Ragna Vilhelmine Nielsen (1845–1924; født Ullmann) var en norsk lærer, skoleleder, kvinnesaksforkjemper og liberal politiker. Hun var i sytten år lærer ved Nissens Pikeskole – landets ledende utdanningsinstitusjon for jenter og kvinner – før hun i 1885 etablerte Fru Ragna Nielsens skole, en av samtidens mest kjente skoler og den første høyere fellesskolen for jenter og gutter. Hun stod også bak etableringen av en rekke organisasjoner. Hun var leder i Norsk Kvinnesaksforening i to perioder (1886–1888 og 1889–1895) og Riksmålsforbundets andre leder (1910–1911), og dannet også Kristiania Kvindelige Handelsstands Forening og Hjemmenes Vel. Politisk støttet hun Venstre – hun var søster av Venstre-leder Viggo Ullmann – men hun ble i 1906 innvalgt i Kristiania bystyre for Kvindestemmeretsforeningen som stilte egen liste, og var en av de første kvinnene valgt til et politisk verv i Norge. Nielsen var tydelig forankret i en borgerlig kvinnesakstradisjon. Innen Venstre og kvinnesaksbevegelsen ble Nielsen regnet til en mer moderat eller «konservativ» fløy, som i stemmerettsdebatten prioriterte stemmerett for kvinner med en viss inntekt eller eiendom, særlig borgerskapets kvinner, et pragmatisk synspunkt mange delte tidlig i stemmerettskampen. I skoledebatten markerte hun seg som sterk tilhenger av fellesundervisning og lik skolegang for jenter og gutter. Nielsen stod for kvinnesak forankret i et liberalt og humanistisk grunnsyn, og en prinsippfast likestillingslinje, og uttalte at «kvinders bestemmelse er akkurat den samme som mænds bestemmelse, den at være mennesker».[3] Hun var også skribent i Nylænde. Gjennom sitt brede engasjement i ulike organisasjoner og sin ledelse av skolen som bar hennes navn var Ragna Nielsen en av de mest kjente kvinnene i Norge i sin samtid.
I 1879 giftet Ragna seg med Ludvig Nielsen, som var overrettssakfører og politimester, og flyttet til Tromsø. Ekteskapet var svært ulykkelig og endte med separasjon i 1884, men hun fortsatte å kalle seg «fru Nielsen».
Ragna Ullmann fikk frem til 1858 undervisning ved moren Vilhelmine Ullmanns private pikeskole. Fra 1858 til 1860 var hun elev ved Nissens Pikeskole, og begynte deretter sitt virke som lærer allerede som femtenåring, for å hjelpe moren økonomisk etter foreldrenes separasjon. I 1862, bare sytten år gammel, ble Ragna Ullmann fast ansatt som lærer ved Nissens Pikeskole, der hun i 1863 også gjennomførte skolens lærerseminar, Nissens Pigeskoles Høiere skole for Voxne unge Piger, som var den høyeste utdanningen kvinner hadde adgang til i Norge frem til 1882. Hun arbeidet som lærer ved Nissens Pikeskole frem til 1879, da hun ble gift og flyttet til Tromsø med ektemannen.[4] I Tromsø underviste hun ved Tromsø offentlige Pigeskole og en kommunal skole for gutter frem til 1884, da hun tok ut separasjon og flyttet tilbake til Christiania. Der startet hun året etter den første høyere fellesskolen i Norge (skole med både piker og gutter som elever), Fru Ragna Nielsens skole, som eksisterte frem til 1927. Hun dannet også Kristiania Kvindelige Handelsstands Forening (1890) og Hjemmenes Vel (1900).
Hun deltok i arbeidet med Lov om høiere Almenskoler av 1896 som medlem av underkomiteen for pikeskolene, som også deltok i skolelovkommisjonens arbeid.[5] Pikeskolekomiteen bestod av Nielsen, hennes mangeårige kollega Bernhard Pauss og Henriette Wulfsberg. I arbeidet i komiteen dannet Pauss og Wulfsberg et flertall som Nielsen var uenig med på flere punkter. Pauss og Wulfsberg var tilhengere av pikeskoler, mens Nielsen stod for en mer konsekvent likestillingslinje og var ivrig tilhenger av fellesundervisning. Hun uttalte at
kvinders bestemmelse er akkurat den samme som mænds bestemmelse, den at være mennesker. Skolen kan derfor intet specielt hensyn tage til, at kanske halvparten af dens kvindelige elever ved 27 aars alderen er gifte og maaske paa grund deraf ikke har anden virkekreds end sit hjem (...) skolen maa sige til den unge: Jeg har forsøgt at give dig, hvad der hører med til almen menneskelig udvikling og dannelse. Du har af mig faaet betingelserne for nu med nytte og frugt at kunne begynde paa arbeidet for uddannelse i en speciel retning.
Nielsen var medstifter av Norsk Kvinnesaksforening i 1884, og ledet foreningen i to omganger (1886–1888 og 1889–1895). Hennes hovedinteresse var stemmerett, og hun var også aktivt med i Kvindestemmeretsforeningen som styremedlem (1903–1913). Hun markerte seg fra 1880-årene som tilhenger av kvalifisert stemmerett for kvinner, slik det var for menn frem til 1898, der man måtte ha for eksempel en viss inntekt eller eiendom for å kunne stemme. I hennes samtid fikk menn alminnelig stemmerett først i 1898, mens kvinner fikk kvalifisert stemmerett ved kommunevalg i 1901, kvalifisert stemmerett ved stortingsvalg i 1907 og alminnelig stemmerett i 1913. Nielsens skepsis mot alminnelig stemmerett var derfor i den perioden hun var aktiv i stemmerettskampen et relativt vanlig synspunkt, som ikke bare var knyttet til kjønn, men også klasse og utdanning. Nielsen delte i stor grad Hagbart Berners moderate linje i stemmerettsspørsmålet, der målet var en gradvis innføring av stemmerett, i første omgang for velutdannede og formuende kvinner.
Det første kvinnesaksmøtet i Norge fant sted i Bergen i 1898. De tilreisende fikk dårlig vær da de seilte forbi Jæren, og ble sjøsyke i en slik grad at Fredrikke Marie Qvam måtte holde sengen da hun kom til Bergen. Men hennes mann Ole Anton Qvam var med og leste opp sin kones innlegg til fordel for kvinners stemmerett – mens Ragna Nielsen tvert om uttalte at kvinner flest var for sløve og uinteresserte til å være modne for stemmerett, ikke minst i «den fattige klasse»: «Hvis alle kvinder nåede stemmerett om to hundrede år, var det så fort som det kunde ventes.» Nielsens uttalelser vakte oppstyr, og Amalie Hansen som var leder for Bergen kvinnesaksforening, protesterte i likhet med Gina Krog. Begge tok arbeiderklassen i forsvar, for «fin statsmannskunst» var ikke det som skulle til.[6]
Nielsen var en regelmessig bidragsyter til tidsskriftet Nylænde. Hun utgav bøkene Norske Kvinder i det 19de Aarhundrede (1904) og Fra de smaa følelsers tid. Billeder af en norsk bygd (1907).
Som leder for Riksmålsforbundet var Nielsen oppgitt over kirke- og undervisningsministerJørgen Løvland, formann i Noregs mållag. I Aftenposten 3. mars 1919 skrev hun: «Naar bolsjevikerne i Rusland samler stakkars skolegutter og skyder dem ned, fordi de hører til "de dannede", og alle "dannede" skal dræbes, saa er det den samme aand som har givet "overseminaristen" [dvs. Løvland] og hans aandelige bolsjeviker her den glubende appetit på ødelæggelsen af, hvad Norge eier af kultur.»[7]
Ragna Nielsen sluttet seg til spiritismebevegelsen, og Aftenposten trykket en artikkel av henne, der hun gjengav sine åpenbaringer med Ivar Aasens og Bjørnstjerne Bjørnsonsånder. Karoline Bjørnson leste også hva hennes avdøde mann skulle ha fortalt Ragna Nielsen. Deretter brettet hun avisen sammen og sa tørt til Francis Bull: «Det er svært så konservativ han er blitt der oppe i himmelen!»[8]
^Vilhelm Haffner, Innstillinger og betenkninger fra kongelige og parlamentariske kommisjoner, departementale komiteer m.m.; 1814–1924, s. 412, Fabritius, 1925
kvinders bestemmelse er akkurat den samme som mænds bestemmelse, den at være mennesker. Skolen kan derfor intet specielt hensyn tage til, at kanske halvparten af dens kvindelige elever ved 27 aars alderen er gifte og maaske paa grund deraf ikke har anden virkekreds end sit hjem (...) skolen maa sige til den unge: Jeg har forsøgt at give dig, hvad der hører med til almen menneskelig udvikling og dannelse. Du har af mig faaet betingelserne for nu med nytte og frugt at kunne begynde paa arbeidet for uddannelse i en speciel retning.
Ragna Nielsen[3]
