Sjølpollinering

Sjølpollinering er når en plantes pollen havner på et arr i det samme planteindividet. Sjølpollinering kan føre til sjølbefruktning, men det er ingen automatikk i dette: mange planter har genetiske mekanismer som hindrer sjølbefruktning – de er sjølinkompatible. Når de to begrepene allikevel ofte brukes om hverandre, kan det ha sammenheng med at de mange tilpasningene planter har evolvert for å unngå de skadelige effektene av sjølbefruktning, først og fremst virker for å hindre sjølpollinering.

Sjølpollinering kan deles i innen-blomst sjølpollinering og nabopollinering (geitonogami). I det første tilfellet skjer pollenoverføringa innen samme blomst, mens det ved nabopollinering skjer en pollenoverføring fra en blomst på ett individ til en annen blomst på det samme individet. Pollenoverføring innen en og samme blomst kan ofte skje uten assistanse av noen pollinator, men pollinatorer kan bidra til slik sjølpollinering og en blomst kan dermed bli sjølpollinert og krysspollinert av et og samme dyrs besøk (forutsatt at insektet har besøkt en artsfrende av planta tidligere). Nabopollinering forutsetter nesten alltid bidrag av en pollinator, unntaket er blomsterstander som er så tette at automatisk pollenoverføring mellom ulike blomster er fysisk mulig (eks. korgplantefamilien, skjermplantefamilien).

En stor del av de, tildels, fantastiske tilpasningene som finnes i blomstene hos blomsterplantene kan tilskrives forhold som har med å forhindre sjølpollinering. Evolusjonen av dette er drevet av det faktum at sjølpollinering med derpå følgende sjølbefruktning gir innavla avkom og de negative effektene av innavl (innavlsdepresjon) er nærmest universelle i planteriket (riktignok i varierende grad fra art til art).