Hopp til innhold

Slaget ved Lofoten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget ved Lofoten
Konflikt: Angrepet på Norge under andre verdenskrig
Dato9. april 1940
StedUtenfor kysten av Lofoten, Norge
ResultatTaktisk britisk seier
Strategisk tysk seier[1]
Stridende parter
Royal Navy Kriegsmarine
Kommandanter og ledere
William Whitworth Günther Lütjens
Styrker
1 slagkrysser
10 jagere		2 slagskip
Tap
1 slagkrysser lettere skadet,
2 døde		1 slagskip skadet,
6 døde
Britiske og tyske flåtebevegelser utenfor Norge mellom 7. og 9. april 1940.

Slaget ved Lofoten var et sjøslag som ble utkjempet mellom den tyske Kriegsmarine og britiske Royal Navy under det tyske angrepet på Norge 9. april 1940. Slaget fant sted utenfor sørvestkysten av Lofoten. En tysk skvadron under ledelse av vizeadmiral Günther Lütjens og bestående av slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau» møtte og engasjerte en skvadron under ledelse av admiral William Whitworth og bestående av slagkrysseren HMS «Renown» og ti jagere. Etter et kort engasjement klarte britene å påføre «Gneisenau» moderate skader, og tyskerne trakk seg tilbake.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Den tyske invasjonen av Norge, Operasjon Weserübung-Nord, startet natt til 9. april 1940. For å unngå avbrudd i invasjonen på grunn av Storbritannias nærvær i området, hadde Kriegsmarine allerede sendt en flåtestyrke under kommando av viseadmiral Günther Lütjens mot Narvik for å støtte landgangen der. Den tyske skvadronen bestod av slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau», som skulle beskytte de ti jagerne som hadde Narvik som mål og den tunge krysseren «Admiral Hipper» og dens hjelpskip som hadde Trondheim som mål. Med militær etterretning som tydet på tyske flåtebevegelser utenfor vestkysten av Norge, valgte Storbritannia å sende ut en skvadron under admiral William Whitworth for å nekte de tyske skipene adgang til nøytralt norsk farvann, og det ble lagt ut miner i farvannet under Operasjon Wilfred for å hindre tyske flåtebevegelser ut i Atlanterhavet.[2]

Kort tid etter at Lütjens' angrepsstyrke hadde forlatt tysk farvann 7. april, ble den angrepet av britiske bombefly som ikke klarte å gjøre skade på skvadronen. Den 8. april ble «Admiral Hipper» pluss noen hjelpeskip og ti tyske jagerne sendt sammen nordover. Utenfor Nord-Trøndelag snudde «Admiral Hipper» sin gruppe og styrte inn mot gruppens mål Trondheim, mens jagergruppen fortsatte nordover mot Narvik. De tyske slagskipene dro nordover for å gjennomføre en avledningsmanøver ute i Atlanterhavet. På vei nordover møtte «Admiral Hipper» den britiske jageren HMS «Glowworm», som hadde kommet seg bort fra hovedstyrken til admiral Whitworth, og åpnet ild.[3] Selv om viseadmiral Lütjens og de to tyske slagskipene befant seg i nærheten, ble støtte fra disse skipene ansett som unødvendig, og «Admiral Hipper» skjøt HMS «Glowworm» i senk og fikk selv mindre skader.[4] Whitworths hovedstyrke fikk deretter øye på «Scharnhorst» og «Gneisenau» kl. 03:30 9. april, og gjorde seg klar for å engasjere de fiendtlige slagskipene.[5]

Whitworths flåtestyrke omfattet slagkrysseren HMS «Renown» og de ni gjenværende jagerne. HMS «Hotspur», «Hardy», «Havock» og «Hunter» var jagere av H-klassen, mens HMS «Esk» var en jager av E-klassen, og HMS «Ivanhoe», «Icarus» og «Impulsive» tilhørte I-klassen.[6] HMS «Greyhound» var av G-klassen. «Renown» hadde blitt fullstendig ombygd med lettere maskineri, bedre pansring og oppgradert bestykning mellom 1936 og 1939. Skipet hadde en hovedbestykning på seks 381 mm (15 tommers) kanoner (to salver per minutt: 2 x 6 granater x 880 kg = 10 560 kg) med forbedrede granater og større rekkevidde, og en sekundær bestykning på 20 dual-purpose (DP) 4,5 tommers kanoner fordelt i ti kanontårn. De fire jagerne av I- og E-klassen hadde blitt ombygd til mineleggere og det meste av vanlig bestykning var derfor blitt fjernet. De hadde kun to 120 mm (4,7 tommers) kanoner hver. «Greyhound» og jagerne av H-klassen hadde kraftigere bestykning. Hvert av disse skipene var bestykket med åtte torpedorør og fire 4,7 tommers kanoner. Blant skipene av H-klassen hadde HMS «Hardy» en ekstra 4,7 tommers kanon fordi det hadde blitt bygget for å lede en formasjon av jagere.[7]

Den tyske angrepsstyrken bestod av slagskipene «Scharnhorst» og «Gneisenau», begge søsterskip tilhørende Scharnhorst-klassen. Disse skipene hadde ni 28,3 cm kanoner som hovedskyts (3,5 salver per minutt: 2 x 3,5 x 9 x 330 kg = 20 790 kg), og tolv 15 cm kanoner som sekundær bestykning. I nærkamp eller på forholdsvis kort avstand var den den britiske styrken overlegen den tyske på grunn av stor fare for torpedoer fra de ni jagerne, men på lengre avstand hadde kanonene om bord på de tyske skipene en klar fordel i ildkraft i form av sitt antall og skuddtakt. De tyske skipene var også raskere enn «Renown», med en maks hastighet på 32 knop (59,3 km/t) mot «Renowns» 30 knop (55,6 km/t), men tregere enn de britiske jagerne, som normalt kunne seile med en hastighet på 35-36 knop (64-67 km/t).[7] Lütjens hadde dermed en klar fordel (2-1) mot «Renown», men Whitworths jagere med sine torpedoer utgjorde hele tiden en betydelig trussel mot de tyske skipene.[8]

Slagets gang

[rediger | rediger kilde]

Kl. 04:30 ble HMS «Renown» observert på «Gneisenau» sin radar, og de tyske skipene forberedte seg på angrep. På grunn av dårlige værforhold var ingen av partene dog i stand til å starte et angrep på noen måte før kl. 05:05, ettersom høy sjøgang og dårlig sikt gjorde det vanskelig for de to skvadronene å komme innenfor rekkevidde.[6] Trefningen begynte med at HMS «Renown» gikk til angrep på «Gneisenau» med sine 381 mm kanoner. De tyske krigsskipene svarte på ilden kl. 05:08. «Gneisenau» klarte å få inn to treff på «Renown» med sine 11 tommers kanoner, men ingen av granatene detonerte. Den første granaten traff formasten på den britiske slagkrysseren, mens den andre gikk tvers gjennom skipet ved styremaskinrommet. Omtrent samtidig som granatene fra det tyske skipet slo ned på «Renown», klarte sistnevnte å få inn to granattreff på «Gneisenau». Disse treffene gjorde skade på ildledningssystemet, fremre avstandsmåler og bakre kanontårn på det tyske slagskipet. Deretter rettet «Renown» ild mot «Scharnhorst». Den sporadiske avfyringen av disse første salvene varte frem til kl. 06:00, da kanonene stilnet i 20 minutter på grunn av bølger som hadde slått inn over fremre kanontårn på «Renown».[9][10]

Ildvekslingen tok til igjen kl. 06:20, men både britene og tyskerne slet med å få inn noen treff. Tyskerne satte opp farten og valgte å trekke seg tilbake fra kampene kl. 07:17, i frykt for et torpedoangrep på det allerede skadde «Gneisenau».[9] Under tilbaketrekningen åpnet «Renowns» eskorteskip ild mot de tyske slagskipene, til tross for det faktum at rekkevidden til kanonene om bord på de britiske jagerne var for kort til at de kunne utgjøre en potensiell trussel mot Lütjens' relativt raske skip. Tyskerne trodde imidlertid at en del av Whitworths jagere var lette kryssere med 13,3 - 15,2 cm kanoner, og var derfor av den oppfatning at deres styrker var sterkt underlegne de britiske styrkene hva gjaldt skyts og mannskap.[1] Lütjens var fast bestemt på å unngå det han trodde var en overlegen britisk flåtestyrke, og han lyktes i å riste av seg den britiske skvadronen og gjøre en slutt på det hele ved å seile vestover, med kurs mot Nordishavet.[11]

Etterspill

[rediger | rediger kilde]

Selv om trefningen var en liten taktisk seier for Royal Navy, betraktet tyskerne slaget som en strategisk suksess på bakgrunn av det faktum at Whitworths styrke ble forsinket lenge nok til at den ikke kunne forstyrre den tyske landgangen i Narvik. Etter trefningen fortsatte Whitworths skip å lete etter de tyske slagskipene i grålysningen. Mens den britiske skvadronen var fullt opptatt med å finne Lütjens' styrke, klarte den tyske invasjonsstyrken på ti jagere uten nevneverdige problemer å ta seg inn til Narvik havn, hvor de torpederte og senket de norske panserskipene «Norge» og «Eidsvold» med store norske tap.[1] Etter den korte trefningen med «Renown» møtte de tyske slagskipene «Admiral Hipper» til sjøs utenfor Trondheim 11. april. Derfra dro de tilbake til Wilhelmshaven i Tyskland, hvor de var fremme 12. april og hvor skadene på «Gneisenau» ble undersøkt og reparert.[11]

Galleri

[rediger | rediger kilde]
  • Det tyske slagskipet «Scharnhorst».
    Det tyske slagskipet «Scharnhorst».
  • Det tyske slagskipet «Gneisenau».
    Det tyske slagskipet «Gneisenau».
  • Den britiske slagkrysseren HMS «Renown» i ca. 1918.
    Den britiske slagkrysseren HMS «Renown» i ca. 1918.
  • Den britiske jageren HMS «Glowworm» mistet kontakt med resten av styrken til Whitworth og ble senket av den tyske, tunge krysseren «Admiral Hipper» kort tid etterpå.
    Den britiske jageren HMS «Glowworm» mistet kontakt med resten av styrken til Whitworth og ble senket av den tyske, tunge krysseren «Admiral Hipper» kort tid etterpå.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Miller 1995, s. 63.
  2. ^ O'Hare 2004, s. 17.
  3. ^ Miller 1995, s. 59.
  4. ^ Miller 1995, s. 60.
  5. ^ Miller 1995, s. 62.
  6. ^ a b O'Hara 2004, s. 22.
  7. ^ a b O'Hare 2004, s. 22.
  8. ^ Lunde 2009, s. 112.
  9. ^ a b Garzke 1985, s. 135.
  10. ^ Edwards 1995, s. 101
  11. ^ a b Garzke 1985, s. 137.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Autoritetsdata
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Slaget_ved_Lofoten&oldid=24612926»