Hopp til innhold

Prayut Chan-o-cha

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Denne artikkelen handler om en person fra Thailand; thailandsk navneskikk er slik at en person refereres til med fornavnet sitt (Prayut) og ikke slektsnavnet sitt (Chan-o-cha).
Prayut Chan-o-cha
Født21. mars 1954[1][2][3]Rediger på Wikidata (70 år)
Mueang Nakhon Ratchasima (Nakhon Ratchasima, Thailand)
BeskjeftigelsePolitiker, offiser, låtskriver, diktator Rediger på Wikidata
Utdannet vedChulachomklao Royal Military Academy
Armed Forces Academies Preparatory School
Pibulwitthayalai School
Wat Nuannoradit School
National Defence College of Thailand
EktefelleNaraphon Chan-o-cha (1984–)[4]
SøskenPricha Chan-ocha (familierelasjon: yngre bror)
PartiUnited Thai Nation (2023–2023)[5][6]
NasjonalitetThailand
Medlem avNational Council for Peace and Order (2014–2019)
Utmerkelser
13 oppføringer
Grand Cordon of the Order of the White Elephant (2010)
Knight Grand Cordon of the Order of the Crown of Thailand (2008)
Grand Commander of the Order of Chula Chom Klao (2024)
Rama-ordenen (1990)
Kommandør av Legion of Merit (2013)
Order of Ramkeerati (2023)
Freemen Safeguarding Medal (1986)
Border Service Medal (1989)
Chakra Mala Medal (1989)
Boy Scout Citation Medal of Vajira (2010)
Royal Cypher Medal (2024)
Pingat Jasa Gemilang (Tentera) (2012)
Star of the Kartika Eka Pakçi (2012)
Nettstedwww.prayutchan-o-cha.com Rediger på Wikidata
Medlem av kongens råd
29. november 2023–
Thailands statsminister
24. august 2014-22. august 2023 (pensjonert)
ForgjengerNiwatthamrong Boonsongpaisan (fungerende)
EtterfølgerSrettha Thavisin
Thailands forsvarsminister
10. juli 2019–1. september 2023
ForgjengerPrawit Wongsuwan
Hærsjef i Thailands hær
1. oktober 2010–30. september 2014
ForgjengerAnupong Paochinda
Signatur
Prayut Chan-o-chas signatur
Prayut Chan-o-cha på Commons

Prayut Chan-o-cha (thai: ประยุทธ์ จันทร์โอชา, født 21. mars 1954) er en thailandsk politiker, pensjonert hærsjef i Thailands hær, tidligere leder av Det nasjonale rådet for fred og orden og Thailands tidligere statsminister etter å ha tatt over makten i et statskupp i 2014. Mellom 2019 og 2023 var han samtidig også Thailands forsvarsminister.[7][8]

Han erklærte i juli 2023 at han pensjonerte seg fra vervet som statsminister etter å ha tapt parlamentsvalget i 2023.[9] Han ble utnevnt til medlem av det kongelige råd i Thailand den 29. november 2023.[10]

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Prayut kom ikke til regjeringsmakten på demokratisk måte, men stilte i valget i 2019. Den engelskspråklige thailandske dagsavisen The Nation hevdet at han hadde en urettferdig fordel i forhold til de andre demokratiske partiene og mente at formålet med valget var å skulle legitimere og forlenge grepet hans om makten.[11] En av hovedmotstanderne i valget, Sudarat Keyuraphan fra partiet Pheu Thai, henviste til hvordan grunnloven var utformet for å favorisere Prayut da hun uttalte at «Prayut har 250 senatorer, men folket har tomme lommer».[12]

Etter valget ble han den 5. juni bekreftet som statsminister av det nye parlamentet med et kombinert flertall av stemmer i det folkevalgte Representantenes hus og det militærutnevnte Senatet.[13] Han fratrådte deretter som leder av militærstyret den 15. juli.[14]

Prayut har overlevd fire mistillitsforslag på to år i en nasjonalforsamling som opposisjonen mente ikke gjenspeilte velgernes meninger. Opposisjonen mente at økonomisk ledelse var hans største svakhet. Han ble også anklaget for å ha spionert på politiske motstandere og misbrukt landets budsjett.[15]

Han er medlem av en militærfaksjon i Thailands hær kalt Burapha Payak, eller Østens tigre.[16] Han satt som nestleder av hæren under det blodige opprøret i Thailand i 2010, som ble slått ned av militæret. Sammen med Prawit Wongsuwan og Anupong Paochinda, to andre medlemmer av regjeringen hans, spilte han en nøkkelrolle i å slå ned dette opprøret.[17]

Den 9. januar 2023 ble Prayut formelt medlem av partiet Forent thainasjon (thai: Ruam Thai Sang Chart). Dette partiet har mange medlemmer fra den reaksjonære paraplyorganisasjonen Folkets demokratiske reformkomité, som støtter militærkupp og hadde som formål å fjerne den demokratisk valgte statsministeren Thaksin Shinawatras innflytelse over thailandsk politikk.[18][19]


Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Prayuth Chan-ocha, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Prayuth-Chan-ocha, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, oppført som Prayuth Chan-ocha, Munzinger IBA 00000030127, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Prayuth Chan-ocha, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id prayuth-chan-ocha[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ archive.ph[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Naewna, uttrykt som 'ประยุทธ์'ประกาศวางมือทางการเมือง ลาออกจากสมาชิก'รทสช.', www.naewna.com, utgitt 11. juli 2023, besøkt 11. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Thai Post, uttrykt som นักการเมืองเต็มตัว 'บิ๊กตู่' สมัครสมาชิก รทสช. ขึ้นเวทีร่ายยาวภารกิจเพื่อคนไทยทั้งชาติ, www.thaipost.net, utgitt 9. januar 2023, besøkt 10. juni 2023[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ «Profiles of Members of Prayut II Cabinet, on national security affairs» (på engelsk). The Nation. 17. juli 2019. Besøkt 23. juli 2022. 
  8. ^ «PM Prayut’s cabinet announced» (på engelsk). Thai PBS World. 10. juli 2019. Besøkt 23. juli 2022. 
  9. ^ «Thailand prime minister Prayuth retires from politics, nine years after his coup» (på engelsk). Reuters. 11. juli 2023. Besøkt 1. februar 2024. 
  10. ^ «The who, where, and what of Thailand’s Privy Council as ex-PM Prayut becomes latest member» (på engelsk). Thai PBS World. 17. desember 2023. Besøkt 1. februar 2024. 
  11. ^ «Election has already been won, so what now?». The Nation. 28. november 2018. Arkivert fra originalen 24. mars 2019. Besøkt 24. mars 2019. 
  12. ^ Tan Hui Yee; Arlina Arshad (22. mars 2019). «Thai premier Prayut makes surprise appearance at rally as parties wrap up election campaigns» (på engelsk). The Straits Times. Besøkt 3. mai 2022. 
  13. ^ «Prayut steps from solid ground to shaky one». Thai PBS. 5. juni 2019. Besøkt 15. juni 2019. 
  14. ^ «Thai PM Prayut declares end to 5-year military rule». The Straits Times. 16. juli 2019. Besøkt 20. juli 2019. 
  15. ^ «Thailands statsminister overlevde fjerde mistillitsforslag på to år» (på norsk). Vårt Land. 23. juli 2022. NTB-AP. Besøkt 23. juli 2022. 
  16. ^ Paul Chambers (14. mars 2019). «What if Thailand’s junta can’t control the military?» (på engelsk). New Mandala. Besøkt 24. juli 2022. 
  17. ^ «Laser messages light up Bangkok lockdown and focus heat on military» (på engelsk). Thai PBS World. 15. mai 2020. Besøkt 7. juli 2022. 
  18. ^ «PM Prayut formally joins United Thai Nation Party» (på engelsk). Thai PBS World. 9. januar 2023. Besøkt 9. februar 2023. 
  19. ^ Erich Parpart; Cod Satrusayang (9. februar 2023). «Talks of amnesty bills proves we’re stuck in the past» (på engelsk). Thai Enquirer. Besøkt 9. februar 2023. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Prayut_Chan-o-cha&oldid=24236752»