Statsrådssaken
Statsrådssaken var en politisk strid i Norge om hvorvidt statsrådene skulle ha plikt til å møte i Stortinget. I tråd med maktens tredeling skulle ikke regjeringen styres av eller svare til Stortinget. Likevel ble det på forskjellige tidspunkter foreslått av embetsmenn og stortingsrepresentanter at det beste var om regjeringen skulle forklare sin politikk for Stortinget.
Saken ble diskutert fra 1821, og dukket opp igjen på 1830- og 1850-tallet. Klimaks for perioden var fra 1872 til 1884, da Stortinget sto mot regjeringen, ofte personifisert i kampen mellom Johan Sverdrup (Stortinget) mot Frederik Stang (regjeringen). Utfallet ble at regjeringen, da ledet av Christian Selmer, ble stilt for riksrett, og fra da av ble det praksis at regjeringen måtte ha støtte i Stortinget.
Dette var innføring av parlamentarismen i praksis, selv om det tok flere år før den var helt innarbeidet som konstitusjonell sedvanerett i Norge.[1]
Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]
I 1821 ble det for første gang foreslått at statsrådene skulle «etter Storthinges indbydelse at deltage i debatterne over Lovforslag», men det fikk bare seks stemmer.[2] Christian Magnus Falsen fremmet i 1824 et forslag om at statsråder skulle møte i Stortinget ved å forandre på Grunnlovens §62.[2] Stortinget avviste det av flere grunner. En av dem var at det ble sett på som et forsøk fra kongemakten å minske Stortingets makt, da statsrådene var kongens tjenere.[3] En annen var at det på den tid var en stor skepsis mot grunnlovsendring, og samtlige forsøk på å forandre Grunnloven ble nektet.[4]
I 1833 kom en kongelig proposisjon som liknet de tidligere, med forskjellen at statsministeren ikke ble nevnt blant statsrådene, og at forhandlingene skulle holdes for åpne dører. Den ble avslått mot 16 stemmer.[5] Deretter kom en ny kongelig proposisjon i 1842 som inkluderte både statsminister og stattholder, og gjalt både åpne og lukkede møter, med mindre Stortinget ønsket ikke å ha dem til stede. Også et privat forslag ble fremsatt i noe mer detaljert form som tok for seg hvilket statsråd som skulle møte. Proposisjonen ble forkastet med 73 motstemmer (det var 100 seter i Stortinget). Det andre forslaget ble bifalt, men i 1845 ble saken tatt opp på nytt med konklusjonen at den var i strid med Grunnlovens ordlyd, og den ble forkastet.[5] I 1845, 1851, 1854, 1857 og 1860 kom flere forslag og proposisjoner, som alle enten ikke ble bifalt eller som oppnådde simpelt flertall, og ikke 2/3 flertall, som grunnlovsendringer krever.[6] Allerede på slutten av 1830-tallet argumenterte Frederik Stang og Anton Martin Schweigaard med at dette ville gi statsrådene en mulighet til å oppklare misforståelser mellom regjeringen og Stortinget.[7]
Lovforslaget om å få statrsåder til å stille i Stortinget fikk støtte av en av opposisjonslederne, Jonas Anton Hielm, allerede på 1830-tallet. Han så at dette kunne utvikle seg i retning av parlamentarisme. Hielm fikk imidlertid liten støtte.[8] En viktig gruppe av opposisjonen var bøndene, som på den tiden ble ledet av Ole Gabriel Ueland.[9] Bøndene var i konflikt med embetsmennene, men Ueland var forsiktig med saker han ikke kjente til de fulle konsekvensene av. Han og bøndene stemte derfor konsekvent imot forslagene om å la statråder møte i Stortinget. Da Hielm døde i 1848, tok Johan Sverdrup over som bindeledd mellom bondeopposisjonen og radikalere fra byene. Sverdrup var enig med Hielm, men på det daværende tidspunkt og utover på 1850-tallet brukte Sverdrup mer tid på å samle opposisjonen, delvis ved å forstå deres tankesett og delvis ved å få dem til å samles om en rekke saker.[10] Sverdrup lyktes å samle deler av bondeopposisjonen, men Søren Jaabæk stemte imot flere av sakene Sverdrup ville ha gjennomført fordi han var imot å bruke penger, og blant annet ville en jury i straffesaker bli i dyreste laget for Jaabæk.[11] Det var først i november 1868 at Jaabæk gikk med på at opposisjonen skulle stille under Sverdrups ledelse.
Statsrådssaken
[rediger | rediger kilde]Statrådssaken begynte for alvor i 1872, da det første forslaget om at statsråd skulle møte i Stortinget ble fremsatt av en samlet opposisjon. Samtidig var også dette tiden da stattholderstriden begynte å nærme seg sin avslutning.
Stattholderstriden og unionsrevisjonismen (1859-1873)
[rediger | rediger kilde]I 1859 døde Oscar I, og Karl IV ble ny konge av Norge og av Sverige. Han hadde spilt en ikke ubetydelig rolle i å sikre at Christian Birch-Reichenwald ble ny førstestatråd.[12] Birch-Reichenwald og Karl IV planla hvordan han skulle gi Norge i morgengave, en innrømmelse i en sak som Norge lenge hadde ønsket, at stattholder-tittelen skulle avskaffes. Dette skulle være innledningen på et nærmere forbund mellom de to landene. Det gikk imidlertid ikke helt etter planen. Birch-Reichenwald utsatte overleveringen av Stortingets vedtak til Karl IV var tilbake i Sverige og til svenske politikere hadde fått høre om vedtaket. Det medførte at en rekke svenske politikere reagerte med sterk uvilje. Flere svenske politikere krevde en unionsrevisjon, og at stattholderembetet ikke kunne avvikles før revisjonen var vedtatt satt igang. Siden stattholderposisjonen bare var nevnt i Norges Grunnlov, ikke i Riksakten, betydde det at unionsrevisjonskomiteen ville kunne få medråderett over grunnloven.[13] Stortinget avviste i en enstemmig adresse skrevet av Schweigaard, Jørgen Aall og delvis Sverdrup det svenske kravet om medråderett over Norges Grunnlov, og dessuten også kravet om en unionsrevisjon.[14]
Birch-Reichenwald ble i desember 1861 erstattet av Frederik Stang etter at Birch-Reichenwald og Norges statsminister i Stockholm Georg Sibbern hadde en sterk uenighet om hvor vidt regjeringen hadde tatt hensyn til den politiske realitet i Sverige da de valgte å utsette å overlevere Stortingets vedtak.[15] Frederik Stang fikk dermed som oppgave å lede den norske regjeringen. Blant hans oppdrag var å finne en løsning på unionsrevisjonen. I møte med Sveriges statsminister (formelt «Justitiestatsminister») Louis Gerhard De Geer forfattet Stang en uttalelse som var vag og med vekt på likestilling mellom landene i 1863. Stortinget godtok denne. Selve nedsettelsen av den norske komiteen ble først gjennomført i 1865, og den leverte sitt forslag i 1867.[16] Først i 1871 ble forslaget fra unionsrevisjonen tatt opp i Stortinget. I begynnelsen vakte det ikke stor interesse, men den andre dag holdt Ketil Motzfeldt et innlegg der han angrep forslaget hardt. Johan Sverdrup fortsatte angrepet mot forslaget i over to timer. Konklusjonen for Sverdrup var at unionen ikke var noe mer enn fellesskap i kongehus og fred og krig. Forslaget ville ifølge Sverdrup skape en bindende avtale for Norge som Sverdrup ikke var klar for. Forslaget falt med 92 stemmer mot og 17 stemmer for.[17]
Vetostrid
[rediger | rediger kilde]Utdypende artikkel: Vetostriden
Stortinget vedtok en grunnlovsendring om at statsrådene skulle ha møteplikt i Stortinget i 1872, men regjeringen frarådde kongen å sanksjonere (godkjenne) vedtaket. Fram til 1880 vedtok tre ulike storting et likelydende vedtak om statsrådenes møterett, men hver gang nektet unionskongen Oscar II å sanksjonere lovvedtaket. Denne striden ble senere kjent som vetostriden, og striden var om hvorvidt kongen bare skulle ha utsettende veto eller om kongen i tillegg skulle ha absolutt veto.
Den 9. juni 1880 vedtok Stortinget med 74 mot 40 stemmer[18] å innarbeide statsrådenes møteplikt i Norges Grunnlov, etter at kongen (i praksis regjeringen) hadde nektet å godkjenne vedtaket for tredje gang 25. mai 1880. Opposisjonsleder Johan Sverdrup hevdet at Stortingets beslutning var gyldig, men kongen og regjeringen nektet å godta dette, ettersom det ville bety å innføre parlamentarisme, og dermed styrke Stortingets makt på bekostning av embetsmenn og konge.
Riksrett
[rediger | rediger kilde]Sverdrup og hans tilhengere planla å reise riksrett mot regjeringen for ikke å rette seg etter det de anså for å være en gyldig grunnlovsendring. Men de forholdt seg taktisk, og ventet til etter valget i 1882. Sverdrup og hans tilhengere forventet da å fylle opp så mange plasser i Stortinget at de kunne kontrollere både Odelstinget (hvis rolle var å bestemme om det var grunn til å reise tiltale eller ikke) og Lagtinget (hvis rolle var å dømme i riksrettssaker sammen med dommere fra Høyesterett). I stortingsvalget fikk venstresiden over 60 prosent av stemmene, noe som ga dem 83 mandater og riksrettsflertall. Christian Selmers ministerium ble stilt for Riksretten 23. april 1883. Formelt sett var det kongen som hadde nektet å godkjenne vedtakene om statsrådenes møteplikt, men det var reelt sett regjeringens avgjørelse og kongen kunne dessuten ikke stilles for retten. Rettssaken ble langvarig, blant annet på grunn av spørsmål om habilitet, men til slutt falt dommen 27. februar 1884, hvor statsrådene i Selmers regjering ble dømt til tap av sine embeter, og dermed regjeringsmakten, og pengebøter. Etter regjeringens avgang utnevnte kongen først selv en ny regjering under ledelse av Christian Schweigaard, men uten tillit i Stortinget kunne ikke regjeringen sitte. Den 1. juli 1884 sanksjonerte kong Oscar så loven om statsrådenes møteplikt i Stortinget. Kongen utnevnte opposisjonsleder Johan Sverdrup, som hadde tillit i Stortinget, til ny statsminister i Norge 26. juni 1884.[18] Fra dette tidspunkt har parlamentarismen blitt regnet som innført i Norge, selv om den først 20. februar 2007 ble skrevet inn i Grunnloven.[19]
Ettervirkninger
[rediger | rediger kilde]Etter riksrettssaken mistet Venstre tilhengere og ble splittet. Tidligere var mange blitt samlet i Venstre fordi de var enige med Sverdrups linje når det gjaldt parlamentarismen. Etter at parlamentarismen var innført så de at de seg i mellom hadde vel så mange motsetninger som felles interesser. Stortinget stod ikke lenger samlet bak Johan Sverdrups regjering, og i 1889 stilte Høyre mistillitsforslag. Sverdrup og hans regjering gikk av, og ble erstattet av Emil Stangs første regjering. Høyre, de tidligere motstanderne av parlamentarismen, tok altså selv systemet i bruk, og dermed fikk parlamentarismen et gjennombrudd også i praksis.
Valget i 1882 regnes som det første partivalget i Norge, med Venstre (Sverdrup-tilhengere) og Høyre (embetsmenn).[trenger referanse] Selv om partiene ikke ble etablert formelt før i 1884, ble begrepene allerede da brukt.
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Mardal, Magnus A.; Dørum, Knut: «statsrådssaken» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 19. oktober 2023 fra [1]
- ^ a b Dokument No 76 1872 Den norske Regjerings Indstilling angaaende Negdelse av Sanktion m. B. paa Storthingets Beslutning om Staatsraadernes Deltagelse i Storthingets forhandlinger - Stortingsforhandlinger 1872, vol.21 no 5 (side 427)
- ^ Side 323, Magnus Jensen: Norges Historie, Annet bind fra 1660 til våre dager fra Norges Historie av Andreas Holmsen og Magnus Jensen, Gyldendal, Oslo, 1949
- ^ Striden om Grunnloven - Stortinget.no, lest 21. august 201
- ^ a b Dokument No 76 1872 Stortingsforhandlinger 1872, vol.21 no 5 (side 428). Ettersom tittelen på regjeringlsederen i Christiania skiftet navn først i 1873, kan statsminister peke til Norges statsminister i Stockholm.
- ^ Stortingsforhandlinger 1872, vol.21 no 5 (side 428-29)
- ^ Side 323-324, Jensen
- ^ Side 324, Jensen
- ^ Sejersted, Francis (1995). «Kompetansestrid og nasjonalfølelse. Grunnlovskonservatisme». Den vanskelige frihet: 1814-1851. [Oslo]: Cappelen. s. 344. ISBN 8202153336. «Kompetansestriden var en strid mellom kongen og embetsmennene.»
- ^ Side 299-302, Jensen
- ^ Side 302-303, Jensen
- ^ Side 38, «To kulturer en stat 1851-1884» (bind 11) av Hans Try i Norges Historie av Knut Mykland (red.), Oslo, Cappelen, 1979 (5. opplag 1993)
- ^ Side 42-44, Try
- ^ Side 46, Try
- ^ Side 38-41, Try
- ^ Side 48-50, Try
- ^ Side 318-322, Jensen
- ^ a b Jan Eivind Myhre (2012). Norsk historie 1814–1905: Å byggje ein stat og skape ein nasjon (på Norsk). Oslo: Det Norske Samlaget. s. 16. ISBN 978-82-521-7443-4.
- ^ «Parlamentarismen i utvikling». Stortinget. 1. oktober 2009. Besøkt 14. november 2013.