Synthesizer
 | Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
En synthesizer er et elektronisk musikkinstrument utviklet for å lage elektronisk generert lyd ved bruk av forskjellige synthesemetoder. Eksempler på synthesemetoder er Frekvensmodulasjons-synthese (FM) (kjent fra synther som f.eks. Yamaha DX-7), Physical modelling-synthese (Yamaha VL 1), Subtraktiv-synthese (Minimoog) og Additiv-synthese (Kawai K5000). Det finnes flere titalls syntheser. Subtraktiv syntese er den mest populære og utbredte metoden. De fleste kommersielle synthesizere benytter seg av subtraktiv synthese, enten alene eller i kombinasjon med de andre metodene. Dette fordi det er den lettest forståelige og intuitive metoden. Amerikanske Robert Moog regnes som synthesizerens far. Hans selskap, Moog Music, var et av de første selskapene som produserte synthesizere vanlige folk kunne bruke og hadde råd til å kjøpe.
Et annet stort navn innen tidlige, transportable synther var ARP, etter grunnleggeren A.R. Pearlmans initialer. Disse to selskapene konkurrerte gjennom 1970-årene om å produsere nyere og bedre instrumenter. Selv om ARP lagde mange forskjellige typer instrumenter (monofoniske, duofoniske, sequensere osv.), er det nok ARP Omni og ARP String Ensemble som var ARPs mest gjenkjennelige og utbredte lyder (ARP Omni var selskapets største salgssuksess). Disse instrumentene etterligner blant annet lyden av strykeinstrumenter, og var polyfoniske. De høres ikke nødvendigvis ut som ekte strykere, men lyden var moderne og ble etter hvert svært populær. ARP Omni kom på markedet i 1974, og spesielt i fusion og svart amerikansk musikk ble dette instrumentet ofte benyttet.
En av de første gode polyfone synthesizerne ble lagd av Tom Oberheim, ble solgt med 4 eller 8 stemmer og het henholdsvis Oberheim 4 voice og Oberheim 8 voice. Instrumentet var basert på et «voicecard» (som het SEM), en komponent som utgjorde en hel instrumentstemme. Ved å kombinere flere av disse fikk man et polyfont instrument.
Yamaha var ganske raske til å begynne å lage den nye instrumenttypen. Dere CS-serie med polyfone analoge synthesizere ble populære. Selskapet har gjort stor suksess og har introdusert «nye» synthesemetoder på markedet: FM og fysisk modellering. FM (frekvensmodulasjon) er en metode hvor flere komponenter påvirker hverandres frekvenser og dermed skaper forskjellige klangfarger. Fysisk modellering er en metode som bruker algoritmer som beskriver det som skjer i et akustisk instrument (flater, strenger luftrom osv.). Begge disse metodene hadde vært kjent i lang tid, men Yamaha har tatt dem ut av universitetene og inn i folks hjem.
Japanske Korg lagde opprinnelig orgler («-org» i navnet deres kommer derfra), men begynte i 1970-årene å produsere bærbare synther slik som ARP og Moog. Etter hvert kom de i kontakt med keyboardisten Rick Wakeman fra blant andre Yes, som samarbeidet med dem om design, brukervennlighet og lyder. Korg MS 20 var et av deres mest populære instrumenter på den tiden. Selskapet har gjort det godt og er i dag en av de store synthesizerprodusentene.
EMS er et engelsk selskap som lager analoge synthesizere. Deres EMS VCS 3 ble brukt av Pink Floyd på albumet The Dark Side of the Moon. Dette instrumentet (som mange tidlige instrumenter) ble levert uten tangenter, men kunne styres blant annet ved hjelp av spaker og knotter. Den ble mest brukt for effekter, og King Crimsons lydmann på 1970-tallet sendte noen ganger signalet fra scenen gjennom en slik synth ved miksepulten, for å oppnå et annerledes lydbilde.
Synthens store gjennombrudd kom på 1970-tallet, som en følge av at de ble bærbare og billigere. Før det var synthesizere «modulære», det vil si at man anskaffet mange deler eller komponenter som så ble koblet sammen til et komplett instrument. Det er en relativt kostbar prosess som krever at man kan en del om elektro-syntese. Med sin Minimoog populariserte Dr. Robert Moog instrumenttypen samtidig som prisen gikk kraftig ned. Manfred Mann spiller Minimoog på sangen “July Morning” av det engelske rockebandet Uriah Heep.
De tidlige synthene var alle monofoniske, dvs. kun én instrumentstemme kunne spilles om gangen. Selv om det etter hvert dukket opp en del polyfoniske analoge synther, var det først da de digitale synthesizeres kom tidlig i 1980-årene at billige polyfoniske synther ble allment tilgjengelige. Den mest populære av disse var Yamha DX 7 og Roland Juno / Korg M1.
Giorgio Moroder er av de banebrytende komponistene, produsentene og musikerne som arbeid med synthesizere på 70-tallet og han hadde en vesentlig innflytelse på techno og elektronisk musikk generelt. På Daft Punk sitt album Random Access Memories fra 2013 forteller han på sporet «Giorgio by Moroder» om hvordan sitt liv innen musikken startet:
I wanted to do an album with the sounds of the '50s
The sounds of the '60s, of the '70s
And then have a sound of the future
And I said, "Wait a second, I know the synthesizer
Why don't I use the synthesizer which is the sound of the future?"
And I didn't have any idea what to do
But I knew I needed a click, so we put a click on the 24-track
Which then was synced to the Moog Modular
I knew that could be a sound of the future