Rašīd ad-Dīn
| Rašīd ad-Dīn | |||
|---|---|---|---|
| Født | 1247[1] Hamadan | ||
| Død | 18. juli 1318[1] Tabriz | ||
| Beskjeftigelse | Historiker, lege, oppfinner, politiker, naturviter | ||
| Embete | |||
| Barn | Ghiyathu'd-Din ibn Rashid'ud-Din | ||
| Nasjonalitet | Ilkhanatet | ||
Rašīd-ad-Dīn Ṭabīb (farsi: رشیدالدین طبیب; født 1247 i Hamadān, henrettet 13. juli 1318 i Tabrīz) eller Rašīd-ad-Dīn Faḍl-Allāh Hamadānī (رشیدالدین فضلالله همدانی) var en persisk lege, polymatisk skribent og historiker og embetsmann for ilkhanene. Han ble født inn i en jødisk familie, men konverterte tredve år gammel til islam. Rašīd-ad-Dīns enorme historieverk, Ǧāmiʿ at-Tawārīḫ ("Universalhistorien"), skrevet på farsi, regnes ofte som et vendepunkt for interkulturell historiografi.
Hans encyklopediske kunnskap om en rekke ulike kulturen fra Mongolia til Kina og fra steppene i Sentral-Eurasia til Persia, Arabia og Europa gir oss den mest direkte tilgang til kunnskap om det sene Mongolrikets tid. Hans beskrivelser utdyper også måten Mongolriket med dets folks på handel førte til et kulturell, religiøs og intellektuell forhold hvor idéer kunne utveksles fra øst til vest, og vice versa. Historikeren Morris Rossabi mener Rašīd-ad-Dīn var den mest fremstående perseren fra perioden med mongolsk styre.