Tyrkiske runer
| Orkhon-skrift | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Type | Abjad | ||
| Språk | Gammeltyrkisk | ||
| Utviklet | 7. - 13. århundre | ||
| Offisielt i | Det göktyrkiske rike | ||
| Avstamning | Protosemittisk → Fønikisk → Arameisk → Syrisk → Sogdisk → Orkhon | ||
| ISO 15924 | Orkh / 175 | ||
| Unicode | U+10C00 – U+10C4F | ||
Tyrkiske runer, også kalt gammeltyrkisk skrift, göktürk skrift, Orkhon-skrift og Orkhon-Yenisei skrift (tyrkisk: Orhun alfabesi, Orhun yazısı) er alfabetet som ble benyttet av göktürkene og andre tidlige tyrkiske khanater til å nedtegne det gammeltyrkiske språket.
Den eldste dokumenterte bruken av disse skrifttegnene, finnes på orkhon-monumentene fra 700-tallet. Skriften ble senere benyttet av Uighur-imperiet.
Orkhon-skriften stammer fra det sogdiske alfabetet, som igjen var basert på semittiske skriftsystemer. Skriften har en form som ligner runer, men det hadde også runde former, noe de nordiske runene savner.
I tillegg finnes det en variant av skriften langs Jenisej, som ble benyttet av Jenisejkirgiserne fra 800-tallet og fremover. Skriften er trolig også beslektet med lignende skrifttegn i Talas i Turkestan, og muligens også med den gamle ungarske skriften som er dokumentert fra 900-tallet og fremover. Alfabetet ble vanligvis skrevet fra høyre til venstre.
Skriften ble kalt Orkhon-skrift etter Orkhondalen i Mongolia, hvor den russiske arkeologen Nikolay Yadrintsev under en ekspedisjon i 1889 oppdaget inskripsjoner på monumenter over Bilge Qaghan (d. 734), Kul Tigin (d. 732) og visekhan Tonyukuk (d. 722). Orkhon-inskripsjonene ble senere publisert av Vasilij Radlov og dechifrert av den danske filologen Vilhelm Thomsen i 1893. Disse inskripsjonene er de tidligste kjente eksemplene på tyrkiske språk, og på altaiske språk overhodet.
Et eksempel på denne skriften er avbildet på baksiden av den aserbajdsjanske 5-manat seddelen som har vært utgitt siden 2006.