Peter O’Connor
| Peter O’Connor | |||
|---|---|---|---|
| Født | 24. okt. 1872[1][2] Cumbria | ||
| Død | 9. nov. 1957[1] (85 år) Waterford | ||
| Beskjeftigelse | Friidrettsutøver, lengdehopper | ||
| Nasjonalitet | Irland | ||
| Medlem av | Gaelic Athletic Association | ||
| Sport | Friidrett | ||
| Høyde | 186 centimeter | ||
Peter O'Connor (født 24. oktober 1872 i Millom, død 9. november 1957) var en irsk friidrettsutøver. Han satte en verdensrekord i lengdehopp som ble stående i mange år, og vant OL-medaljer under OL 1906.
Tidlig karriere
[rediger | rediger kilde]O'Connor ble født i Cumberland i England, og vokste opp i Wicklow i Irland. I 1899 ble han irsk mester i lengdehopp, høydehopp og tresteg. I løpet av de neste ti årene slo han jevnlig de britiske utøverne i internasjonale konkurranser. Han ble invitert til å representere Storbritannia under OL 1900, men nektet, da han bare ville representerer Irland.
Verdensrekorden
[rediger | rediger kilde]Per juni 1900 var det lengste registrerte lengdehoppet på 7,50, utført av amerikaneren Meyer Prinstein. I 1900 og 1901 satte O'Connor flere uoffisielle verdensrekorder. 5. august 1901 hoppet han 7,61 (24 fot og 7/8 tomme) i Dublin, den første verdensrekorden i lengde som ble godkjent av IAAF. Hoppet ble regnet som en sensasjon, siden det bare var en kvart centimeter bak drømmegrensen på 25 fot. Rekorden ble stående i 20 år, noe bare rekordene til Jesse Owens (25 år), Bob Beamon (23 år) og Mike Powell (28 år) har slått. Resultatet ble stående som irsk rekord i hele 89 år.
OL 1906
[rediger | rediger kilde]I 1906 ble O'Connor og to andre utøvere, Con Leahy og John Daly, påmeldt til lekene i Athen for å representere Irland. De bar grønne blazere og luer med en gyllen kløver, og et irsk flagg Erin Go Bragh. Reglene ble imidlertid endret slik at bare utøvere som var nominert av nasjonale olympiske komiteer kunne representere sitt land. Irland hadde ingen olympisk komité, og den britiske olympiske komiteen innlemmet utøverne i sin tropp. Da de registrerte seg for lekene, oppdaget O'Connor og de andre irene at de stod oppført som britiske, ikke irske, medlemmer.
I lengdekonkurransen møtte O'Connor Meyer Prinstein fra USA, som han hadde fratatt verdensrekorden fem år tidligere. Den eneste dommeren i konkurransen var Matthew Halpin, som var lagleder for den amerikanske troppen. O’Connor protesterte, da han fryktet urettferdig dømming, men protesten ble avvist. Han fortsatte å protestere mot Halpins avgjørelser gjennom resten av konkurransen. Resultatene ble ikke kunngjort før etter av konkurransen var avsluttet. Prinstein ble utropt som vinner, med O'Connor på sølvplass.
I trestegkonkurransen to dager senere slo O'Connor landsmannen Con Leahy i kampen om gullmedaljen. Han var 34 år gammel, den eldste gullvinneren noensinne i denne grenen. Prinstein, mesteren fra lekene i 1900 og 1904, ble uten medalje i denne øvelsen.
Senere karriere
[rediger | rediger kilde]O'Connor vant ikke flere titler etter 1906. Han fortsatte å være involvert i friidrett, han var blant annet med på å grunnlegge Waterford Athletic Club, og var senere både dommer og tilskuer i flere OL. Han praktiserte som forsvarer i Waterford, hvor han døde i 1957, 85 år gammel.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Dictionary of Irish Biography, Dictionary of Irish Biography-ID 006609[Hentet fra Wikidata]
- ^ Sports-Reference.com olympisk utøver-ID oc/peter-oconnor-1[Hentet fra Wikidata]
Kilder
[rediger | rediger kilde]- The King of Spring – The Life and Times of Peter O'Connor. Mark Quinn. ISBN 1-904148-52-2
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Peter O'Connor – Olympedia
