Rituell taushet

Rituell taushet er et påbud om å være helt stille under utøvelsen av religiøse seremonier. Rituell taushet forekommer også i forbindelse med utøvelsen av magi eller dersom en er blitt utsatt for supranormale hendelser. I det siste tilfellet heter det at en skal vente med å meddele noe om det opplevde til andre og heller legge seg til å sove på saken til neste dag.

Ellers er det kjent at det nettopp i den mediale situasjon, i grenselandet mellom søvn og våken tilstand, at en er mest disponibel for å komme i dialog med det hinsidige, enten det er det demoniske eller det guddommelige. (Se begrepene våkenatt og kveldsvart.)

Ved ulike former for religiøs kontemplasjon

Ved meditasjon utøves det også en form for rituell taushet. Meditasjonen arter seg nemlig som en konsentrasjon om tomhet (buddhismen), der en bruker et personlig mantra for å oppnå spesielle sinnstillstander.

Noen klosterordener innenfor flere religioner har påbud om total taushet. Liksom det er faste samtaletider, finnes det også «stilletider». De antiautoritære Kvekerne starter ofte sine møter i fullstendig taushet, og uten at noen leder tar ordet. Dette skjer i påvente av at noen (egentlig hvem som helst), har noe vektig å si. Hvis så ikke skjer innen en gitt tidsramme, kan forsamlingen bryte opp og gå hver til sitt uten at det har vært vekslet et eneste ord under hele møtet.

Ved funn av nedgravde skatter

I skattegraversagn (ML 8010 f) er det også om å gjøre ikke å la seg distrahere til å bryte taleforbudet. Dersom en om natta graver frem eller ser en skatt, skal en forholde seg helt taus inntil dagslyset bryter forbindelsen med det overnaturlige. Skatten er som oftest voktet av en hane, av underjordsfolk eller av djevelen selv, og disse forsøker etter beste evne å avlede oppmerksomheten. Det heter at alt som ligger dypere nede enn tre fot under bakken hører djevelen til, og at alle deponiskatter som på den siste dag ennå ikke er gravd opp forblir i djevelens eie.

Blir finneren fristet til å snakke eller se vekk så han/hun mister skatten av syne så forsvinner den. Et råd er å fokusere på skatten gjennom å ligge og sikte på den med børsa til sola rinner.

Det finnes også svarteboksformler som kan leses eller mumles over skatten for å binde den til det dennesidige. En slik formel brukt ved skattegraving finnes blant annet gjengitt i en svartebok fra Haukås i Tinn (NBO 8⁰ 81, s. 46-47). Ifølge presten Severin Frederik Sørensen (1813–1879), som sendte den til Eilert Sundt, ble boka funnet under nevertaket av et gammelt, nedrevet våningshus våren 1868:

At mane hannem magtesløs, saa man kan tage det ifra hannem, gak 3 Gange om den Haug, han ligger i og læs dette efterskrevne, da nødes han til at rømme der i fra, og du skal have paa dig Kviksølv og Bøvergjæld og litte Døbe-Vand og slaa det Døbe-Vand paa Sølvet; da kan du tage det, og sig nu 3 Gange:

Dette skal jeg fra dig mane med Dagens Ljus, med Nattens Formørkelse, med ti Guds Finger, med 12 Guds Engle; jeg skal mane dig hen i det Fjeld, som ikke er gaaendes, og i det Vand, som ikke er rindendes. Ja, Jomfru Maria skal male dig saa smaa som «Soel gnisell». In nomini patris et filli et Spiritus et sancti. Amen.

Kvikksølv, bevergjell og dåpsvann skulle virke demonavvergende, og de velsignede solstrålene, som ble påstått å kunne forsteine troll, likeså. Guds fingre og de 12 englene, mener Ronald Grambo derimot er sekundære motiv som må ha kommet inn i materialet via blodstemmingsformlene. Guds fingre og de tolv englene forekommer forøvrig også i bønner, f.eks. i den såkalt papistiske Englebønnen. Forvisningsstedet er forøvrig også litt originalt ettersom demonen vanligvis manes under en jordfast stein, og for sikkerhets skyld til det vann hvor ingen ror.

Litteratur

• A. Chr. Bang: Norske Hexe-Formularer og magiske Opskrifter. Ny utgave med forord og registre av Velle Espeland. [Første gang utgitt i 1901-1902]. Ka Forlag. Oslo 2005, s. 703-704. ISBN 82-8147-000-3.
• Reidar Th. Christiansen: The Migratory Legends. A Proposed List of Types with a Systematic Catalogue of the Norwegian Variants. FF Communications N:o 175, s. 215.
• Ronald Grambo: Rituell taushet i folketradisjonen. Maal og minne 1964. Oslo 1965.
• Ronald Grambo: Norske trollformler og magiske ritualer. Oslo 1979, s. 123 og 158-159.
• Anton Røstad: Frå gamal tid. Folkeminne frå Verdal. Norsk Folkeminnelags skrifter nr. 25. Oslo 1931, 38-39.