorde ham diskvalifisert til en slik stilling, men søkte allikevel etter ny oppfordring fra Chievitz. Chievitz hadde lagt merke til Finsens manuelle ferdigheter, og i august 1890 begynte han i stillingen som prosektor ved Chirurgisk Akademi i Bredgade. Han ble værende i stillingen inntil 1893.

Fra rundt 1887 dannet enkle observasjoner grobunn for Finsens teori om at sollyset måtte ha en biologisk virkning. Det var først og fremst hans egne lidelser som fikk ham til å tilbringe mer tid i solen, for å se om dette ga positive virkninger for hans eget helbred. Han prøvde å finne svar i fysiologien, men trakk til slutt konklusjonen at han selv hadde rett, og fysiologien feil. Han merket seg at en katt som ofte la seg på et tak utenfor vinduet hans, flyttet seg vekk fra skyggen og inn i solskinnet. Ved broen over Slotsholmen merket han seg en vannløper, som beveget seg raskt tilbake til et opplyst område så snart vannstrømmen hadde ført den ut i skyggen av broen.

I 1877 hadde engelskmennene Arthur Downes og Thomas P. Blunt påvist at sollyset kunne drepe og hemme utviklingen av sykdomsfremkallende bakterier. De oppdaget at det var det energirike fiolette og ultrafiolette lyset som gjorde utslaget. Med denne kunnskapen og sin hverdagslige inspirasjon gjorde Finsen mange forsøk. De skulle vise hvordan man mest effektivt kunne drepe bakterier ved hjelp av lys.[21]

Lysterapi

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Finsen-apparat

Et Finsen-apparat fra 1906.
Illustrasjon: Henry Lewis Jones
Finsens medicinske Lysinstitut.
Foto: Frederik Riise/Det Kongelige Bibliotek
Behandling med Finsens lysterapi i Storbritannia, ca. 1900.
Foto: Wellcome Library

Finsen manglet stabilt sollys, og gjorde at han snart begynte å bruke kunstig lys fra en elektrisk kullbuelampe, et Finsen-apparat. Lyset ble absorbert i litt vann, og det ultrafiolette lyset ble konsentrert ved hjelp av kvartslinser.[22]

I november 1895 tok han kontakt med Ib Windfeld-Hansen, som var direktør ved Københavns Elektriske Lysstation i Gothersgade, kort vei fra Kongens Have. Dette var Københavns første elektrisitetsverk, innviet i mars 1892. Finsen fikk lov til å eksperimentere i lysstasjonens laboratorium. En av ingeniørene på stedet, Niels Mogensen, led av hudtuberkulose i ansiktet. I mangel på antibiotika var behandlingen vanligvis kirurgisk, og gav stygge, varige arr. Selv om Mogensen var hardt angrepet av sykdommen, ble han smertefritt helbredet med Finsens lysterapi.

Windfeld-Hansen åpnet raskt øynene for Finsens lysterapi, og ville samle kapital til å etablere en institusjon for å utvikle lysterapien. Han tok kontakt med kjemiingeniøren og industrimannen Gustav Adolph Hagemann. Hagemann gikk sammen med sin nære venn Vilhelm Jørgensen, direktør for Øresunds Chemiske Fabrikker, om å sponse Finsens arbeid. Finansborgermester Ludvig Christian Borup i København stilte en tomt ved Kommunehospitalet til rådighet. I en midlertidig brakke begynte lysterapien av to pasienter den 12. august 1896. Ved utgangen av 1897 hadde pasienttallet steget til femten. Mellom november 1895 og mars 1903 behandlet Finsen og hans medarbeidere mer enn 950 tilfeller av hudtuberkulose.[10]

På et møte den 23. oktober 1896 ble Finsens medicinske Lysinstitut stiftet, med borgermester Borup som styreformann og professor i patologisk anatomi, Carl Lange, som nestformann. Ifølge formålsparagrafen skulle instituttet «anstille og fremme Undersøgelser over Lysets Virkninger paa de levende Organismer, hovedsageligt med det Formaal for Øje at anvende Lysstraalerne i den praktiske Medicins Tjeneste.» Holger Fochhammer ble overlege, og ledet pasientbehandlingen og systematiserte pasientinformasjon. I 1900 representerte Forchhammer klinikken på en verdenskongress for leger i Paris, idet Finsen var ved dårlig helse. På kongressen ble Finsens lysterapi gjort kjent for et større publikum.

Den 10. august 1901 flyttet lysinstituttet inn i større bygninger på Østerbro, hvor man straks også begynte å behandle med røntgenstråling og radioaktiv stråling, og deltok dermed i radiologiens spede begynnelse. Samme år som han mottok Nobelprisen, i 1903, ble den første læreboken i lysterapi utgitt på fransk, med forord av Finsen.[10]

Nobelprisen i medisin

[rediger | rediger kilde]

Nobelstiftelsen i Stockholm hadde mottatt flere innstillinger med Finsen som kandidat til Nobelprisen for 1903. Andre aktuelle kandidater var Robert Koch og Paul Ehrlich, som begge fikk prisen i årene som fulgte. Niels Bohrs far, Christian Bohr, datidens mest fremtredende professor i fysiologi, gikk imot en tildeling til Finsen, da Finsens innsats ikke i tilstrekkelig grad representerte teoretisk og akademisk vitenskap. Et fremtredende medlem av Nobelstiftelsen var professor Karl Mörner, rektor ved Karolinska Institutet og formann i Nobelkomiteen for fysiologi og medisin. Han hadde besøkt Finsens institutt, og da komiteen fikk vite at Finsen ville leve høyst ett år til, ble dette utslagsgivende. Finsen ble tildelt Nobelprisen i medisin for 1903 for sin lysbehandling, spesielt av hudtuberkulose.[23]

Da utdelingen av Nobelprisen fant sted i Stockholm den 10. desember 1903, kunne ikke Finsen delta grunnet sin dårlige helse. Han satt da hjemme i rullestol, og fikk gratulasjoner fra instituttets personale og mange venner. Forchhammer leste Finsens takketale, mens denne også ble sendt som telegram og lest av Mörner under banketten i Stockholm:[24]

«Herr Rektor Greve Mörner! Jeg beder dem overbringe den højtærede Forsamling min Hilsen og min Beklagelse över ikke at kunne være tilstede ved denne Fest. Til dem og de øvrige Medlemmer af det Karolinske Instituts Lærerkollegium sender jeg min bedste Tak for den Ære, som de har vist mig ved Tildelelsen af den medicinske Nobelpris. Denne ærefulde, internationale Pris, som i saa høj Grad opildner til nyt Arbeide og nye Anstrængelser, har jeg tillige modtaget med en dyb Følelse af, at den ogsaa forpligter. Mine bedste Ønsker for det Karolinske Institut.»

Av prisen på 140 000 kroner tildelte Finsen instituttet 50 000 kroner samt 60 000 kroner til et sanatorium for hjerte- og leversykdommer. Dette førte igjen til at to av hans hovedsponsorer donerte 50 000 kroner til instituttet. Som takk for godt utført arbeid og godt vennskap fikk personalet en ekstra månedslønn.

Død og obduksjon

[rediger | rediger kilde]
Finsen på færøysk frimerke fra 1983. For færøyingene er han like mye færøysk som dansk

Ni måneder etter at han vant Nobelprisen, døde Niels Ryberg Finsen den 24. september 1904, 43 år gammel. Han etterlot seg kone og tre små barn. Minnehøytideligheten fant sted i Marmorkirken, og den ble en av de mest storslagne utenfor kongehuset: Alle ville hylle Danmarks første nobelprisvinner, som ble begravet på Vestre kirkegård den 29. september.

Finsen skjønte på sine senere år at han kom til å dø tidlig, og ble derfor også etter eget ønske obdusert. Formiddagen den 25. september ble obduksjonen foretatt av patolog Victor Scheel, under oppsyn av Anton Fløystrup og instituttets leger. Finsens lungehinner var fortykket og delvis sammenvokst med brystveggen, og det fantes væske i begge brysthuler. Lungene var sterkt væskefylte, men det ble ikke påvist rester etter tuberkulose eller blodpropp. I hjertehinnen, som var sammenvokst med hjertet, fant man tykke kalkplater, altså såkalt panserhjerte. Hjertet var i seg selv lite og slapt, og selv om hjerteklaffene var normale, var åpningene mellom forkamrene og hjertekamrene ganske store. I underlivet var det 500 cm³ klar væske, men det ble riktignok foretatt en uttapping dagen før døden. Scheel mente at tilstanden med panserhjerte utviklet seg tidlig hos Finsen, og dermed hemmet hjertets vekst og pumpefunksjon. Hele leveren og milten var innkapslet i et porselenaktig lag. Leveren var nokså liten, mens milten var veldig stor. Nyrene var normale og uten nyrestein. Scheel konkluderte med at Finsen hadde lidd av Niemann-Picks sykdom.[25]

Av uviss grunn ble Finsens hjerte, lever og milt oppbevart ved Københavns Universitet. Den 8. november 1938 ble hjertet brukt under en forelesning om hjertesykdommer av professor Erik Warburg. Warburg sendte rundt hjertet blant tilhørerne, men disse ble pinlig berørt over Warburgs opptreden da han fortalte hvem det opprinnelig tilhørte. Da enken Ingeborg fikk høre om hendelsen, sendte hun et brev til rektor Carl Edvard Bloch hvor hun understreket at hun aldri hadde gitt tillatelse til at «min Mands Hjerte blev benyttet til et anatomisk Præparat.» Bloch svarte at han hadde påtalt Warburg på det kraftigste, og organene ble senere utlevert og begravet.[26]

Æresbevisninger og ettermæle

[rediger | rediger kilde]
Maleriet av Finsen som ble bestilt av Københavns Universitet etter hans død.
Maleri: C. Wentoft

Av ordener ble han ridder av Dannebrogordenen i 1899, som siden ble utvidet til storkors av samme orden. Foruten Nobelprisen mottok han også en fortjenstmedalje i gull samt Cameronprisen fra University of Edinburgh i 1904.

I Tórshavn på Færøyene er hovedgaten Niels Finsens gøta oppkalt til ære for ham. Københavns Universitet bestilte et maleri av Finsen kort tid etter hans død, hvilket ble utført av danske C. Wentoft. Maleriet viser Finsen i hvit legefrakk, som var symbolet på det vitenskapelige fremskritt i datiden. I 1983 ble Finsen avbildet på et av Postverk Føroyas frimerker, utført av tsjekkeren Czesław Słania.

Skulptøren Rudolph Tegner laget et momument til Finsens ære, hvilket ble installert i København i 1909. Det viser en naken mann, flankert av to knelende, nakne kvinner, som strekker seg mot himmelen. Dette var noe kontroversielt i begynnelsen. Skulpturen ble titulert «Mod lyset», og symboliserer Finsens vitenskapelige teori om at sollyset har helsebringende effekt.[27]

Gustav Adolph Hagemann bestilte flere malerier fra Peder Severin Krøyer, deriblant et av Finsens medicinske Lysinstitut. På maleriet skulle også Finsen, Hagemann og Vilhelm Jørgensen være avbildet. Krøyer utferdiget en skisse i pastell, men fullførte aldri verket på grunn av sykdom. Skissen har siden tilhørt Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot.[28]

I 1930 ble Finsens medicinske Lysinstituts navn endret til Finsen-Instituttet, og i 1980 ble det lagt inn under Rigshospitalet. I Norge eksisterte Finsenavdelingen ved Rikshospitalets hudavdeling helt frem til begynnelsen av 1970-årene, da daværende avdelingsleder gikk av med pensjon.[29] I dag behandles tuberkulose med antibiotika, og Finsens behandlingsmetode med utrafiolett stråling er dermed foreldet. I dag vet man også at for store mengder av ultrafiolett stråling kan føre til hudkreft. Det er imidlertid ukjent om noen av Finsens pasienter utviklet hudkreft. Han prøvde også å helbrede hudkreft med lys, men dette lyktes ikke.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Niels-Ryberg-Finsen, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Base biographique, oppført som Niels R. Ryberg Finsen, BIU Santé person ID 6255[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 146992, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 19679[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Финзен Нильс Рюберг, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija-ID 21432[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Find a Grave, besøkt 30. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Nobelstiftelsen, «Table showing prize amounts», verkets språk engelsk, utgitt april 2019, besøkt 5. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ nobelprize.org, «The Nobel Prize in Physiology or Medicine 1903», verkets språk engelsk, besøkt 5. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c Roelandts, Rik (2002). «The history of phototherapy: Something new under the sun?». Journal of the American Academy of Dermatology. 46 (6): 926–930. ISSN 0190-9622. 
  11. ^ «Gi oss solen, Niels». Klassekampen. 24. september 2004. Arkivert fra originalen 3. juli 2013. 
  12. ^ Roelandts, Rik (2005). «A new light on Niels Finsen, a century after his Nobel Prize». Photodermatology, Photoimmunology & Photomedicine. 21 (3): 115–117. ISSN 0905-4383. 
  13. ^ a b Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 20. ISBN 87-00-30974-5. 
  14. ^ Thulstrup, William (1910). Niels R. Finsen (1 utg.). København: Det Schønbergske Forlag og Kristiania: J.W. Cappelens Forlag. s. 14–15. OCLC 15102060. 
  15. ^ Wiesener, Anton Mohr og Finsen, Vilhelm (1917). Stamtavle over slegten Forman (Formann). Bergen og København: J.H. Schultz Forlag, i kommisjon hos Charles J. Formann. s. 3–4 og 63–65. 
  16. ^ a b c Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 21–22. ISBN 87-00-30974-5. 
  17. ^ a b Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 23–24. ISBN 87-00-30974-5. 
  18. ^ a b c Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 29. ISBN 87-00-30974-5. 
  19. ^ Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 34. ISBN 87-00-30974-5. 
  20. ^ Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 30. ISBN 87-00-30974-5. 
  21. ^ Grzybowski, Andrzej og Pietrzak, Krzysztof (2012). «From patient to discoverer—Niels Ryberg Finsen (1860–1904)—the founder of phototherapy in dermatology». Clinics in Dermatology. 30 (4): 451–455. ISSN 0738-081X. 
  22. ^ Gøtzsche, Peter C. (2011). «Niels Finsen's treatment for lupus vulgaris». Journal of the Royal Society of Medicine. 104 (1): 41–42. ISSN 0141-0768. 
  23. ^ «Niels Ryberg Finsen – Presentation Speech». Nobelstiftelsen. 
  24. ^ «Niels Ryberg Finsen – Banquet Speech». Nobelstiftelsen. 
  25. ^ Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 18. ISBN 87-00-30974-5. 
  26. ^ Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. s. 19. ISBN 87-00-30974-5. 
  27. ^ «Reaching towards the light». Museumsklubben Tegners Venner. Besøkt 13. desember 2013. 
  28. ^ Hem, Erlend (2010). «Gi meg lyset». Tidsskrift for Den norske legeforening. 130 (13): 1362–1363. ISSN 0029-2001. 
  29. ^ Fyrand, Ole Lennart (2004). «Finsens lysterapi». Tidsskrift for Den norske legeforening. 124 (9): 1272. ISSN 0029-2001. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Aggebo, Anker (1940). Niels Finsen 15. December 1860–24. September 1904, en Saga om Daad. København: Nyt Nordisk Forlag. OCLC 16683109. 
  • Lomholt, Svend (1943). Niels R. Finsen. København: Gyldendal. OCLC 786485528. 
  • Lomholt, Svend (1935). «Niels Finsen». Dansk Biografisk Leksikon. 7 (2 utg.). København: Gyldendal. s. 43–48. 
  • Lyngbye, Jørgen (2003). Lyssagen. Niels Finsen og hans team på Finseninstituttet. København: Gyldendal. ISBN 87-00-30974-5. 
  • Lyngbye, Jørgen (2007). «Niels Ryberg Finsen – stråleterapiens pioner». Ugeskrift for Læger. 169 (35): 2873. ISSN 0041-5782. 
  • Møller, Kirsten Iversen m.fl. (2005). «How Finsen's light cured lupus vulgaris». Photodermatology, Photoimmunology & Photomedicine. 21 (3): 118–124. ISSN 0905-4383. 
  • Thulstrup, William (1942). Niels R. Finsen (4 utg.). København: Steen Hasselbalchs Forlag. OCLC 14723574. 
  • «Niels Ryberg Finsen». Nobel Lectures. Physiology or Medicine 1901–1921. Elsevier Publishing Company. 1967. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Niels_Ryberg_Finsen&oldid=24556437»