Tårnfalk

Tårnfalk
Nomenklatur
Falco tinnunculus Linnaeus, 1758
Populærnavn
tårnfalk
Klassifikasjon
Rike		Dyreriket
Rekke		Ryggstrengdyr
Klasse		Fugler
Orden		Falkefugler
Familie		Falkefamilien
Slekt		Falco
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1 LC — Livskraftig BirdLife International (2021)
Norsk rødliste:
LC — Livskraftig Artsdatabanken (2021)
Økologi
Habitat:		åpent eller moderat skogkledd landskap
Utbredelse:		Eurasia og Afrika

Tårnfalk (Falco tinnunculus) er en liten rovfugl i falkefamilien (Falconidae), der den inngår i slekten langvingefalker (Falco). Antallet underarter regnes som uavklart, men IOC World Bird List regner med elleve. Også Birds of the World regner med elleve underarter, men de tar forbehold om at det kan finnes selvstendige arter blant dem og påpeker at arten trenger en revidering. Inndelingen heller ikke lik. I Norge hekker nominatformen. Lokalt går den også under navn som værstiller, vindstirr og vindhauk, navn den har fått på grunn av flyvemønsteret. Et annet lokalt navn er vindfokk (jevnfør engelsk windfucker).

Arten er livskraftig både internasjonalt og nasjonalt. Den står imidlertid oppført på CITES liste II, som omhandler truede arter der den internasjonale handelen må begrenses for å sikre artenes overlevelse. BirdLife International estimerer totalbestanden til mellom 4,33 og 6,68 millioner individer, hvorav mellom 823 000 og 1 270 000 voksne individer. Bruk av antikoagulerende gnagerbekjempende midler har vært økende og gir størst bekymring.

Biologi

Tårnfalken blir cirka 27–35 cm lang og har et vingespenn på cirka 57–79 cm, avhengig av kjønn. Hunnen blir større enn hannen. Hannen veier typisk 136–252 g, hunnen typisk 154–314 g (nominatformen).

Hannen kan gjenkjennes på sine tydelige farger, med grått hode, rødbrun rygg, lang grå stjert og et sort bånd ytterst på den lyse, spettede buken. Hunnen har brunt hode og har mer spetter på ryggsiden enn hannen.

Den har svært spisse vinger og en noe flagrende flukt. Man ser også ofte tårnfalken stå helt stille i luften på utkikk etter bakkelevende dyr, spesielt smågnagere og spissmus, men også firfisler og noe insekter, samt fugleunger som har forlatt redet. Den har i tillegg et utmerket UV-syn, noe som gjør at den kan oppdage urinstoffene som smågnagere avsetter i terrenget og dermed lettere oppdage potensielle byttedyr.

Arten kan tilpasse seg et stort utvalg av åpne eller moderat skogkledde landskap, vanligvis med urteaktig vegetasjon eller lave busker; gressletter, stepper og til og med halvørken, myr, kultiverte områder, våtmarker med lett vegetasjon; også landsbyer, tettsteder og til og med byer, i utkanter og i spredt bebygde strøk. Fra kyst til beitemark over tregrensen i fjell. Arten hekker opp til 3 300 moh og forekommer opp til 5 500 moh på andre tider av året i India. Krever egnede plasser for å sitte og ligge på, for eksempel trær, telegrafstolper, bygninger, og fjellvegger med hyller (gjerne med litt vegetasjon) med mer.

Tårnfalken er aktiv i den lyse delen av døgnet og mater ungene i hekkeperioden hver 1–2 time. Den er den eneste av falkene i Norge som normalt ikke tar byttet i flukten. Arten fortærer byttet ved å rive kjøttet i stykker med det spisse kroknebbet, som har gul vokshud (cere) innerst. Fugler ribbes før de bringes til reiret. Den kan finne på å sluke små knokler, men de større unngås. Tårnfalken gulper senere opp de ufordøyelige delene.

Arten er monogam. Hekketiden er svært variabel, men man kan på generelt grunnlag hevde at den typisk utsettes med cirka 6 dager for hver 10° økte breddegrad i det vestre Palearktis, noe som i Europa og områdene nord for Himalaya tilsvarer april–mai (med mars–juni som ytterpunkter). Tårnfalker hekker ofte i gamle kråkereir, bergvegger, bygninger og i spesiallagde fuglekasser. Hunnen legger gjerne 3–6 egg med en intervall på to dager. Klekkeintervallen mellom første og siste egg varierer omkring 0–10 dager. Arten kan legg på nytt om den feiler med første legging. Inkubasjonstiden er cirka 27–31 dager og rugingen tar hunnen seg av, mens hannen mater henne og avkommet i den første tiden etter klekking. Etter hvert hjelper også hunnen til med å finne mat. Ungene får full fjærdrakt etter cirka 27–35 dager, men er avhengige av foreldrene i 0,5–4,5 uker til. Ungene blir kjønnsmodne i løpet at det første leveåret.

Både populasjonsstørrelsen og hekkesuksessen påvirkes av såkalte smågnagersvingninger. Dødeligheten første leveåret er cirka 50–70%.

• 
  Hann (nominat)
• 
  Hunn (nominat)
• 
  Tårnfalk i flukt
• 
  Vingene er spisse
• 
  Egg

Inndeling

Inndelingen og rekkefølgen av underartene følger IOC World Bird List 12.1.

Treliste

• Falconiformes, falkefugler
  • Falconidae, falkefamilien
    • Falco, langvingefalker
      • F. tinnunculus, tårnfalk
        • F. t. tinnunculus, nominatformen er utbredt fra Europa og Nordvest-Afrika til Sibir og Sør-Asia
        • F. t. perpallidus, utbredt fra Nordøst-Sibir til Nordøst-Kina og Koreahalvøya
        • F. t. interstinctus, utbredt fra Himalaya til Japan og Indokina
        • F. t. objurgatus, utbredt i Sør-India og på Sri Lanka
        • F. t. canariensis, utbredt på Madeira og de vestre Kanariøyene
        • F. t. dacotiae, utbredt på de østre Kanariøyene
        • F. t. neglectus, utbredt på de nordlige Kapp Verdeøyene
        • F. t. alexandri, utbredt på de sørlige Kapp Verdeøyene
        • F. t. rupicolaeformis, utbredt i Nordøst-Afrika og på Den arabiske halvøy
        • F. t. archeri, utbredt på Socotraøyene og fra Etiopia sørover til Angola og Tanzania
        • F. t. rufescens, utbredt fra Vest-Afrika til Etiopia og sørover til Angola og Tanzania

Eksterne lenker

• (en) tårnfalk i Encyclopedia of Life
• (en) tårnfalk i Global Biodiversity Information Facility
• (no) tårnfalk hos Artsdatabanken
• (sv) tårnfalk hos Dyntaxa
• (en) tårnfalk hos Fauna Europaea
• (en) tårnfalk hos Fossilworks
• (en) tårnfalk hos ITIS
• (en) tårnfalk hos NCBI
• (en) Kategori:Falco tinnunculus – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Falco tinnunculus – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Falco tinnunculus – detaljert informasjon på Wikispecies