Hopp til innhold

Olav Tryggvason

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Olav Tryggvason
Konge i Norge
Fødti 960-årene på ukjent sted
Norge
Dødca. 999
slaget ved Svolder
BeskjeftigelseKriger, monark (Norge) Rediger på Wikidata
EktefelleTyra Haraldsdatter, datter til kong Harald Blåtann av Danmark
FarTryggve Olavsson[1]
MorAstrid Eiriksdatter[1]
SøskenAstrid Tryggvesdatter
Barnukjent
NasjonalitetNorge
Annet navnOlav I Tryggvason
Regjeringstidca. 995– ca. 999
Olav Tryggvason på Commons

Olav I Tryggvason (norrønt: Óláfr Tryggvason), født ca. 960, død ca. 999, var konge over deler av dagens Norge ca. 995–999. Man vet svært lite om Olavs korte periode som konge, og hvilke deler av landet han styrte er usikkert.

Olav var en vikinghøvding som deltok i angrep mot England. Han hadde økenavnet Olav Kråkebein.[2]

Olav falt i et sjøslag, som kan ha vært i Øresund i år 999.[3]

Det fantes ikke noen normalisert skrivenorm på norrønt i Olavs samtid, og det varierer derfor fra dokument til dokument hvordan navnet hans står skrevet. En variant er Óláfr Tryggvasun.[trenger referanse]

Familie og tidlig liv

[rediger | rediger kilde]

De norske og islandske kildene er samstemte om at foreldrene til Olav var Astrid og Tryggve Olavsson. Men hvor foreldrene og Olav kom fra, er svært usikkert:

  • Adam av Bremen skrev om lag år 1075 at Olav var fra Norge, og rømte derfra til England.[4][5]
  • Theodoricus skrev omkring år 1180 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson, som hadde kongemakt i det øvre fylket, som nordmennene kaller Opplandene.[6]
  • Forfatteren av Historia Norvegiæ skrev i andre halvdel av 1100-tallet at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Trygve styrte Romerike. Astrid var fra Opplandet.[7][8]
  • Forfatteren av Ågrip skrev om lag 1190 at Olav var sønn av Astrid og Tryggve Olavsson. Tryggve tok kongenavn på Ranrike (Båhuslen).[9]
  • Snorre skrev i 1220-årene at Olav var sønn av Astrid Eiriksdatter og Tryggve Olavsson, som var småkonge i Ranrike og Vingulmark.[10]
  • Geirr Leistad mener at Olav hørte til en dansk ætt fra Hedeby, der navnene Olav, Tryggve og Astrid var i bruk.[11]
  • Therese Holt Hansen mener at Olavs knytting mot Irland kan bety at han tilhørte en irsk eller irsk-skandinavisk høvdingfamilie.[12]

Det er uvisst når Olav ble født. Snorre Sturlason skrev at han ble født like etter at hans far ble drept (ca. 963),[trenger referanse] mens andre kilder hevder at det skjedde en gang mellom 964 og 969.[trenger referanse] Øystein Morten mente han var født senest i 970.[13]

Vi vet ikke hvor han ble født.[14] Noen av de stedene som er foreslått som Olav Tryggvasons «fødested», basert på fortellingen i Heimskringla, er Lalandsholmen i Frøylandsvatnet, Kongeøya i Randsfjorden, Ramsholmen i Storsjøen i Nord-Odal og Holmen i Sirdalsvatnet.[trenger referanse] Både på Lalandsholmen og Kongeøya, og ved Frøylandsvatnet er det reist minnesteiner.

Sigvat Tordssons (død ca. 1045) fortalte i Erlingsflokkr at Olav ga sin ene søster til Erling Skjalgsson. Han ga sin andre søster til Ragnvald. De ble foreldre til Ulf.[15] [16]

Olav Tryggvason og Sigrid Storråde. Erik Werenskiold brukte Fridtjof Nansen som modell for Olav Tryggvason.[17]

I viking?

[rediger | rediger kilde]

Skaldekvadet Óláfsdrápa er laget av en ukjent forfatter om lag år 1200. Ifølge kvadet selv er det forfattet av skalden Hallfred Vandrædaskald, en av Olavs hirdskalder, men dette eierskapet blir stort sett avvist av moderne filologer og historikere.[18] Óláfsdrápa forteller at Olav tidlig drog i viking. Han hadde Russland som utgangspunkt, og var i kamper i Østersjøen, ved Frisland og i Irskesjøen.[19] Det er ikke støtte for dette i eldre kilder.

Snorre har eventyrlige fortellinger om Olav Tryggvasson ved Østersjøen og i Gardarrike. Dagens historikere regner fortellingene om Olavs barndom og ungdom som oppdiktede, selv om de kan inneholde historisk korrekt informasjon, både om personer og hendelser.[20][5][21]

I England i perioden 991–994

[rediger | rediger kilde]

I engelske kilder opptrer i perioden 991–993 en som omtales som Anlaf. Det antas at det var Olav Tryggvasson, men det kan også ha vært andre.[22]

Anlaf ble for første gang nevnt i året 991, da i The Anglo-Saxon Chronicle. Han kom med 93 skip til Folkestone, hvor han plyndret seg vei til Sandwich, så til Ipswich og til slutt til Maldon, hvor Anlafs hær vant slaget mot Ealdorman Byrthnoth. Etter erkebiskop Sigerics anbefaling betalte den engelske kongen, Ethelred, vikingene 10 000 pund sølv for at plyndringene skulle opphøre. Det er en diskusjon om hvorvidt det var Anlaf eller den danske kongen Svein Tjugeskjegg som ledet slaget ved Maldon. Det er ikke kilder som bekrefter at Svein eller hans menn var til stede i Maldon.[5]

Anlaf nevnes igjen da han angrep London i september 993.[23] Denne gangen hadde han med 94 skip, og Svein Tjugeskjegg med som sin allierte. De lyktes ikke i å erobre byen, men de fortsatte herjingene innover i landet til hest, og gjorde stor skade. Ethelred betalte 16 000 pund sølv for å stoppe dem.[5]

Høsten 993 sendte den engelske kongen bud på Anlaf. De møttes ved Andover for å bli kjent, til forhandlinger og til en stor seremoni der Ethelred var fadder ved Olavs dåp eller konfirmasjon. Ethelred ga ham kongelige gaver. Som resultat av møtet ved Andover er det bevart en avtale. Avtalen innledes ved å slå fast at det er en fredsavtale mellom Ethelred og hans rådgivere, og Olav, Jostein og Gudmund Steitasson. Svein Tjugeskjegg står ikke anført som en av partene i avtalen. Anlaf lovte å aldri returnere til England som fiende.[5] Avtalen innebar at Anlaf skulle hjelpe kongen mot indre og ytre fiender. Anlaf, Jostein og Gudmund Steitasson fikk betalt 22 000 pund sølv.[24]

Hersker og konge av Norge

[rediger | rediger kilde]
Det er kjent fire eksemplarer av en sølvmynt utstedt av Olav Tryggvason. Myntene er av Crux-typen. De er tilnærmet like mynter utstedt av kong Æthelred i England og kong Svein Tjugeskjegg i Danmark. Myntene er det eneste samtidsbeviset for at Olav var norsk konge.[25]

Bøndene i Trøndelag hadde startet et opprør mot Håkon Sigurdsson Ladejarl. Han ble sviktet av sine egne, og drept.[3][26] Det er uvisst om drapet forårsaket Olavs reise til Norge, om det skjedde som en følge av Olavs ankomst eller om det var ikke var noen sammenheng.

En gang i perioden i 994 til 996 dro Olav til Norge. Han satte sin fot på norsk jord for første gang ytterst på øya Moster i Bømlo.[trenger referanse]

Den danske historikeren som kalles Saxo Grammaticus fortalte at Olav i starten sto for styret i Norge. Han hersket med full kongelig makt og myndighet, men han bar enda ikke kongenavn. Svein Tjugeskjegg søkte tilflukt hos ham, men ble avvist.[27]

Professor i historie Claus Krag mener at det er så godt som umulig å bedømme hva Olav historisk og reelt egentlig betydde i de fem årene han var norsk konge, det vil si i perioden 995–1000.[19]

Det er uvisst om Olav bare var konge over Vestlandet (det gamle riket til Harald Hårfagre), eller også styrte over Trøndelag og deler av Østlandet. Ingen av skaldekvadene knytter ham til Trøndelag.[3] Området omkring Oslofjorden hørte til Danmark. Han sikret makten ved å gifte bort sin søster Astrid til Erling Skjalgsson, den mektigste mannen på Vestlandet.[19] Ifølge Odd Snorresson fikk Erling som ombud området mellom Sognefjorden og Lindesnes.[28] Det kan være at dette også var Olavs kongerike.[trenger referanse]

Hedendom og kristendom

[rediger | rediger kilde]

Vi vet ikke mye om hvordan Olav egentlig forholdt seg til hedendom og kristendom, og kildene spriker.

Olav ble i forbindelse med fredsslutningen i 993 opplært i den kristne tro av erkebiskop Sigeric av Canterbury og biskop Ælfheah av Winchester, og ble enten døpt eller konfirmert ved denne anledningen. Om Olav allerede var døpt tidligere, er omdiskutert. Den angelsaksiske krønike forteller at Ethelred II var hans fadder.

Adam av Bremen skrev ca. 1075 at somme sa at Olav var kristen, mens andre mente han var frafallen. Men alle var enige i at han var en spåmann, han leste i tegn og satte all sin lit til fuglevarsler. Derav fikk han også økenavnet Olav Kråkebein. Han drev også med trolldomskunst og hadde med seg seidemenn.[29]

Vi vet at kristningen av Norge var påbegynt lenge før Olavs tid. Men Olavs navn knyttes i sagaene til det såkalte tinget på Dragseid som påbød kristendommen, og som kirkegrunnlegger på Moster.[trenger referanse] Siden Dragseid ellers er et ukjent tingsted og det på Moster ikke er arkeologiske spor etter en tidlig kirke, kan det være at dette er oppdiktet.

Det kan være at han etablerte et kirkelig nærvær av en viss betydning langs kysten. Videre skal han ha sendte misjonæren Tangbrand til Island. Det hadde betydning for islendingenes endring av lovene, slik at de ble basert på kristendommen.[19]

Olavs død

[rediger | rediger kilde]
Eirik Håkonsons menn entrer skipet «Ormen Lange» under Slaget ved Svolder (Tegning av Halfdan Egedius).

Olav døde i et sjøslag. Middelalderkildene spriker om hvor slaget var, og hvem som deltok i slaget:

Kildene er samstemte om at Olav hoppet i sjøen, etter at det ble klart at slaget var tapt.[35][36][37][38]

Bjørn Bandlien og Per G. Norseng konkluderte med at Kong Olav falt i et sjøslag ved Svolder i år 1000, etter å ha blitt slått av en allianse bestående av danskekongen Svein Tjugeskjegg, den svenske kongen Olof Skötkonung og ladejarlen Eirik Håkonsson.[39] Øystein Morten mente at sannsynligvis var slaget i Øresund i 999.[3] Egil Kraggerud mente slaget trolig fant sted i en gang i perioden 998-1004.[40]

Adam av Bremen skrev at Svein Tjugeskjegg overtok Olavs rike.[41] Snorre mente at riket ble delt mellom Svein Tjugeskjegg, Olof Skötkonung og Eirik Håkonsson.[trenger referanse] Claus Krag skrev at etter Olavs fall ble Svend Tveskæg norsk overkonge, mens Eirik og Svein jarler skulle styre landet fra Lindesnes og nordover på hans vegne. I Viken fortsatte det å sitte danske underkonger slik som tidligere.[19]

Olav i kunsten

[rediger | rediger kilde]
Olav Tryggvason drar med sine menn til dronning Geira, illustrasjon til Olav Tryggvasons saga av Erik Werenskiold.

Snorre Sturlasons Olav Tryggvasons saga (ca 1230) er en del av Snorres Heimskringla. Andre sagaer om ham er Odd munks saga om Olav Tryggvason (ca 1190), Dråpa om Olav Tryggvason (ca 1200) og Den større saga om Olav Tryggvason (ca 1300).

Kvadet «Ormurin langi» («Ormen Lange») er skrevet av Jens Christian Djurhuus omkring 1830. Kvadet har 86 vers på færøysk. De første 13 versene av balladen ble oversatt til norsk (landsmål) av Per Sivle og trykt i avisa Fedraheimen i april 1885. Den beskriver et slag mellom kongene. Den er brukt i den tradisjonelle færøydansen.[trenger referanse]

Olav Tryggvason-monumentet, også kalt «Olav Tryggvason-støtten» og liknende, er et monument over Olav Tryggvason utformet av billedhuggeren Wilhelm Rasmussen (1879–1965) og reist på Torvet i Trondheim i 1921. Det 18 meter høye minnesmerket består av en skulptur av Olav Tryggvason plassert øverst på en søyle med en sokkelfot. Kongen er framstilt med sverd og kors-prydet rikseple i hendene. Ved kongens føtter ligger et avhugget hode med en hammer. Det er tolket som å være av guden Tor med hammeren Mjølner som symboliserer kongens seier over hedendommen, et trollhode eller av trellen Kark.[42][43]

Den norske komponisten Ragnar Søderlind har skrevet operaen Olav Tryggvason.[44] Den er i to akter hvor Edvard Griegs og Bjørnstjerne Bjørnsons operafragment er innarbeidet. Librettoen til operaen er skrevet av K. J. Moe. Operaen ble skrevet 1995-1998 og har opus 69. Den ble uroppført 26. september 2000 i Grieghallen i Bergen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Adam af Bremen: om Menigheden i Norden, under Erkesædet i Bremen og Hamborg, Kjøbenhavn, 1862, side 79.
  3. ^ a b c d Øystein Morten: Jakten på Olav Tryggvasson, 2019.
  4. ^ Adam af Bremen: om Menigheden i Norden, under Erkesædet i Bremen og Hamborg, Kjøbenhavn, 1862, side 77.
  5. ^ a b c d e f Hansen, Therese Holt. "Olav Tryggvason–fremdeles en heltekonge?." Historisk tidsskrift. bind 98, hefte 4 (2019), side 309-322.
  6. ^ Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018, side 340 og 343.
  7. ^ Den eldste Noregs-historia : med tillegg: Meldingane frå Noreg hjå Adam av Bremen, oversatt til nynorsk av Halvdan Koht. Oslo 1921, side 40 - denne har Upplandet.
  8. ^ A history of Norway - http://www.vsnrweb-publications.org.uk/Text%20Series/Historia%26Passio.pdf, side 17. I engelsk oversettelse: "Tryggvi, nurtured in Raumaríki, where he is said to have first had rule, married Ástríðr, a lovely maiden from the mountainous region".
  9. ^ Ågrip, kapittel 13.
  10. ^ Snorre Sturlasson: Håkon den godes saga, kapittel 3.
  11. ^ Øystein Morten: Jakten på Olav Tryggvasson, 2019, side 22 og 95ff.
  12. ^ Hansen, Therese Holt. "Olav Tryggvason–fremdeles en heltekonge?." Historisk tidsskrift 98.04 (2019), side 309-322.
  13. ^ Øystein Morten: Jakten på Olav Tryggvasson, 2019, side 28.
  14. ^ Snorre Sturlason: Olav Tryggvasons saga, kap. 1. har ene eventyrlig fortelling om at mor til Astrid Eiriksdatter kom seg unna i hemmelighet da Trygve falt. Hun ble rodd ut på et vann – det blir ikke angitt hvilket vann – og gjemte seg på en holme. Der ble Olav født. Snorre skriver videre Astrid og Olav flyktet først til Eirik Bjodaskalle, som bodde på Oprekstad, som kan være identisk med Obrestad i Hå på Jæren, og var der over vinteren
  15. ^ Se drøftingen i M. K. Lawson: Cnut, England's viking king 1016-35, 2011, side 95. Snorre mente at Ragnvald var jarlen av Vestgøtaland i Sverige.
  16. ^ Sigvatr Þórðarson: Flokkr om Erlingr Skjalgsson, som er på norrønt her: https://heimskringla.no/wiki/Flokkr_um_Erl._Skj. og i oversettelse til dansk her: https://heimskringla.no/wiki/Flokkr_om_Erlingr_Skjalgsson_(Sigvatr_%C3%9E%C3%B3r%C3%B0arson)
  17. ^ Rolf Edberg (1961). Fridtjof Nansen: Europeeren: En studie i vilje og godvilje. Oslo: Aschehoug. s. 9. 
  18. ^ Vries, Jan de (1999). Altnordische Literaturgeschichte: 3. Auflage. Mit einem Vorwort von Stefanie Wurth. Walter de Gruyter. ISBN 3-11-016330-6.
  19. ^ a b c d e Krag, Claus (29. juni 2022). «Olav 1. Tryggvason». Norsk biografisk leksikon (på norsk). Besøkt 8. februar 2023. 
  20. ^ Bagge (2006): 408-409 og Øystein Morten: Jakten på Olav Tryggvasson, 2019. Sagaenes fortellinger om Olav i Holmgard minner om Bibelens fortellinger om David, på samme måte som fortellingen om Gunnhilds jakt på Olav før han ble født minner om Bibelens fortellinger om Moses og Jesus.
  21. ^ Krag, Claus: Olav 1 Tryggvason i Norsk biografisk leksikon på snl.no. Hentet 18. juni 2020 fra https://nbl.snl.no/Olav_1_Tryggvason skrev: Vi har ingen pålitelig kunnskap om Olavs barndom og tidlige oppvekst. Den barndomshistorien vi møter i sagaene, er “overgrodd av sagn og eventyr”, – “om det er nogen historisk kjerne i alt dette, er ytterst tvilsomt”, skriver Halvdan Koht. Denne oppfatningen deles av de fleste historikere. Man har også ofte understreket hvordan bibelske motiver synes å gå igjen i beretningen om Olavs barndom.
  22. ^ O. Moberg: “Den angelsaksiska krönikans Anlaf – Olav Tryggvesson eller Olof Skötkonung?”, i Scandia, bd. 57, Lund 1991, s. 115–118
  23. ^ Olafia Einarsdottir: Vår Norrøne fortid, Saga bok, Stavanger, 2009, side 100. The Anglo-Saxon Chronicle angir at det var i september 994. Krøniken startet årene 1. september, slik at 993 er rett etter vår tidsregning.
  24. ^ Øystein Morten: Jakten på Olav Tryggvasson, 2019, side 155.
  25. ^ Kolbjørn Skaare (1995). Norges mynthistorie. Universitetsforlaget, side 38-41.
  26. ^ Snorre (Snorre Sturlason: Olav Tryggvasons saga, kapittel 48-51) har gjort om en vandrehistorie til å passe for anledningen. Da Håkon jarl hørte at Olav Tryggvason kom inn Trondheimsfjorden og hadde drept Erlend, søkte Håkon ly i en grav (hule) under en grisebinge sammen med trellen Kark. Da Olav traff bøndene, tok de ham til konge over seg, og alle ble enige om én ting: å lete etter Håkon jarl. Da de kom til gården hvor Håkon og Kark gjemte seg ble begge urolig. Det endte med at Kark drepte Håkon jarl ved å kjøre kniven i halsen på ham. Kark skar hodet av jarlen og løp sin vei. Dagen etter kom han inn til Lade og gav jarlens hode til kong Olav. Da lot kong Olav ham føre bort og lot hogge hodet av ham. Olav så på Karks svik mot sin herre som så alvorlig at det ikke kunne oppveie at han forærte ham Håkon jarls hode, og dermed ble Olav Norges konge.
  27. ^ Saxo Grammaticus: Danmarks krønike - https://heimskringla.no/wiki/Svend_Tveskj%C3%A6g - ... drog landflygtig til Olaf Tryggvessøn, der stod for Styret i Norge, hvor han herskede med fuld kongelig Magt og Myndighed, skjønt han endnu ikke bar Kongenavn. Svend satte saa meget mere sit Haab til ham, som han mindedes, at Harald i sin Tid havde hjulpet hans Fader til Riget igjen, da han var bleven fordrevet derfra. Skjønt Olaf skyldte ham Tak for den Velgjerning, skjøttede han nu alligevel ikke om at lønne ham for det gode, hans Fader havde gjort, behandlede den ydmygt bedende Flygtning med Ringeagt, afslog ganske at give ham den Hjælp, han bad om, og vilde næsten slet ingen Støtte yde Staklen. Han undlod ikke blot at hjælpe ham, men skammede sig ikke engang ved at vise ham Døren, hvis Fader havde hjulpet hans Fader tilbage til Riget.
  28. ^ Odd Snorresson: Den større saga om Olav Tryggvason, kapittel 147[død lenke]. Det samme finner en i Heimskringla, Soga om Olav Tryggvason, kapittel 56.
  29. ^ Adam af Bremens Kirkehistorie, Anden Bog (936-1043), Libentius I (988—1013), oversatt af P. W. Christensenhttps://heimskringla.no/wiki/Adam_af_Bremen:_Libentius_(I.)
  30. ^ «Hallfröðr Óttarsson vandræðaskáld | Erfidrápa Ólálfs Tryggvasonar | Arvedrapa til Olaf Tryggvasson | Oversættelse: Carl Christian Rafn (1827)». vefsafn.is. Besøkt 8. februar 2023. 
  31. ^ «Eiríksflokkr (Halldórr ókristni)». heimskringla.no. Besøkt 8. februar 2023. 
  32. ^ Adam af Bremen om Menigheden i Norden, under Erkesædet i Bremen og Hamborg, Kjøbenhavn, 1862, side 78. Den latiske teksten er - "inter Sconiam et Seland" og "apud Halsingburg" (nær eller ved Helsingborg), jamfør Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018, side 349.
  33. ^ Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018, side 349.
  34. ^ Olafia Einarsdottir: Vår Norrøne fortid, Saga bok, Stavanger, 2009, side 86 vers 25. Henvisningen til Sæmund Frode er i vers 40 på side 89.
  35. ^ a b Snorre Sturlason: Olav Tryggvasons saga, kapittel 100-113.
  36. ^ Adam af Bremen: om Menigheden i Norden, under Erkesædet i Bremen og Hamborg, Kjøbenhavn, 1862, side 78.
  37. ^ Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018, side 349.
  38. ^ Saxo Grammaticus: Danmarks krønike - https://heimskringla.no/wiki/Svend_Tveskj%C3%A6g - "Olaf foretrak selv at gaa i Døden frem for at falde for Fjendehaand og sprang derfor over Bord i sin fulde Rustning, som om han gladelig gav Afkald paa Livet, naar han blot slap for at se Fjenden som Sejrherre."
  39. ^ Bandlien, Bjørn (24. januar 2023). «Olav Tryggvason». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 8. februar 2023. 
  40. ^ Theodoricus De antiquitate regum Norwagensium / On the Old Norwegian Kings. Utgitt av Egil Kraggerud. Novus forlag, Oslo, 2018
  41. ^ Adam af Bremen: om Menigheden i Norden, under Erkesædet i Bremen og Hamborg, Kjøbenhavn, 1862, side 79.
  42. ^ Lippe, Jens Fredrik von der (4. februar 2020). «Hodet til trellen Kark». midtnorskdebatt.no. Arkivert fra originalen 15. juni 2020. Besøkt 31. mars 2022. 
  43. ^ «Olav Trygvessøn-momumentet». Trondhjems Adresseavis 1921.09.19. 1921. s. 3. 
  44. ^ Olav Tryggvason : opera i 2 akter av Ragnar Söderlind - Teksthefte

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Sagaer om Olav

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikisource Olav Tryggvasons saga – originaltekst fra Wikikilden
Forgjenger  Konge av Norge
995–1000 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Olav_Tryggvason&oldid=24823329»