Portal:Kunst

Kunst

Kunst er en fellesbetegnelse på menneskeskapte fenomener som blir laget for å dekorere og for å dele en opplevelse, fortelling eller følelse. Ordet kommer fra tysk «kunnen» – å kunne, dyktighet. Kunst dekker et stort mangfold av uttrykk, fra sang og dans (utøvende kunst), via diktning og skjønnlitteratur til maleri, skulpturer og arkitektur. Begrepet dekker både det å lage eller framføre kunstverket, tradisjonen det er laget i og institusjonene og mottakelsen av kunstverket.

Betydningen av og hensikten med kunst har variert gjennom tidene. Kjærlighet og død er knyttet til sterke følelser og er vanlige temaer og inspirasjon for kunst. Tradisjonelt har kunst vært knyttet til estetikk. Forståelse av kunst og definisjon av hva kunst er har vært omdiskutert siden antikken. Hvilken kultur og samfunn kunstneren tilhører kan påvirke kunstens utseende, budskap og hvilken temaer som blir tatt opp. Samfunnet kan også være med på å bestemme hvilken kunst som ble akspektert.   Les mer…

Eksterne portaler

• Commons er et medielager for Wikimedia-prosjekter, strukturert i gallerier og kategorier…
• Norsk Kunstnerleksikon ble publisert i 1982-86 og inneholder 3000 artikler…

Mest lest

(1.00) Film

(0.87) Maler

(0.64) Sonja Henie

(0.62) Musikk

(0.51) Kunst

(0.47) Opera

(0.42) Fjernsyn

(0.41) Renessansen

(0.39) Avis

(0.39) Romantikken

(0.38) Tegneserie

(0.31) Stavkirke

(0.27) Manga

(0.26) Nakenhet

(0.25) Museum

(0.25) Kari Byron

(0.25) Taj Mahal

(0.24) Fargeblindhet

(0.24) Rosemaling

(0.23) Fotografi

(0.22) Katedral

(0.22) Symbol

(0.22) Dans

(0.22) Art nouveau

(0.21) Hiphop

(0.21) Barokken

(0.21) Bunad

(0.20) Akvarell

(0.19) Ekspresjonisme

(0.18) Bilde

(0.18) Nasjonalromantikken

Anbefalte og utmerkede artikler

Kunst

Jean Désiré Gustave Courbet (1819–1877) var en fransk maler. Courbet er kjent som den første store realist i kunsthistorien, og han regnes også som den som ga kunstretningen «realisme» dens navn.</onlyinclude>

Jeg er femti år gammel og har alltid levd i frihet; la meg ende mitt liv fritt; når jeg er død, la dette være sagt om meg: «Han tilhørte ingen skole, ingen kirke, ingen institusjon, intet akademi, han tilhørte minst av alt et regime, bortsett fra frihetens regime.»

Gustave Courbet

Tidlig karriere

Selvportrett med svart hund (1842)

Courbet kom fra en velstående bondefamilie i Jura i det østlige Frankrike. Etter et kort jus-studium forlot han hjembyen Ornans i 1839, for å bli kunstner i Paris. Courbet brukte de første årene i Paris til å studere og kopiere renessansens og barokkens mestere i byens museer.

Inspirert av forfatterne Victor Hugo og Georges Sand malte han landskaper og portretter i romantisk stil, før han etter hvert ble mer påvirket av spanske og nederlandske malere som Zurbarán, Velázquez, Frans Hals og Rembrandt. Møtet med disse kunstnernes jordnære fremstillinger av verden styrket Courbets oppfatning at kunsten skulle vise det virkelige liv og folks daglige erfaringer, snarere enn opphøyde og forskjønnede idealer.

Salongen i Paris

I 1844 ble han for første gang antatt på den viktige, men svært konservative Salongutstillingen. De følgende årene reiste Courbet flere ganger til Belgia og Nederland, hvor han fortsatte sine studier av de gamle mesterne og skaffet seg både kjøpere og et godt rykte for sin egen kunst. Han opplevde at publikum utenfor Frankrike verdsatte de realistiske tendensene i kunsten høyere enn hjemme, hvor den romantiske kunsten og Salongens akademiske stil var rådende.

I Paris dannet det seg på denne tiden en liten sirkel av realister, hvor Courbet ble kjent med andre kunstnere som Honoré Daumier og Alexandre Décamps, og forfatteren og kritikeren Charles Baudelaire. Realistene ble gjentatte ganger refusert på Salongen, noe som bød på problemer siden det å stille ut der ble ansett som svært viktig for å bli i stand til å klare seg som kunstner. Februarrevolusjonen i 1848 medførte imidlertid en kortvarig oppmyking av de strenge reglene for Salongutstillingen, og Courbet ble antatt med flere arbeider.

Begravelse i Ornans (1849-50), Musee d'Orsay

Begravelse i Ornans

Courbets endelige gjennombrudd som kunstner kom i 1850, da han stilte ut det monumentale maleriet Begravelse i Ornans på Salongen det året. Bildet, som måler over tre ganger sju meter, fremstiller en begravelse i Courbets hjemby hvor bildets hovedpersoner er landsbyens vanlige kvinner og menn. Det å skildre hverdagslige scener i en skala forbeholdt kongelige og storslåtte historiemalerier vakte oppsikt, og Courbet ble lagt merke til av både kritikere og publikum. Den franske offentligheten fikk nå øynene opp for realistene, som talte til folk mer direkte enn hva den overdådige og idealiserende kunsten fra romantikken gjorde. Courbet uttalte selv om maleriet at «begravelsen i Ornans var i virkeligheten begravelsen av romantikken».

Skandaler og opprør

Malerens Atelier (1855), Musee d'Orsay

De sovende

Verdens opprinnelse (1866) Musee d'Orsay

Courbet var hele livet en notorisk opprører mot det bestående og den etablerte smak. I 1853 stilte han ut maleriet Baderne på Salongen, en fremstilling av badende kvinner uten forsøk på idealisering eller forskjønning av kvinnekroppen. Maleriet ble en skandale blant pariserne, og politiet truet med å fjerne bildet fra utstillingen.

Til Verdensutstillingen i Paris 1855 malte Courbet på oppdrag bildet Malerens atelier. (Den fulle tittelen er Malerens atelier: En virkelig allegori som beskriver syv år av mitt kunstneriske liv.) Bildet ble avvist av utstillingsarrangøren, noe som førte til at Courbet fikk bygget sin egen utstillingshall vis-à-vis den offisielle utstillingshallen på Verdensutstillingen. Der viste han Malerens atelier som en protest mot kunst-etablissementet. Dette var første gang en kunstner arrangerte sin egen offentlige visning av sitt arbeid, i prinsippet la dette grunnen for en helt ny måte å stille ut kunst på. Fremfor alt ble Salongens enerådende posisjon i institusjonaliseringen av kunsten for første gang utfordret gjennom Courbets radikale handling.

De neste årene malte Courbet mindre kontroversielle bilder, landskaper og portretter, som gjorde ham til en populær kunstner i sin samtid. Hans serie med havmotiver fra denne tiden var med på å legge grunnen for den senere impresjonistiske kunsten. I 1860 kom han igjen på banen med mer utfordrende motiver, blant annet en fremstilling av berusede prester som ble refusert selv på De Refusertes Salong (Salon des refusés). Videre fulgte flere malerier med et erotisk og nærmest pornografisk snitt, som Verdens Opprinnelse i 1866 – en utilslørt studie av det kvinnelige kjønnsorgan – og De Sovende fra samme år: to nakne, sovende kvinner i het omfavnelse. Bildene ble nektet vist offentlig, og forsterket Courbets rykte som en radikal skikkelse i fransk offentlighet.

Courbet som politisk aktør

I 1870 ble Courbet tildelt den franske æresmedaljen av keiser Napoleon III, men han nektet å motta den. Dette gjorde ham svært populær blant folket i et Frankrike som var kastet ut i kaos og politisk krise under den fransk-prøyssiske krigen. Etter nederlaget mot prøysserne gjorde befolkningen opprør mot keiseren, og Napoleon måtte flykte til England. Det franske keiserdømmet gikk i oppløsning, og i en kort periode ble landet styrt av radikale sosialister som fortsatte å kjempe mot prøysserne som beleiret Paris, og byen ble erklært som en selvstendig enhet (Pariskommunen).

Courbet inntok nå for alvor en politisk rolle, og han ble valgt både til president i det franske kunstnerforbundet, og til byråd i Pariskommunen. Han tok initiativet til å rive Vendôme-søylen, en 40 meter høy søyle med statuen av Napoleon Bonaparte på toppen – selve symbolet på keiserimperiet i Paris. Etter at Pariskommunen var slått ned i mai 1871, ble Courbet arrestert og dømt til seks måneders fengselsstraff for sin deltakelse i opprøret. Da han slapp ut fra soningen, ble han også idømt erstatningskrav på over 200 000 franc for gjenreisningen av Vendôme-søylen, en svimlende sum i datidens valuta. Courbet verken kunne eller ville betale denne summen, og i juli 1873 flyktet han til Sveits for å unngå videre straffeforfølgelse. Han levde i politisk eksil i Sveits i over fire år, alt mens han ble stadig mer svekket av sykdom og en tiltagende alkoholisme. Da han døde nyttårsaften 1877, gikk dette ubemerket hen i Frankrike.

Courbets betydning

I 1882 ble det arrangert en stor utstilling med Gustave Courbets verker ved École des Beaux-Arts i Paris, og hans arbeider hadde nå rukket å øve stor innflytelse på yngre franske kunstnere som Édouard Manet og impresjonistene. Han blir også sett som en viktig foregangsfigur for senere radikale og avantgardistiske kunstnere, på grunn av sin åpne kritikk av det etablerte og institusjonaliserte kunstlivet, og på grunn av sitt klare politiske engasjement.

Maleri

• Selvportrett og portrett
• 
  «Selvportrett», c. 1843–45
• 
  «Selvportrett», 1847
• 
  «Selvportrett», 1847
• 
  «Selvportrett», 1845 - 1846
• 
  «Portrett av H. J. van Wisselingh», 1846
• 
  «Portrett av Paul Ansout», c. 1842–43
• 
  «Kjærlighetspar», 1844
• 
  «Kvinne med smykke», 1867

• Andre
• 
  «Hengekøye», 1844
• 
  «Les Cribleuses de blé», 1854
• 
  «La rencontre» or «Bonjour, Monsieur Courbet», 1854, Fabre Museum, Montpellier
• 
  «Les Demoiselles des bords de la Seine», 1856
• 
  «Les Bas Blancs», («Kvinne med hvite strømper»), ca 1861 (Barnes Foundation)
• 
  «Bølger», 1870
• 
  «Borgen av Chillon», 1874
• 
  «Kvinne med papegøye» , 1866
• 
  «Kvinne med papegøye, detalj»
• 
  «Sovende pike», 1853, Musée Fabre
• 
  «Spaljé», 1862, Toledo Museum of Art, Toledo, Ohio
• 
  «Portrett av Jo», c. 1866

• Dyr og natur
• 
  «Eik»
• 
  «Rødrev i snø», 1860
• 
  «Comte de Choiseuls greyhounds», 1866
• 
  «Rådyr i skogen»
• 
  «Landskap»
• 
  «To rådyr»
• 
  «Kjærlighetspar med eik»
• 
  «Landskap med fjell»

Se også

• Jean-François Millet
• Christian Krohg

Referanser

Litteratur

• Kokkin, Jan. «Eilif Peterssens møte med Gustave Courbets kunst i München» I: Kunst og kultur, nr 4, 1997

Eksterne lenker

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
• Biografi på artcult.com
• Courbet på Art Renewal Centre
• Webmuseum, Paris
• Courbet på Getty Museums nettside

Autoritetsdata

  Les mer…

Kjente kunstverk

«Nattevakten», nederlandsk tittel De compagnie van kapitein Frans Banning Cocq en luitenant Willem van Ruytenburgh maakt zich gereed om uit te marcheren (Kaptein Frans Banning Cocq og løytnant Willem van Ruytenburghs kompani gjør seg klare til å marsjere), er et maleri av den nederlandske kunstneren Rembrandt, malt i 1640-42. Det monumentale bildet, som ble malt på bestilling av kaptein Banning Cocq, fremstiller øyeblikket da hans skytterkompani får marsjordre. På grunn av at bildet hadde mørknet med tiden, fikk maleriet på 1800-tallet tilnavnet «Nattevakten».  Les mer…

Norske samtidskunstnere

Håkon Gullvåg (født 20. februar 1959 i Trondheim) er en norsk maler, kjent for sine portretter, og for sine egenartede bilder med fremmedgjorte mennesker i dystre landskaper og bilder med fantasifulle scenarier.

Gullvåg begynte på Kunstskolen i Trondheim som 18-åring. Da hadde han allerede i fire år fått undervisning av Roar Matheson Bye. Den svenske kunstneren og læreren Georg Suttner ble hans første lærer på fulltid, fra 1977. Et gjennombrudd kom i 1981, da Nasjonalgalleriet kjøpte maleriet «Trehesten».  Les mer…

Stilarter og perioder

Ein Meerhafen («En sjøhavn»), et figurativt landskap av den østerrikske kunstneren Johann Anton Eismann (1604–1698), som skildrer bygninger, mennesker, skip og andre trekk som kan skilles enkeltvis; derimot, det abstrakte landskapet nedenfor antyder motivet uten å representere det direkte.

Den sovende Venus av Giorgione, ca. 1510, er det første kjente liggende nakenakt i vestlig kunst og introduserte kvinnelig nakenhet som motiv.

Borggården til Innsbrucks slott, akvarell av Albrecht Dürer (1494)

Jesus Kristus i huset til sine foreldre, av John Everett Millais (1849 og 1850)

Stilleben med fruktskål av Paul Cézanne (1879)

Figurativ kunst (via fransk figuratif, «billedlig, symbolsk; figurativ», fra senlatin figurativus)er kunst som framstiller naturen, mennesker, dyr eller andre gjenkjennelige gjenstander på en gjenkjennelig måte, med andre ord «det som ligner». Det motsatte er abstrakt kunst/ non-figurativ kunst, som er gjenstandsløs kunst. Figurativ kunst beskriver kunstverk, særskilt malerier og skulpturer, som tydelig er avledet fra virkelige objekter:

Siden ankomsten av abstrakt kunst har begrepet figurativ blitt brukt for å referere til enhver form for moderne kunst som beholder sterke referanser til den virkelige verden. I generell forstand gjelder figurativ også retrospektivt for all kunst før abstrakt kunst.

Maleri og skulptur kan derfor deles inn i kategoriene figurativ, representativ og abstrakt, selv om abstrakt kunst strengt tatt er avledet (eller abstrahert) fra en figurativ eller annen naturlig kilde. Imidlertid brukes «abstrakt» noen ganger som et synonym for ikke-representativ kunst og ikke-objektiv kunst, det vil si kunst som ikke har noen avledning fra figurer eller gjenstander.

Figurativ kunst omfatter en meget stor del av kunsthistoriens billedverden inntil kubismens gjennombrudd, og senere virkelighetsskildrende retninger, uansett hvor symbolsk billedspråket måtte være bak utførelsen av de formene som kan gjenkjennes. Den figurative kunst omfatter skulpturer, historiemaleriet, det religiøse og mytologiske maleri, portrettet, landskapsmaleriet, stilleben- og sjangermaleriet.

Formelle elementer

De formelle elementene, de estetiske effektene skapt av formgivning, som figurativ kunst er avhengig av, består av linje, form, farge, lys og mørke, masse, volum, tekstur og perspektiv, selv om disse formelementene også kan spille en rolle i å skape andre typer bilder – for eksempel abstrakte, eller ikke-representative eller ikke-objektive todimensjonale kunstverk. Forskjellen er at i figurativ kunst brukes disse elementene for å skape et inntrykk eller en illusjon av form og rom, og vanligvis for å legge vekt på framstillingen av hva som skildres.

Utvikling

Figurativ kunst er i seg selv basert på en stilltiende forståelse av abstraherte former: figurskulpturen fra den greske antikken var ikke naturalistisk, for dens former var idealiserte og geometriske. Ernst Gombrich refererte til innskrenkningene i dette skjematiske bildet, tilslutningen til det som allerede var kjent, snarere enn det som blir sett på som den «egyptiske metoden», en hentydning til den minnebaserte klarheten til bilder i egyptisk kunst. Til sist ga idealisering plass til observasjon, og en figurativ kunst som balanserte ideell geometri med større realisme ble sett i klassisk skulptur innen 480 f.Kr. Grekerne omtalte avhengigheten av visuell observasjon som mimesis. Fram til impresjonistenes tid var figurativ kunst preget av forsøk på å forene disse motstridende prinsippene.

Siden 1500-tallet har farge har blitt brukt til å definere former uten at konturer har blitt streket opp og hvor maleriske virkemidler framhevet den særskilte europeiske oppfatningen om at et malt bilde kunne fungere som et vindu til en virkelig verden. Det var knyttet til utviklingen av lineært perspektiv, til virkelige objekter i rommet sett fra et enkelt synspunkt, av chiaroscuro, manipulering av kontrasten mellom lys og skygge for å modellere form, av luftperspektiv, maleriets romlige virkning, den subtile graderingen av fargetoner for å antyde avstand, og også forfinelsen av skillet mellom de faktiske fargene på objekter og de som oppstår ved refleksjon.

Selv om disse enhetene gjør det mulig for en maler å lure tilskuerens øye, ble trompe-l’œil (bokstavelig å bedra øyet) sjelden etterstrebet som et mål i seg selv. De førte imidlertid til etableringen av en unik vestlig kunstform, et maleri på lerret, rammet inn i den hensikt å bli hengt på en vegg og beundret for seg selv. Det vil si malerens ferdighet i å fange inn og gjengi den visuelle verden, men også grunnet fargenes harmonier og kontraster, malerens dyktighet i penselarbeidet, og komposisjonens enkelhet eller kompleksitet.

Fra tidlig renessanse, manierisme og barokk til malerier på 1700-, 1800- og 1900-tallet har figurativ kunst stadig utvidet sine parametre. Et viktig landemerke i utviklingen av figurativ kunst er den første kjente liggende nakenakt i vestlig maleri i «Sovende Venus» (1510) av Giorgione (ca 1477–1510). Det introduserte kvinnelig akt som motiv og startet en lang rekke kjente malerier.

Nicolas Poussin (1594–1665), en fransk maler i klassisk stil, hvis arbeid hovedsakelig har klarhet, logikk og orden som kjennetegn, og favoriserer linje over farger, tjente som et alternativ til den mer fortellende barokkstilen på 1600-tallet. Han var en stor inspirasjon for klassisk orienterte kunstnere som Jacques-Louis David (1748–1825), Jean-Auguste-Dominique Ingres (1780–1867) og Paul Cézanne (1839–1906). Framveksten av den nyklassisistiske kunsten til Jacques-Louis David begrenset til slutt de realistiske reaksjonene til Gustave Courbet (1819–1877) og Édouard Manet (1832–1883), noe som førte til den mangefasetterte figurative kunsten på 1900-tallet.

I november 2018 rapporterte forskere oppdagelsen av det eldste kjente figurative kunstmaleriet, over 40 000 (kanskje så gammelt som 52 000) år gammelt, av et ukjent dyr, i hulen Lubang Jeriji Saléh på den indonesiske øya Borneo.

Nyfigurasjon

Representasjonen av virkelige objekter er også kjent som figurasjon. Figurativt maleri etter andre verdenskrig blir også referert til som nyfigurasjon, på engelsk som New Figuration, etter tittelen på en vandreutstilling fra 1969. Nyfigurasjon er et overordnet begrep som refererer til fornyelsen av figurativ kunst i Europa og Amerika på 1960-tallet etter en periode dominert av abstraksjon. Kalle Nilsen (1945-2011) er representert i en rekke offentlige og private samlinger, og hans formspråk har blitt knyttet til 1970-tallets nyfigurasjon. Det ble oppfattet som en retning der naturalismen ble overskygget av et strammere og mer forenklet uttrykk som ikke vektla individuelle trekk, men en asketiske formgivingen som eliminerte alt overflødig. Dette møtte også reaksjoner: «Fenomenet nyfigurasjon slik det fremsto på utstillingen «Romantikk» i Oslo Kunstforening i 1970 ble sett på som en konservativ eller rett og slett en reaksjonær bevegelse.»

Den nyfigurasjon ble ikke introdusert av noe manifest og ga ikke opphav til noen homogen gruppe.

Reaksjoner og motreaksjoner

Siden 1970-tallet har figurativt kunst vært et kontroversielt i Norge, og frontene i kunstmiljøet er fortsatt like steile på 2020-tallet. Konservative, det vil si figurative malere har gått hardt ut mot modernistene om hva som er «ekte kunst» og at det norske kunstfeltet, som de mener kontrolleres av modernistene. «Kritikken går ut på at deres egen klassisk figurative malerpraksis har blitt utestengt fra den norske kunstoffentligheten, det være seg i stipendutdelinger eller i utsmykningsoppdrag.» Modernistene betrakter figurativt kunst representert ved blant annet som Odd Nerdrum, Vebjørn Sand og andre som preget som «gammeldags», «tomt» og «bare skjønnhet og teknisk briljans».

Kritikeren Susan Sontag (1933–2004) hevdet i artikkelen «Against Interpretation» (Mot fortolkning) fra 1964 at den nye tilnærmingen til kritikk og estetikk neglisjerer kunstens sanselige innvirkning og nyhet, og tilpasser i stedet verk inn i forhåndsbestemte intellektuelle tolkninger og vektlegging av «innholdet» eller «meningen» til et verk. Mye av samtidens kunst, særlig abstrakt maleri, dekorativt maleri og popkunst, er en flukt fra fortolkning. For Sontag betyr modernitet tap av sanseerfaring, og hun mener at kunstgleden blir redusert av en slik overbelastning av sansene.

Referanser

Litteratur

• Clark, Kenneth (1990): The Nude: A Study in Ideal Form, Princeton University Press.
• Gombrich, Ernst H. (2003): Verdenskunsten, Aschehoug, 4. norske utg., ISBN 82-03-22836-4.
• Honour, Hugh; Fleming, John (1982): A World History of Art, MacMillan, ISBN 0-333-37185-2.
• Kirkholt, Tore (3. november 2002): «Kritikken av overflaten, Norske kunskritkeres møte med det nonfiguartive maleriet», Kunst og kultur', 2, doi:10.18261/ISSN1504-3029-2002-04-01; s. 194–217
• Sontag, Susan (1966): Against Interpretation, Picador, ISBN 0-385-26708-8.

Eksterne lenker

• Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata

Autoritetsdata

  Les mer…

Internasjonale samtidskunstnere

Anish Kapoor (født 12. mars 1954) er en indiskfødt britisk skulptør. Han ble født i Mumbai i India. Kapoor har bodd og arbeidet i London siden begynnelsen av 1970-tallet, da han flyttet dit for å studere kunst. Han har studert ved Hornsey College of Art og senere ved Chelsea School of Art and Design i Storbritannia.  Les mer…

Kunstutstillinger

Skulptur Projekte Münster (norsk: Skulpturprosjekt Münster) er en kunstfestival med skulpturer i offentlig rom i byen Münster i Tyskland. Den har funnet sted hvert tiende år siden 1977. Utstillingen er gratis og er spredt rundt over hele byen, og skaper dermed møter mellom kunst og offentlige rom.

Den fjerde utgaven fant sted fra 16. juni til 30. september 2007. Neste utgave kommer i 2017, Kasper König er oppnevnt som kurator.  Les mer…

Eldre kunstnere

Oda Lasson Krohg (født Othilia Pauline Christine Lasson 11. juni 1860 i Åsgårdstrand, død 19. oktober 1935 i Oslo) var en norsk maler. Hun fikk lite formell kunstutdannelse, men absorberte raskt kunnskap fra kunstnermiljøet hun ble en del av. Hun debuterte på Høstutstillingen i 1886 med «Ved Christianiafjorden (Japansk lykt)». Hennes første år som kunstner regnes som en foregripen av nyromantikkens stemningsmaleri. De senere portrettene fikk et annet og mer robust uttrykk.  Les mer…

Kunstteknikker

Gouache, også skrevet guache og guasj, er en maleteknikk der en bruker dekkende vannfarger. Gouache er også betegnelsen på et bilde malt med denne teknikken. Ordet «gouache» er overtatt fra fransk og uttales «gua´sj» eller «goa´sj». Fransk har fått ordet fra det italienske «guazzo» som betyr «vannpytt», «vannfarge» eller «lavering».  Les mer…