Ragnhild Elise Thrane
Ragnhild Elise Thrane | |||
---|---|---|---|
Født | 10. mars 1901[1] Lillehammer | ||
Død | 16. okt. 1993[2] (92 år) | ||
Beskjeftigelse | Kunstmaler, keramiker | ||
Utdannet ved | Statens kunstakademi Kunstakademiet i Dresden | ||
Ektefelle | Svein Visted[1] | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Elev av | Marcel Gromaire |
Ragnhild Elise Thrane (1901–1993) var en norsk billedkunstner fra Lillehammer. I tillegg til å male, drev hun i 20 år et keramikkverksted på Lillehammer sammen med mannen sin, skulptør Svein Visted. Hun arbeidet hovedsakelig som dekoratør og keramiker, så hennes produksjon av malerier ble ikke så stor.[3]
Utdanning
[rediger | rediger kilde]Hun startet utdanningen sin ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Deretter fortsatte hun studiene ved Kunstakademiet i Dresden, før hun begynte på Statens Kunstakademi under Christian Krohg i 1921-22. Til slutt hadde hun en liten periode hvor hun var elev av Marcel Gromaire i Paris.[3]
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Thrane fikk et langt liv. Hun ble hele 92 år gammel, og jobbet aktivt som kunstner helt til sin død i 1993. Hun debuterte på Høstutstillingen allerede i 1928 og var med totalt tjue ganger.[4]
Thrane arbeidet mest med malerier på sine eldre dager som kunstner. Veien mot å bli malerinne var vanskelig i ung alder. Kunstnerskapet besto derfor hovedsakelig av keramikk. Hun sier i et intervju til Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer: «Jeg kastet bort tiden på keramikk, sier hun selv til G og LT. Det var malerinne hun ville være. Men jeg tilhører en generasjon hvor bare guttene skulle ha utdannelse. Hvis piken ikke giftet seg, var hun null og niks.»[5] Moren, Anfried Bøhmer, var ikke begeistret for at datteren skulle ta en kunstnerutdannelse, men Ragnhild fikk hjelp av onkelen sin til å begynne på akademiet under Christian Krohg. Tanta hennes var også en malerinne og het også Ragnhild Thrane, men hun døde bare 57 år gammel. Til tross for denne utdannelsen, fikk ikke Ragnhild økonomien til å gå rundt. Etter fire år i Paris klarte hun ikke å tjene mer enn til husleie, så tiden gikk til å være au-pair, sy hatter og å jobbe på et verksted som malte tepper. Hun forklarer: «Til tross for det hun selv betegner som høyst mangelfull utdannelse, har Ragnhild Thrane malt i alle år, og vil fortsette med det så lenge hun orker. Men jeg har mistet den tiden hvor man har best muligheter for å utvikles. Nemlig alderen 20-30 år.»[5]
Hun hadde to utstillinger utenom Statens Høstutstilling, i løpet av sitt lange liv. I 1976 deltok hun i en gruppeutstilling sammen med finnen Vaino Kola og den russisk-svenske kunstneren Vladimir Galatsky.[6] Her viste hun ulike malerier helt fra 1935 til 1976 ved Oslo Kunstforening. Hennes tidlige arbeider var figurative, men Thrane gikk i løpet av 60-tallet over til å male non-figurativt. Samtidig var formen og fargene bundet til virkeligheten. I mange av maleriene eksperimenterte hun med stoffligheten, ved å inkorporere sand i malingen.[7] Siste utstilling var i 1990, som 90-åring, i Arendal Kunstforening. Utstillingen viste hennes seneste malerier: «Da hun for noen år siden ble operert for stær, fikk hun ikke bare et nytt fargesyn. Hun opplevde alt nytt og annerledes og saftig, og dette gikk hun øyeblikkelig i gang med å skildre, sier Jan Løvfold.»[4]
Thrane har verk i offentlige samlinger som Nasjonalmuseet, Norsk kulturråd, Lillehammer Bys malerisamling og Rjukan Kunstforening.[3]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Norsk kunstnerleksikon, nkl.snl.no[Hentet fra Wikidata]
- ^ Historisk befolkningsregister, verkets språk bokmål, Historisk befolkningsregister ID pf01036422004256, besøkt 21. september 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c Hysing, Dorothea (18. juni 2024). «Ragnhild Thrane». Norsk kunstnerleksikon (på norsk). Besøkt 12. august 2024.
- ^ a b Grimsgaard, Didi (22.03.1990). «Duggfrisk 90-åring med nye malerier». Agderposten.
- ^ a b «Vil fortsette å male så lenge jeg orker». Gudbrandsdølen og Lillehammer tilskuer. 22.08.1984.
- ^ Hebbe Johnsrud, Even (11.02.1976). «Norsk Krohg-elev, finsk amerikaner, russisk-svensk». Aftenposten.
- ^ «Stofflighet og non-figurativt». Vårt Land. 16.02.1976.