René Pleven
René Pleven | |||
---|---|---|---|
Født | 15. apr. 1901[1][2][3][4] Rennes[5] | ||
Død | 13. jan. 1993[6][2][3][4] (91 år) Paris | ||
Beskjeftigelse | Politiker, diplomat | ||
Embete |
| ||
Utdannet ved | Université de Rennes[7] Lycée Ambroise-Paré École libre des sciences politiques[7] Universitetet i Paris, Sorbonne (–1924) (akademisk grad: doktorgrad)[8] | ||
Doktorgrads- veileder | Auguste Souchon[7] | ||
Søsken | Hervé Pleven | ||
Barn | Nicole Pleven Françoise Pléven | ||
Parti | Union démocratique et socialiste de la Résistance | ||
Nasjonalitet | Frankrike | ||
Gravlagt | Dinan | ||
Medlem av | Académie des sciences d'outre-mer | ||
Utmerkelser | 10 oppføringer
Medlem av Frigjøringsordenen
Kommandør av Ordenen for sjøfartsfortjenester Storkorsridder av Oranje-Nassau-ordenen Storoffiser av Leopoldsordenen Storkors av Republikken Italias fortjenstorden Storkors av Alaouite-ordenen Storkors av Dannebrogordenen Storkorsridder av Order of the British Empire Order of the Ermine (1972)[9] De millioner elefanters og den hvite parasolls orden | ||
René Pleven (født 15. april 1901 i Rennes i Frankrike, død 13. januar 1993 i Paris) var en fransk politiker og regjeringsjef. Han representerte sentrumspartiet Union démocratique et socialiste de la Résistance (UDSR) som var forgjenger til det franske sosialistpartiet (PS).
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]René Pleven var sønn av en offiser ved militærskolen Saint-Cyr. Etter sine juridiske og politiske studier ved universitetet i Paris, som førte til juridisk doktorgrad, forsøkte han forfjeves å bestå eksamen for finanskorpset i embedsverket.
Da bestemte han seg for å emigrere. Han dro til USA, Canada og Storbritannia for å artbeide der. Frem til 1939 var Pleven direktør ved et britisk telefonselskap. I 1934 giftet han seg med Anne Bompard.[10]
Politiker
[rediger | rediger kilde]I 1940 sluttet han seg til de av Charles de Gaulle grunnlagte Forces Françaises Libres, og ble i 1941, etter ett opphold i Afrika under generalmajor Jacques-Philippe Leclerc de Hauteclocque, kalt av de Gaulle til London. Pleven ble så for resten av andre verdenskrig en av Charles de Gaulles ministre i London respektive Alger.
Han var en av landets mest fremtredende politikere under den fjerde republikk og var deputert 1945-1973. Han inngikk i flere regjeringer og var finansminister 1944-1946, forsvarsminister 1949-1950 og ministerpresident (regjeringsjef) 1950-1952 med et kort avbrudd i 1951-
I hans regjeringstid ble Schuman-planen ratifisert av det franske parlament. Han er kjent for sitt forslag, den såkalte Plevenplanen fra 1950, om å opprette et europeisk forsvarsfellesskap og en overnasjonal europaarmé. Et traktatforslag ble undertegnet av Frankrike, Italia, Vest-Tyskland, Nederland, Belgia og Luxembourg i 1952. Idéen ble lagt til side etter at den franske nasjonalforsamling og gaullistene avviste forslaget i 1954.
Deretter var han forsvarsminister 1952-1954. Han innehadde dette ansvaret de franskmennene tapte slaget ved Dien Bien Phu, noe som satte i gang oppsmuldringen av det franske hegemoni i den indokinesiske region.
Han var utenriksminister 1958 og justisminister 1969-1973.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Munzinger Personen, oppført som Rene Pleven, Munzinger IBA 00000001908, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Roglo, Roglo person ID p=rene;n=pleven[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b GeneaStar, GeneaStar person-ID plevenrene[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store sovjetiske encyklopedi (1969–1978), avsnitt, vers eller paragraf Плевен Рене, besøkt 28. september 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Rene Pleven, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Rene-Pleven, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b c books.openedition.org[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.sudoc.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.letelegramme.fr[Hentet fra Wikidata]
- ^ Bruce Lambert: Rene Pleven, 91, Prime Minister Of France Twice in Early 1950s. I: New York Times, 20. januar 1993.