Krokodillevokter
| Krokodillevokter | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Nomenklatur | |||
| Pluvianus aegyptius Linneaus, 1758 | |||
| Synonymi | |||
| Charadrius ægyptius, Pluvianus, Pluvianidae | |||
| Populærnavn | |||
| krokodillevokter | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Vade-, måse- og alkefugler | ||
| Underorden | Lofugler | ||
| Familie | Krokodillevokterfamilien | ||
| Slekt | Krokodillevoktere | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | terrestrisk, store tropiske elver med sand- og grusansamlinger langs breddene | ||
| Utbredelse: | Afrika sør for Sahara, endemisk | ||
Krokodillevokter (Pluvianus aegyptius) er en monotypisk art i slekten krokodillevoktere (Pluvianus), som er monotypisk i krokodillevokterfamilien (Pluvianidae). Arten har altså ingen nære slektninger (se taksonomi). Som sådan inngår familien som en basal gruppen i underordenen lofugler (Charadrii), som er en av fem underordner i vade-, måse- og alkefugler (Charadriiformes). Arten er endemisk for Afrika sør for Sahara, og den er ifølge IUCNs rødliste livskraftig.[1]
Etymologi
[rediger | rediger kilde]
Det vitenskapelige familienavnet Pluvianidae følger av det franske navnet Pluvian du Sénéga som ble tildelt arten av d’Aubenton i 1765–1781. Det franske pluvian betyr brokkfugl (lofugl) og har blitt latinisert til slektsnavnet Pluvianus.[2] Det stammer trolig fra det latinske uttrykket pluviale, som kan oversettes med regnkappe eller regnfrakk, og har sammenheng med den kappelignende sorte fjærkledningen denne fuglen har. Selve artsnavnet aegyptius følger av det greske uttrykket aiguptios (Αιγυπτιος) og betyr rett og slett egyptisk. Betydningen av det vitenskapelige artsnavnet er altså egyptisk brokkfugl (med regnkappe).
Det norske trivialnavnet på arten har en ganske annet bakgrunn. Det stammer fra en anekdotisk fortelling som skildrer denne fuglens symbiotiske relasjon med krokodiller. Skildringen skal stamme fra tiden da Herodotos levde, og forteller hvordan krokodiller som ligger å varmer seg på elvebredden med åpen kjeft lar disse fuglene få ete av restene i munnen på krokodillene, uten at de tar fuglene. Slik atferd er ikke bekreftet, så skildringen må i dag regnes som en factoid[3] eller allegorisk fiksjon.[4] Det norske trivialnavnet på arten blir også benyttet på mange andre språk.
Taksonomi
[rediger | rediger kilde]Krokodillevokter ble opprinnelig beskrevet som Charadrius ægyptius av Linnaeus i 1758, etter et taxon fra Egypt. Arten har tradisjonelt vært plassert i brakksvalefamilien (Glareolidae), men fylogenetiske data bekrefter at denne fuglen er distinktiv, samtidig som dataene indikerer at den står ganske fjernt fra brakksvalene. Den er snarere søstergruppen til kladen med tjeldfamilien (Haematopodidae), avosettfamilien (Recurvirostridae) og lofamilien (Charadriidae).[5]
Beskrivelse
[rediger | rediger kilde]Krokodillevokteren blir cirka 19–22 cm lang og veier typisk 73–92 g. Vingespennet utgjør cirka 47–51 cm. Fjærdrakten er hovedsakelig sort (som ei kappe over hodet, nakken og ryggen) og grå (vingene og stjerten) på oversiden, og gul (halsen, brystet og buken) på undersiden. Fra basen av overnebbet renner det ei hvit stripe, nærmest som et hvitt pannebånd, bakover langs tinningen, på oversiden av øynene, til nakken, der de to stripene (på hver sin side) møtes. Fra nakken renner det et bånd av sort i halvsirkelform rundt nedre del av brystet. Brystbåndet har en tynnere hvit kan i bakkant, som følger opp til ryggen på fuglen. Nebbet er rett og sort og øynene svært mørke. Det undere ekstremitetene er mellomlange og svakt blågrå i fargen. De ender i tre tær på hver fot.[6]
-
Krokodillevokter -
Krokodillevokter
Systematisk inndeling
[rediger | rediger kilde]Inndelingen under følger Boyd (2016),[7] og støttes i hovedsak av HBW Alive.[6] Det knytter seg fortsatt usikkerhet til både den basale rekkefølgen og familiestrukturen innenfor denne underordenen. Norske navn på arter og grupper følger Norsk navnekomité for fugl og er i henhold til Syvertsen et al. (2008, 2017).[8][9] Eventuelle navn og beskrivelser i parentes er ikke offisielle, men kun foreløpige.
- Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Chionidi, slirenebbfugler, 3 familier, 4 slekter, 13 arter
- Charadrii, lofugler, 6 familier, 3 underfamilier, 20 slekter, 90 arter
- Pluvianidae (monotypisk), krokodillevokterfamilien, 1 slekt, 1 art
- Pluvianus (monotypisk), krokodillevoktere
- P. aegyptius (monotypisk), krokodillevokter
- Pluvianus (monotypisk), krokodillevoktere
- Pluvialidae, (tundralofamilien) 1 slekt, 4 arter
- Recurvirostridae, avosettfamilien, 3 slekter, 9 arter
- Ibidorhynchidae, ibisnebbfamilien, 1 slekt, 1 art
- Haematopodidae, tjeldfamilien, 1 slekt, 12 arter
- Charadriidae, lofamilien, 3 underfamilier, 13 slekter, 63 arter
- Pluvianidae (monotypisk), krokodillevokterfamilien, 1 slekt, 1 art
- Scolopaci (også kalt Limicoli), snipefugler (også kalt vadefugler)
- Turnici, springvaktelfugler
- Lari, måkefugler
Utbredelse og habitat
[rediger | rediger kilde]Krokodillevokter er en endemisk art som er utbredt i et belte sør for Sahara i Afrika, fra Atlanterhavet i vest til Rødehavet i øst. Dette innebærer områder i fra Senegal til det vestlige Eritrea og Etiopia, og sørover til Den demokratiske republikken Kongo og det nordlige Uganda, samt i en smal stripe inn i Kongobassenget rundt Kongoelven og det ekstremt nordlige Angola. Tidligere fulgte utbredelsen også Nilen nordover inn i Egypt, men der er arten nå lokalt utryddet.[6] Utbredelsesområdet utgjør ifølge BirdLife International cirka 11 500 000 km² og totalpopulasjonen teller omkring 15 000–57 000 individer..[10]
Arten trives langs breddene av store tropiske elver med sand- og grusansamlinger. Dette er et habitat som blant annet deles med hvilende vekselvarme krokodiller, som bruker de samme sandbankene til å varme seg i solen. Krokodillevoktere unngår elvemunninger og områder med tett skog. Fuglene regnes som ganske tamme og er også ofte å finne i umiddelbar nærhet av menneskelige bosetninger.[6]
Atferd
[rediger | rediger kilde].jpg?lang=no)
Ernæring
[rediger | rediger kilde]Arten eter ormer, bløtdyr, akvatiske insekter (både larver og voksne individer) og småfluer. Det hevdes også at de kan ete frø og død fisk. Føden samles med forskjellige metoder, inkludert plukking fra bakken og fangst av flygende insekter, samt skraping i underlaget med føttene og vending av steiner og rek med både nebb og føtter.[6]
Hekking
[rediger | rediger kilde]Arten hekker i perioden januar–april, eller til i mai nord for ekvator når vann-nivåene er lave, men det er også eksempler på små kyllinger i Ghana fra slutten av november. I de sørligste delene av utbredelsen mangler man data. Krokodillevoktere hekker solitært parvis og er monogame. Eggene legges i en ufôret dyp grop bygget av stein og rek på bakken (cirka 15 cm i diameter og 5 cm dyp). Redet legges på en utsatt sandbanke i elveleiet, og begge foreldrene bidrar til byggingen. Paret bygger ofte også mange reder, før de blir fornøyd og velger ett av dem. Hunnen legger typisk 2–3 (1–4 anses som normalt) gulbrune egg med små rødbrune og grå flekker. Eggene legges med én dags mellomrom, og hvert av dem veier i snitt 8,51–10,48 g.[6]
Inkubasjonstiden varer i cirka 28–31 dager, og begge foreldrene ruger vekselvis. Tidlig og morgenene kan hver av dem ligge på eggene i opp mot fire timer av gangen, men på det varmeste om dagen bytter de på hvert 10.–20. minutt. Eggene blir delvis eller fullstendig dekket over (med nebbet) med sand hver gang en av foreldrene forlater redet. Blir det for varmt kjøles eggene ned med fuktig sand eller ved at påtroppende forelder dypper buken i vann og legger seg på eggene. Denne prosessen gjennomføres med få minutters mellomtid på det varmeste av dagen.[6]
Når kyllingene klekker veier de cirka 7–7,5 g. De er kamuflasjefargede og forlater redet samme dag. Både mens de fortsatt er i redet og i opp mot 3–4 uker etter at de har forlatt det, kan foreldrene dekke dem med sand for beskyttelse. Foreldrene fortsetter også å dyppe fjærdrakten i vann for å kjøle ned kyllingene. Kyllingene, på sin side, begynner lete etter mat selv i løpet av sju dager. De får full fjærdrakt etter cirka 30–35 dager. Både egg og kyllinger er utsatte for predasjon fra ulike rovfugler, som svartglente (Milvus migrans) hvitbrystkråke (Corvus albus). Noen steder kan også oversvømmelser føre til tap av både egg og avkom, spesielt i det sørlige Etiopia.[6]
Migrasjon
[rediger | rediger kilde]Krokodillevoktere regnes i hovedsak som standfugler, men kortere lokale migrasjoner i forbindelse med vann-nivåene er vanlig. Lengre migrasjoner er heller ikke uvanlig, som fra Etiopia til Sudan (600–800 km). I Nigeria og Tsjad gjør arten irregulære forflytninger nordover under regntiden i mai–oktober, da elvene flommer over. Man tenker seg også et lignende scenario i Sierra Leone i juni–november, men her er datagrunnlaget mangelfullt for å kunne si noe konkret. I den grad arten migrerer, gjør den det i flokker på opp til 60 individer.[6]
Arten observeres av og til også langt utenfor sin normale utbredelse. I så måte hevdes det at arten har blant annet har vært en tilfeldig besøkende på Tenerife (1800-tallet), i Libya (august 1969), Israel (1800-tallet), Jordan (sent på 1800-tallet). Den ble dessuten registrert i Polen i oktober–november 1991, men det var trolig en rømt fugl. En tilsvarende hendelse ble registret i Spania i mai–juni 2008.[6]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ BirdLife International. 2016. Pluvianus aegyptius. The IUCN Red List of Threatened Species 2016: e.T22694086A93437931. http://dx.doi.org/10.2305/IUCN.UK.2016-3.RLTS.T22694086A93437931.en. Downloaded on 25 February 2018.
- ^ Jobling, J. A. (2017). Key to Scientific Names in Ornithology. In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.) (2017). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from www.hbw.com).
- ^ Richford, Andrew S., and Christopher J. Mead (2003). «Pratincoles and Coursers». I Christopher Perrins (Ed.). Firefly Encyclopedia of Birds. Firefly Books. s. 252–253. ISBN 1-55297-777-3.
- ^ Adam Britton (2009-09-06). «Croc Blog: Crocodile myths #1 - the curious trochilus Arkivert 11. mars 2013 hos Wayback Machine.». Crocodilian.blogspot.com. Besøkt 2018-02-24
- ^ Baker, A.J., Pereira, S.L. & Paton, T.A. (2007) Phylogenetic relationships and divergence times of Charadriiformes genera: multigene evidence for the Cretaceous origin of at least 14 clades of shorebirds. Biol. Lett. 3(2): 205–209.
- ^ a b c d e f g h i j Maclean, G.L. & Kirwan, G.M. (2018). Egyptian Plover (Pluvianus aegyptius). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53775 on 24 February 2018).
- ^ John H. Boyd III (6. mars 2016). «Taxonomy in Flux. Version 3.03». Arkivert fra originalen 4. desember 2016. Besøkt 8. juni 2016.
- ^ Syvertsen, P. O., Ree, V., Hansen, O. B., Syvertsen, Ø., Bergan, M., Kvam, H., Viker, M. & Axelsen, T. 2008. Virksomheten til Norsk navnekomité for fugl (NNKF) 1990-2008. Norske navn på verdens fugler. Norsk Ornitologisk Forening. www.birdlife.no (publisert 22.5.2008). Besøkt 2016-04-10
- ^ Syvertsen, P.O., M. Bergan, O.B. Hansen, H. Kvam, V. Ree og Ø. Syvertsen 2017: Ny verdensliste med norske fuglenavn. Norsk Ornitologisk Forenings hjemmesider: http://www.birdlife.no/fuglekunnskap/navn/om.php
- ^ BirdLife International (2018) Species factsheet: Pluvianus aegyptius. Downloaded from http://www.birdlife.org on 25/02/2018.
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Josep del Hoyo, Andrew Elliott, Jordi Sargatal. Handbook of the Birds of the World - Volume 3: «Hoatzin to Auks», 1996, ISBN 978-84-87334-20-7
- Josep del Hoyo, Nigel J. Collar. HBW and BirdLife International Illustrated Checklist of the Birds of the World. Volume 1 - Non-passerines, 904 sider, publisert i juli 2014. ID:ILCHK01 ISBN 978-84-96553-94-1
- David W. Winkler, Shawn M. Billerman, Irby J. Lovette. Bird Families of the World - An Invitation to the Spectacular Diversity of Birds. Lynx Edicions and the Cornell Lab of Ornithology, 600 sider, publisert i desember 2015. ISBN 978-84-941892-0-3
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Krokodillevokter i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Krokodillevokter hos Artsdatabanken
- (en) Krokodillevokter hos Fauna Europaea
- (en) Krokodillevokter hos ITIS
- (en) Krokodillevokter hos NCBI
- (en) Kategori:Pluvianus aegyptius – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Pluvianus aegyptius – detaljert informasjon på Wikispecies
