Persisk mytologi
Persisk mytologi viser til de myter og hellige fortellinger som kulturelt og språklig er knyttet til en gruppe oldtidsmennesker som bosatte seg på det iranske platået og dets grenseområder (om lag dagens Iran, Afghanistan og Kurdistan), men også i Sentral-Asia fra Svartehavet til Khotan. Persisk mytologi vokste ut av den tidligere før-indoeuropeiske religion. Mytologien har blitt ført videre i Kongens bok (Shahname), det nasjonale epos i den iransktalende verden, skrevet av den persiske dikteren Abo'l-Qāsem Ferdousi (935–1020) og er sammenlignbar med Homers Iliaden.
Myter knyttet til geografi og tid
[rediger | rediger kilde]Persiske myter er tradisjonelle fortellinger og historier med opprinnelse langt tilbake i tid, noen av disse består av spesielle eller overnaturlige vesener. Men tilknytningen til Irans legendariske fortid reflekterer disse fortellingene holdningene til det samfunn som opprinnelig ble skapt, – holdninger til konfrontasjonen mellom det gode og de onde, gudenes handlinger, yazater (mindre guder), og bedriftene til heltene og fantastiske vesener. Myter spiller en avgjørende del i iransk kultur og vår forståelse av dem øker når vi betrakter dem innfor sammenhengen av iransk historie.
Av den grunn må vi overse og ikke ta hensyn til moderne politiske grenser og heller se på den historiske utviklingen i Stor-Iran (i betydningen det iranske kulturelle kontinent), et omfattende område som dekker deler av Sentral-Asia langt over grensene til dagens Iran. Dette områdets geografi med sine høye fjellrekker spiller en betydelig rolle i mange av de mytologiske fortellingene. Det andre tusenåret f.Kr. er vanligvis antatt å være en folkevandringstid ettersom det er en fremkomst av en ny form for iransk keramikk i vestlige Iran, tilsvarende til tidligere typer i det nordøstlige Iran. De kan antyde at det kom en gruppe mennesker til området, arierne som også har gitt navn til området. Denne keramikken, som var lys grå til sort i fargen, fremkom rundt 1400 f.Kr. Den kalles «Tidlig grå steintøy» eller «Jern I», det siste navnet indikerer begynnelsen på jernalderen i dette området.
Hovedtekster
[rediger | rediger kilde]Den sentrale samlingen av persisk mytologi er Shahnameh av Ferdowsi, skrevet ned for over tusen år siden. Ferdowsis arbeid støtter seg i stor grad, med tilleggelser, på fortellinger og figurer fra zoroastrismen (zarathustrisme) og mazdaisme, ikke kun fra Avesta (zoroastrianismens samling av hellige tekster), men også fra senere tekster som Bundahishn («Det første vesen») og Dēnkard («Religionens gjerninger»).
Den religiøse bakgrunn
[rediger | rediger kilde]
De ulike figurene i persisk mytologi faller bortimot alltid i to leirer, en kamp mellom to grupper guddommelige vesener. De er enten gode eller de er onde. Denne spliden speiler en eldgammel eller antikk konflikt som i persisk mytologi er basert på den zoroastrianske sammenheng om todelt utstråling av Ahura Mazda (Avestan, eller Ormuzd i senere persisk). Spenta Mainyu er kilden til all oppbyggende og positiv energi mens Angra Mainyu er kilden til mørket, ødeleggelse, goldhet, og død.
Hva som er funnet i overflod av i persisk mytologi er en egen form for overnaturlige vesener med ubehagelig trekk som kalles daeva (daēva) og på persisk div, i betydning «himmelsk» eller «skinnende». Disse guddommelige og onde demonkreftene ble dyrket i den før-zoroastrianske mazdaismen, og i vediske religioner som hellige vesener. Det var først med de religiøse reformene til Zarathustra (Zoroaster) at begrepet daēva ble assosiert med demoner. Selv da perserne levde sør for Det kaspiske hav fortsatte dyrkelsen av daeva og motsto presset fra å akseptere zoroastrianismen, og legender som involverte daeva har blitt bevart til den dag i dag. Eksempelvis legenden om Div-e Sepid (Den hvite daeva) i Mazandaran, Amol.
Da Angra Mainyu (persisk Ahriman), en gang et zoroastrianske enhet for ondskap, mistet sin opprinnelige zoroastrianske/mazdaistiske identitet i senere persiske litteratur, og ble til slutt avbildet som daeva. Etter at islam invaderte området ble det gjort religiøse avbildninger av Angra Mainyu som viste Angra Mainyu som en kjempe av et menneske med flekket kropp og med to horn.
Det gode og det onde
[rediger | rediger kilde]Den mest kjente legendariske skikkelse i persiske epos og mytologi er Rostam. På den andre siden av gjerdet er Zahhak, et symbol på tyranni som ble endelig beseiret av smeden Kaveh som ledet et folkelig opprør mot ham. Zahhak (Aži Dahāka) ble voktet av to hoggormer som vokste ut av skuldrene hans. Uansett hvor ofte de ble kappet av vokste det ut nye slanger for å vokte ham. Slangen er som i mange orientalske mytologier et symbol på ondskap, men også mange dyr og fugler opptrer i iransk mytologi og spesielt er fugler tegn på gode varsler. Mest kjent av disse er Simorgh, en stor, vakker og mektig fugl; Homa, en kongelig seiersfugl viss fjær pryder kongens krone; og Samandar, en føniks.
Peri (avestisk Pairika) er betraktet som en vakker, men også som en ond kvinne i tidlig mytologi, men gradvis ble hun mindre ondskapsfull og mer vakker inntil den islamske perioden gjorde henne til et symbol på skjønnhet for de 72 jomfruer (eller Houri / ḥūrīyah, «Sortøyet felle») i paradiset. Imidlertid var det en annen ond kvinne, Patiareh, som nå symboliserer horer og prostituerte.
