Oskisk

Tilnærmet spredning av språk under den italienske jernalder i Italia i løpet av 500-tallet f.Kr.

Oskisk var et indoeuropeisk språk innenfor den sabelliske gruppen av italiske språk og som i dag er utdødd, antagelig en gang rundt 100 e.Kr. Oskisk er kjent fra innskrifter fra begynnelsen av 400-tallet f.Kr. og ble talt av samnittene i datidens områder Samnium, Campania, Lucania og Abruzzo. De viktigste oskiske innskriftene er Tabula Bantina og Cippus Abellanus, sistnevnte fra byen Abella. Oskisk ble skrevet med det latinske alfabetet, det greske alfabetet samt ulike varianter av det gammelitaliske alfabetet. Både i fonetikk, ordformer og vokabular, skjønt ikke i den grad i syntaksen skilte oskisk seg fra latin, som ble det dominerende språket på Den italienske halvøya eller Appenninerhalvøya.

Oskisk hadde dog mye til felles med latin, men det var også mange påfallende forskjeller, og mange felles ordgrupper i latin var fraværende og representert av fullstendig andre former i oskisk. For eksempel var latinske volo, velle, volui, og andre slike former fra urindoeuropeiske rot *wel («å ville») representert med ord avledet fra *gher («å begjære»): oskisk herest («han ønsker, begjærer», norsk tilsvarighet «higer, lengter») i motsetning til latinske vult. Latinske locus («sted») var fraværende og representert av hapax slaagid («sted»), noe den italienske lingvisten Alberto Manco har referert til som en lokal bevart toponymi.

Oskisk er betraktet som det mest konservative av alle kjente italiske språk, og blant de attesterte indoeuropeiske språkene er det i konkurranse med kun gresk i bibeholdelse av nedarvet vokalisk system med diftongene (tvelydene) intakt.

Eksempel på en oskisk tekst (Cippus Abellanus)

ekkum svaí píd herieset
trííbarak avúm tereí púd
liímítúm pernúm púís
herekleís fíísnú mefiíst,ú
ehtrad feíhúss pús
herekleís fíísnam amfr
et, pert víam pússtíst
paí íp íst, pústin slagím
senateís suveís tangi
núd tríbarakavúm lí
kítud. íním íúk tríba
rakkiuf pam núvlanús
tríbarakattuset íúk trí
barakkiuf íním úíttiuf
abellanúm estud. avt
púst feíhúís pús físnam am
fret, eíseí tereí nep abel
lanús nep núvlanús pídum
tríbarakattíns. avt the
savrúm púd eseí tereí íst,
pún patensíns, múíníkad tan
ginúd patensíns, íním píd eíseí
thesavreí púkkapíd eestit
aíttíúm alttram alttrús
herríns. avt anter slagím
abellanam íním núvlanam
súllad víú uruvú íst . edú
eísaí víaí mefiaí teremen
niú staíet.

Litteratur

• Buck, Carl Darling (1904): A Grammar of Oscan and Umbrian. With a Collection of Inscriptions and a Glossary. I gjenopptrykk av Evolution Publishing, 2005
• Salvucci, Claudio R. (1999): A Vocabulary of Oscan. Evolution Publishing.