Hopp til innhold

Reinrose

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Reinrose
Nomenklatur
Dryas octopetala
L., 1753
Populærnavn
reinrose[1]
Klassifikasjon
RikePlanteriket
DivisjonKarplanter
KlasseBlomsterplanter
OrdenRosales
FamilieRosefamilien
SlektDryas
Miljøvern
Norsk rødliste:
For fastlandet:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig
NT — Nær truet
Artsdatabanken (2021)[2]
-----
For Svalbard:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig
Artsdatabanken (2021)[3]

Økologi
Habitat: åpne steder på kalkgrunn
Utbredelse: Europa, Nord-Sibir, Grønland

Reinrose (Dryas octopetala) er en fjellplante som vokser på løs, kalkrik grunn. Planta har vært brukt som medisin i flere samfunn, og har gitt navn til dryas-perioden. Den er nasjonalblomsten til Island og fylkesblomst for Trøndelag.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Reinrose hører til rosefamilien. Blada er bukttagga, og likner på små eikeblad. Dette var grunnen til at Linné kalte reinrose for Dryas, etter dryadene, små skognymfer som etter gresk mytologi bodde i eiketre.[trenger referanse] Octopetala kommer av octo, «åtte», og petala, «kronblad». Åtte er et uvanlig tall på kronblad i rosefamilien.

Nøttefrukter

Reinrose er en liten busk med nærmest krypende stengel og vokser svært sakte. Planter med en stammediameter på 10 mm kan være 100 år. Det går opptil 10 år fra den starter å vokse til den blomstrer. Blada er tykke og læraktige med en mørkgrønn overside. Undersida er hvit og hårete. Her sitter spalteåpningene. Reinrose blomstrer tidlig, gjerne i mai til juni. De hvite blomstene sitter på 3–5 cm lange stilker. De roterer 360 grader, slik at de hele døgnet vender mot sola. Planta har til vanlig åtte kronblad, men det kan og være flere. I Finnmark vokser det en variant med små, noe gule kronblad. Reinrose blir som oftest pollinert av insekter,men sjølbestøvning kan også forekomme. Etter avblomstring vokser stilken. Det utvikler seg mange nøttefrukter. Griffelen faller ikke av, slik den gjør på de fleste andre planter. I stedet vokser griffelen til et stort fjærliknende spredningsorgan som lett lar seg føre med vinden.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Reinrose vokser i alle norske fjellstrøk. Høyeste funn er 2275 moh. i Jotunheimen. I Nord-Norge og på Svalbard vokser reinrose helt ned i strandkanten. Det finnes også spredte lavlandsforekomster i Sør-Norge, blant annet ved Langesund i Telemark.

Reinrose tilhører et artskompleks som er nesten sirkumpolart utbredt i nordlige strøk utenom Nord-Amerika øst for Mackenzie. Panarctic Flora mener at Dryas octopetala i snever betydning kun vokser i Europa og Nord-Sibir. Andre, nærstående arter finnes i resten av Sibir, Øst-Asia og i vestlige Nord-Amerika, der de vokser langt sørover i Rocky Mountains. Reinrose vokser som fjellplante i Alpene, Appenninene, Karpatene, på Balkan og i Kaukasus. I Storbritannia vokser reinrose i Wales og i Nord-England. I det skotske høylandet er den vanlig. Den finnes også på Island, Færøyene, Novaja Semlja, Severnaja Zemlja og Øst-Grønland. På resten av Grønland er hybrider mellom reinrose og Dryas integrifolia vanlige.[4]

Økologi

[rediger | rediger kilde]

Reinrose vokser på kalkholdig grunn. Kalkrike, tørre og vindeksponerte heier og rabber i fjellet blir ofte kalt reinrosehei eller Dryas-hei. Dette fordi reinrose vises godt, og ofte er svært tallrik. Her vokser òg fjellsmelle, rødsildre, snøbakkestjerne, flekkmure, gullmyrklegg, setermjelt, rynkevier og flere arter gras og halvgras. I Nord-Norge forekommer også kantlyng og lapprose på disse stedene.[5]

Siden reinrose er en lav busk som ofte lager teppe langs bakken, er den med på å gi liv og varme til andre planter som ellers ikke kunne vokse på så krevende steder. Andre steder kan den konkurrere ut andre arter. Omkring røttene til reinrose kan det vokse mykorrhiza, et nettverk av sopptråder. Soppen trenger inn mellom rotcellene og hjelper til med forsyning av nitrogen og vann. Her blir det høy konsentrasjon av salt, og det kan gjøre at planta kan ta opp vann selv fra frossen jord.

Et teppe av reinroser.

Klimaindikator

[rediger | rediger kilde]

Da isen trakk seg tilbake etter siste istid, var reinrose en av de første plantene som koloniserte de avsmelta steppelandskapene. Etter som klima og næringsgrunnlag ble bedre, ble reinrose, til likhet med andre planter i dette plantesamfunnet, fortrengt av mer kravstore arter. Denne utviklinga fra nøysomme tundraplanter til eng og skog kan en se i avleiringer, blant annet i Skåne. Fordi det fins mye av de lett kjennelige og godt bevarte reinroseblada i dette materialet, har perioden de stammer fra blitt kalla dryas-perioden.

I en utvikling mot varmere klima vil en nå se det samme. Forsøk har vist at økt næringstilgang og høyere temperatur øker forekomsten av graminoidar (gress og starr) og urter på bekostning av reinroser.

Bruk

[rediger | rediger kilde]

Medisinsk

[rediger | rediger kilde]

Det er lite tradisjon om bruk av reinrose i Sør-Norge. Samene har brukt den som medisin mot flere sykdommer. På Island har den også blitt brukt som medisinplante. Planta ble regna som generelt styrkende, blodrensende og god mot diaré. Vanligste bruksmåten var te av knuste blad. Mot snue ble et pulver av tørka og knuste blad av reinrose og smørblomst snust inn i nesa. Mot hardnakka hoste ble planta lagt på bålet, og røyken innhalert av den syke. Safta av friske blad ble brukt mot vorter.

I Sør-Europa har reinrose blitt brukt mot betennelse i munn og hals.

Undersøkelser har vist at reinrose inneholder garvestoff og flere viktige mineraler, som kalsium og kiselsyre. Kiselsyra er med på å styrke slimhinnene og gi motstandskraft mot betennelse. Garvesyra er virksom mot diaré og slimhinnesår. Forsøk har vist at reinrose virker appetittvekkende og stimulerer fordøyelsen.

Annet

[rediger | rediger kilde]

Brukt til farging av garn gir reinrose gule og brune nyanser. Om vinteren blir reinroseblad beita av reinsdyr. På Island blir blada kalt rjúpnalauf, fordi de er viktige som vintermat for ryper.

Reinroser blir planta i hager, særlig i steinbed.

Reinrose ble utnevnt til fylkesblomst for Sør-Trøndelag i 1989 og for Trøndelag i 2020.[6]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 25. februar 2022. Besøkt 25. februar 2022. 
  2. ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av reinrose Dryas octopetala som NT for Norge»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 29. mars 2023. 
  3. ^ Solstad H, Elven R, Arnesen G, Eidesen PB, Gaarder G, Hegre H, Høitomt T, Mjelde M og Pedersen O (24. november 2021). «Karplanter. Vurdering av reinrose Dryas octopetala for Svalbard»Åpent tilgjengelig. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. Besøkt 25. mars 2023. 
  4. ^ R. Elven m.fl. (red.) Reinrose i Annotated Checklist of the Panarctic Flora (PAF): Vascular plants. Besøkt 30. april 2016.
  5. ^ «Reinrosehei». NIBIO. Besøkt 3. juni 2024. 
  6. ^ «(+)Dette er Trøndelags nye fylkesblomst». opp.no (på norsk). 29. februar 2020. Besøkt 5. juli 2022. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Pål Hermansen: Våre vakreste fjellplanter. Universitetsforlaget 19??
  • C.A.M.Lindman :Nordens Flora. Oslo 1977
  • Knut Fægri: Norges Planter Oslo 1970
  • Ørjan Nilsson: Nordisk Fjellflora. Oslo 1995
  • Kari Klanderud: Direct and indirect effects of climate change on alpine plant community diversity: the abiotic environment modifies species interactions. (Direkte og indirekte effekter av klimaforandring på alpine plantesamfunn: det abiotiske miljøet modifiserer samspillet mellom arter.) Doktorgradsavhandling 2005
  • Johannes Lid: Norsk og svensk flora. Oslo 1974

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Reinrose&oldid=24500897»