Hopp til innhold

Saint-John Perse

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Saint-John Perse
FødtMarie René Auguste Alexis Léger
31. mai 1887[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Pointe-à-Pitre[1]
Død20. sep. 1975[1][2][4][5]Rediger på Wikidata (88 år)
Hyères[1]
BeskjeftigelseLyriker,[6] oversetter, diplomat,[6] skribent
Embete
  • Permanent secretary of the French Foreign Affairs Ministry (1933–1940) Rediger på Wikidata
Utdannet vedUniversité de Bordeaux
Lycée Louis-Barthou
EktefelleDorothy Russel[7][8]
MorRenée Dormoy-Léger
NasjonalitetFrankrike[9]
Gravlagtcemetery of Giens[2]
MorsmålFransk
SpråkFransk[10]
Medlem avAmerican Academy of Arts and Sciences
Bayerische Akademie der Schönen Künste
Utmerkelser
6 oppføringer
Nobelprisen i litteratur (1960)[11][12]
Kommandør av Æreslegionen (1935)
Ridder av Æreslegionen (1924)
Offiser av Æreslegionen (1933)
Storoffiser av Æreslegionen (1960)
Grand prix national des Lettres (1959)
PseudonymSaint-John Perse, Saint Leger Leger
DebutÉloges, 1911
Viktige verkAnabase, Amers, Praises, Q48748337
Signatur
Saint-John Perses signatur
Saint-John Perse på Commons
Nobelprisen i litteratur
1960

Saint-John Perse (døpt Marie-René-Alexis Saint-Léger) (født 31. mai 1887, død 20. september 1975) var en fransk forfatter og diplomat som mottok Nobelprisen i litteratur i 1960 «for hans høye flukt og billedskapende fantasi i hans diktning, som visjonært avspeiler tiden».[13]

Han var en framstående diplomat fra 1914 og til 1940. I 1940 brøt det fascistiske Vichy-regimet like mye med Saint-John Perse som han brøt med dét. Regimet fratok ham ikke bare den franske Æreslegionen, men også hans franske statsborgerskap. Perse slo seg da ned i USA, hvor han bodde fram til 1967 og gjenopptok sitt forfatterskap.

Saint-John Perse debuterte tidlig på 1900-tallet, under eget navn (Éloges, 1911). Det er med utgivelsen Anabase (1924) at han første gang signerer «St.-J. Perse». Samme år blir han utnevnt til statssekretær i fransk UD, og oppga poesien til fordel for diplomatiet. Hans neste verk kom ikke ut før i 1942 med den talende tittelen Exil (1942), deretter kom Pluies (1943), Neiges (1944) og Vents (1946). Senere ga han ut store diktverker som Amers (1957), Chronique (1960), Oiseaux (1963) og Chant pour un équinoxe (1971). Noen av Saint-John Perses dikt er også oversatt til norsk ved Emil Boyson.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

Alexis Leger ble født på Pointe-à-Pitre på øya Guadeloupe i Karibia. Hans oldefar, en advokat, hadde bosatt seg på Guadeloupe i 1815. Hans bestefar og far var også advokater; hans far var også medlem av byrådet. Familien eide to plantasjer, den ene (La Joséphine) for kaffeproduksjon, og den andre (Bois-Debout) for sukkerproduksjon.

I 1897 ble Hégésippe Légitimus, den første innfødte fra Guadeloupe, valgt til president for øyas hovedstyre og innførte et styre med en aktiv politikk mot kolonistene. Familien Leger vendte tilbake til Frankrike i 1899 og bosatte seg i Pau i sørvestlige Frankrike. Den unge Alexis følte seg som landsforvist, men tilbrakte mye tid med å haike rundt, fekte, ri på hester og seile i Atlanterhavet. Han begynte deretter med sine studier, fikk en bachelorgrad og begynte først å studere medisin, deretter juss ved Universitetet i Bordeaux. Han interesserte seg også for filosofi, etnologi, botanikk, antropologi, geologi og språkvitenskap.[13] Da hans far døde i 1907 forsvant familiens økonomiske trygghet, og han måtte midlertidig avbryte studiene, men fullførte sin grad i 1910.

I 1904 møtte han den lyriske poeten Francis Jammes i Orthez, og de ble nære venner. Han frekventerte kulturklubber, og gjennom Jammes ble han kjent med Paul Claudel, «hvis høyspente idealisme ble hans lederstjerne».[13] Han ble også kjent med Odilon Redon, Valery Larbaud, og André Gide.[14] Han skrev poesi fra ung alder, allerede som gymnasiast en oversettelse av Pindaros, en lyrisk poet fra antikkens Hellas. Han skrev siden korte dikt inspirert av fortellingen om Robinson Crusoe (Images à Crusoe) hvor den aldrende Robinson befant seg i London og bekjempet vantrivselen ved å mane fram minner fra sin øy i Sørhavet, hvilket er bilder fra forfatterens egen øy i Karibia. Hans første poesibok var Éloges («Lovsanger») i 1911.

I 1914 gikk han inn i det franske diplomatiet og tilbrakte sine første år i Spania, Tyskland, og Storbritannia. Da den første verdenskrig brøt ut, var han presseattaché for regjeringen. Fra 1916 til 1921 var han sekretær for den franske ambassaden i Beijing. I 1921, mens han var i Washington D.C. som deltaker i en internasjonal nedrustningskonferanse, ble han oppdaget av Aristide Briand, den gang fransk statsminister, som rekrutterte ham som sin assistent. Leger var også begeistret for klassisk musikk og kjente Igor Stravinskij, Nadia Boulanger, og les Six.

Mens han var i Kina, hadde Alexis Leger skrevet sitt første lange dikt, «Anabase». I fjellene nordøst i for Beijing leide han seg et forlatt taoistisk tempel som skrivestue. Tittelen Anabase henspiller direkte på Xenofons Anabasis. Hans dikt fortalte om de nomadiske og krigerske mongolers hærtog gjennom en rekke slektsledd, anskueliggjør således hele menneskeslektens utviklingshistorie.[13] I Paris ble han kjent med den intellektuelle poeten Paul Valéry, som benyttet sin innflytelse til å få diktet Anabase utgitt. Det ble utgitt i 1924 under psevdonymet «Saint-John Perse», et navn han benyttet videre for resten av livet. Navnet er en liten gåte, og det er flere teorier om bakgrunnen. Sannsynligvis er det satt sammen fra byen Saint-John på de britiske Antillene ved kysten av Venezuela, ikke langt fra hans barndomsøy.[15] Etternavnet Perse er avledet fra den stoiske dikteren Persius.[13]

Han utga deretter ingenting i to tiår, selv ikke en ny redigering av hans debutbok, ettersom han mente det ikke passet seg for en diplomat å skrive skjønnlitteratur. Suksessen med Anabase synes nærmest å ha vært pinlig for karrierediplomaten. Diktet gikk sin seiersgang gjennom Europa og ble kun oversatt av andre store diktere; til tysk av Hofmannsthal, til italiensk av Ungaretti, og til engelsk ved T.S. Eliot. Sistnevnte var den franske dikterens fremste talsmann, som etter selv å ha mottatt Nobelprisen hadde rett til å stille forslag til komiteen.[13]

Etter Briands død i 1932, tjenestegjorde Leger som generalsekretær for det franske utenriksdepartementet fram til 1940, en periode hvor den franske regjeringen gjennomgikk kronisk ustabilitet og uro. Han fulgte den franske utenriksministeren ved inngåelsen av Münchenavtalen i september 1938, hvor nasjonene ble enige om landavståelsen av det tsjekkiske Sudetenland til Tyskland. Han ble avsatt fra sin posisjon rett etter Frankrikes fall i mai 1940, ettersom han var en velkjent antinazist. I juli samme år begynte Saint-John Perse sin lange landflyktighet i Washington, D.C..

Vichy-regimet fratok ham den franske Æreslegionen og tilbakekalte hans franske statsborgerskap (det ble gjenopprettet etter krigen). Blant hans etterlatte papirer hadde nazistene funnet manuskripter til fem diktbøker, ett drama og en essaysamling, og de brente alt i pur ondskap.[13] Han var i en del finansielle vanskeligheter i USA inntil Archibald MacLeish, direktør av det amerikanske nasjonalbibliotek, og selv en poet, skaffet nødvendige private midler som gjorde det mulig for biblioteket å ansette ham inntil hans offisielle pensjonering fra den franske statstjenesten i 1947. Perse avslo en undervisningsposisjon ved Harvard University.

I løpet av sitt amerikanske eksil skrev Perse sine lange dikt Exil, "et dikt født i av intet, et dikt av intet",[13] Vents («Vinder»), Pluies, Neiges, Amers («Sjømerker»), og Chroniques. Han ble værende i USA lenge etter at krigen hadde sluttet, reiste omfattende, observerte naturen, og nøt vennskap med andre, blant annet med president Franklin D. Roosevelts regjeringsadvokat Francis Biddle og hans ektefelle, forfatteren Katherine Garrison Chapin. Perse hadde også et godt forhold til De forente nasjoners generalsekretær og forfatter Dag Hammarskjöld. I 1957 ga hans amerikanske venner ham en villa i Giens i Provence, og fra da av delte han sin tid mellom USA og Frankrike. I 1958 giftet han seg med amerikanske Dorothy Milburn Russell.[16]

I 1960 ble han belønnet med Nobelprisen i litteratur. Etter prisen skrev han de lange diktene Chronique, Oiseaux, Chant pour un équinoxe, og de kortere Nocturne og Sécheresse. I 1962 samarbeidet Georges Braque med mestertrykkeren Aldo Crommelynck for å skape en serie av etsninger og akvatint titulert L’Ordre des Oiseaux,[17] og som ble utgitt med teksten til Perses Oiseaux av forlaget Au Vent d'Arles.[18]

Noen få måneder før han døde donerte Perse sitt bibliotek, manuskripter, og private papirer til stiftelsen Saint-John Perse, et forskningssenter dedikert til hans liv og verker, ved Cité du Livre, Aix-en-Provence, og som fortsatt er aktive.[19] Han døde i sin villa i Giens og ble gravlagt i nærheten.

Bibliografi

[rediger | rediger kilde]
  • Éloges (1911)
  • Anabase (1924)
  • Exil (1942)
  • Pluies (1943)
  • Poème à l'étrangère (1943)
  • Neiges (1944)
  • Vents (1946)
  • Amers (1957)
  • Chronique (1960)
  • Poésie (1961)
  • Oiseaux (1963)
  • Pour Dante (1965)
  • Chanté par celle qui fut là (1969)
  • Chant pour un équinoxe (1971)
  • Nocturne (1973)
  • Sécheresse (1974)
  • Œuvres complètes (1972), Bibliothèque de la Pléiade, Gallimard. Den endelige utgaven av hans verk. Han formga og redigerte dette bindet som består av en detaljert kronologi av hans liv, hans taler, omtaler, hundrevis av brev, notater, en bibliografi av sekundærlitteratur, og omfattende utdrag fra de deler av litteraturen som forfatteren satte pris på. Utvidet utgave i 1982.

Noen av Saint-John Perses tidlige dikt er oversatt til norsk av Emil Boyson. To av de større diktene er gitt ut samlet som Anabasis / Eksil (2003).

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d fødselsattest, side(r) 35, anom.archivesnationales.culture.gouv.fr, besøkt 8. mai 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c Find a Grave, besøkt 29. juni 2024[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 24188, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Roglo, Roglo person ID p=alexis;n=leger, oppført som Alexis Leger[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ GeneaStar, oppført som Saint-John-Perse, GeneaStar person-ID leger[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b https://cs.isabart.org/person/24188; Archive of Fine Arts; besøksdato: 1. april 2021; abART person-ID: 24188.
  7. ^ Library of Congress Authorities, Library of Congress autoritets-ID n90711512[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Find a Grave-ID 197972495[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Bibliothèque nationale de France, besøkt 14. oktober 2021[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ CONOR.SI, CONOR.SI-ID 49446499, Wikidata Q16744133 
  11. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ www.nobelprize.org[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ a b c d e f g h Lång, Helmer (1986): Nobelprisen i litteratur 1901-1985
  14. ^ Disse og andre kulturpersonligheter blant hans venner i løpet av hans levetid, er bevitnet i brevvekslingen som er publisert i hans Œuvres Complètes.
  15. ^ Det er også en øy, Saint John, i De amerikanske Jomfruøyer.
  16. ^ Chronique. Ecrin du temps
  17. ^ Grimes, William (29. januar 2009): «Aldo Crommelynck, Master Printer for Prominent Artists, Is Dead at 77». The New York Times.
  18. ^ Au Vent d'Arles - Imprimerie Union
  19. ^ Mellby, Julie L. (30. november 2011): «L'ordre des oiseaux», Highlights from the Graphic Arts Collection, Princeton University Library.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Lång, Helmer (1986): Nobelprisen i litteratur 1901-1985, Oslo, ISBN 82-525-1302-6, s. 265-269
  • Camelin, Colette (2006): Saint-John Perse sans masque. Lecture philologique de l'œuvre. Presses Universitaires de Rennes, ISBN 2-7535-0309-5 (Reihe La Licorne, bind 77)
  • Fels, Laurent (2009): Quête ésotérique et création poétique dans Anabase de Saint-John Perse. P.I.E. Peter Lang, ISBN 978-90-5201-578-1
  • Gardes, Joëlle (2006): Saint-John Perse. Les rivages de l'exil. Biographie, Croissy-Beaubourg, ISBN 2-84840-081-1
  • Mayaux, Catherine (2006): Saint-John Perse lecteur-poète. Le lettré du monde occidental. Lang, Bern, ISBN 978-3-03911-220-3 (Littératures de langue française, bind 4)
  • Sterling, Richard L. (1994): The prose works of Saint-John Perse. Towards an understanding of his poetry. Lang, New York, ISBN 0-8204-1917-6 (Currents in comparative Romance languages and literatures, bind 8)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Saint-John_Perse&oldid=24735472»