Sug (roman)
Sug er en roman av Cecilie Løveid, utgitt på Gyldendal i 1979.
Sug er en usedvanlig roman skrevet i en poetisk og samtidig respektløs prosa. Den handler om Kjersti Gilje fra Alltid skyer over Askøy og suget hun føler etter kjærlighet, musikk, fellesskap, og etter å forstå faren, vandreren og seileren. Myte og hverdagsliv, politikk og kunst inngår som selvfølgelige deler av Kjerstis liv. Sug fremstår som en moderne klassiker i nyere norsk skjønnlitteratur, og et av flere sentrale verk i Cecilie Løveids rike forfatterskap. [1]
Med dette verket avslutta Løveid sitt prosalyriske forfatterskap for seinere å konsentrere seg om til dramasjangeren. Sug er en kort roman; den fyller bare 100 sider med mye luft mellom kapitlene. Sug er som Løveids tidligere prosaverk utradisjonell og modernistisk i formen; den kan karakteriseres som en punktroman bestående av korte tekstfragmenter. De lengre tekstene forteller brokker av en historie, mens mange av de kortere er lyriske og kan karakteriseres som prosadikt eller dikt.
I Sug forekommer to kvinnestemmer – Kjerstis og Monikas – som skifter på å føre ordet. Kjersti Gilje er den samme som også er hovedperson i Alltid skyer over Askøy. Hun innleder et forhold til en gift mann, som viser seg å ikke kunne bryte opp fra kona. Etter hvert blir forholdet uutholdelig, og det kommer til et brudd. Kjersti går inn i en krise, og flytter for ei tid inn hos vennen Monika. I romanens del II har Monika ordet. Synet av den medtatte Kjersti framkaller refleksjoner hos Monika over hennes eget forhold til menn.
Sug tematiserer menns og kvinners seksualitet, og viser hvordan mannen godt kan pendle mellom to kvinner, mens kvinnene trenger varig forpliktende forhold og lider under et slikt arrangement. For Kjersti spøker også sporene fra fortida – hun er vokst opp med en mor som ble svikta av en sjømann. Mannen framstilles som en kjærlighetens landstryker. Samtidig er seksualiteten et ugjendrivelig behov også hos kvinnen, og i romanens tredje del prøver Kjersti på nytt å innlede et forhold til Mats under «mannlige forutsetninger».
Det ser ut til å ende med at hun tar et oppgjør med den mannlige flyktigheten, både i det foreliggende forholdet til Mats og med den fascinasjonen hun alltid har følt for den fraværende sjømannsfaren.
Referanser
[rediger | rediger kilde]