Hopp til innhold

Torfinn Sigurdsson Rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Torfinn Sigurdsson Rike (født ca. 1000, død ca. 1065) var jarlOrknøyene, og regnes som en av de mest energiske jarlene i øygruppas historie. Torfinn bodde trolig flere steder, men til sist på Birsay på nordvestre Mainland, hvor han også lot bygge en kirke og fikk anlagt et bispesete.

Torfinn var sønn av jarl Sigurd Lodvesson Digre og en datter av den skotske kongen Malcolm II. Han var gift med Ingebjørg Finnsdatter, datter av Finn Arnesson. Sammen med Ingebjørg hadde han sønnene Pål og Erlend, og han var farfar til den hellige Magnus Orknøyjarl og Håkon Pålsson.

Ifølge sagaen fikk Torfinn Caithness (Katanes) som jarledømme etter sin morfar. Da faren Sigurd døde i 1014 ble jarledrømmet på Orknøyene delt mellom Torfinns (halv)brødre Sumarlide, Einar Vrangmunn og Bruse. Denne delingen ble begrunnet med at Torfinn allerede hadde Caithness. Torfinns krig med sine brødre pågikk fra 1018 (da Sumarlide døde, og Torfinn tok kontroll over hans tredjedel), til 1046, da Torfinn ble enejarl. Einar Vrangmunn ble ryddet av veien i 1020, og Bruse døde i 1034. Torfinns brorsønn Ragnvald Bruseson var samjarl med Torfinn fra sist i 30-åra til Torfinn drepte ham i 1046.

Som enejarl rådde Torfinn over et område «fra Tussaskjær (på Shetland) til Dublin», med Arnor Jarleskalds ord. Torfinn arbeidet aktivt for å holde dette riket samlet. Siden kong Olav II i 1021 skapte (midlertidig) fred mellom Torfinn og Bruse, hadde den norske kongen styrket sitt grep om jarldømmet på Orknøyene og de andre vesterhavsøyene. Torfinn hadde for sin del en dobbel lojalitet, i og med at han som jarl av Caithness også sto under den skotske kongen.

Torfinn besøkte Norge i 1047 da Harald Hardråde hadde blitt enekonge. Senere, ca. 1049/1050, reiste Torfinn ifølge sagaen gjennom Europa fra Danmark til Roma, hvor han besøkte paven, trolig Leo IX, og fikk syndsforlatelse. Det må ha vært etter dette at han lot bygge en kirke på Birsay.

Ifølge sagaen ble Torfinn mindre av en hærkonge, og mer av en lovbygger etter Roma-ferden.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]