Hopp til innhold

Ubotamål

Legg til lenke
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Faksimile av landsloven, håndskrift fra omkring år 1300

Ubotamål (eller úbotamál) var forbrytelser som i norsk middelalder ble ansett som så alvorlige at de var utilgivelige og ikke kunne sones med bøter. Lovbryteren var da blitt fredløs for alltid. Saker der fredløsheten eller landflyktigheten kunne oppheves ble kalt «utlegdarmål» (útlegðarmál). Saker som ble oppgjort med private eller offentlige bøter var «botamål». Bøter var den vanlige straffeformen i middelalderen.[1][2][3][4]

Ubotamål betydde i praksis dødsstraff, og lovbryteren tapte normalt all sin eiendom. Fra Magnus Erlingssons tid ble ubotamål vanligere, og tap av all eiendom ble ofte ordnet med en fast høyeste sats på 40 merker sølv (tilsvarende 130 kyr).[5] Et eksempel er Harald jarl som støttet kong Sverres motstandere og dessuten utfordret kongens autoritet.[6][7]

I Magnus Lagabøtes landslov omtales selvmord som «ubotamål».[8] Landsloven (mannhelgebolken) kapittel 3 omtales «skjændselsdrap og nidingsdrap» som ubotamål, for eksempel punkt 5: «Men om nogen dræper sin far eller sønn, bror eller mor, datter eller søster, da er han ubotamand, medmindre det var galmannsdrap. Saaledes og om nogen dræper sin egen kone eller konen sin mand, naar drapsmanden har horet eller tænkt at hore, det ubotamaal.» Kapittel 4 i landsloven fastsatte flere forbrytelser som ubotamål, for eksempel punkt 2: «Det er og ubotamaal, om nogen forfalsker kongens mynt, brev eller segl. Det er og ubotamaal, om nogen dræper den mand, som har kongens brev og segl for sig til landsvist eller ransaking (forhør), om hin visste det, da han avlivet ham.»[9]

I høymiddelalderen tok staten monopol på straff av forbrytere. Utover 1200-tallet ble stadig flere forbrytelser ubotamål: Mord, avhugging av legemsdeler, gjelding, blinding, voldtekt og kvinnerov ble ubotamål. Kongen hadde anledning til å gjøre om fredløshet til klekkelige bøter, og skaffet seg slik gode ekstrainntekter. Likevel ble dødsstraff mer og mer brukt. Samtidig forbød kongen folk å hevne seg på skadevolder.[4][10] For eksempel bestemte Magnus Erlingssons rettarbot av 1164 at voldtekt og bortføring av gifte kvinner var ubotamål.[11]

Kvinnerov må ha vært et merkbart problem, for i 1170-årene utstedte erkebiskop Øystein Erlendsson et brev der han lyste i bann alle kvinnerøvere i sitt erkebispedømme, og dessuten refset kvinner som lokket til seg medsøstre for å skjenke dem fulle og få dem om bord på skip med kurs mot Island, der det var underskudd på kvinner.[12]

I Gulatingslova var flytting av grensesteiner angitt som ubotamål og lot seg ikke sone.[13] Også seksuell omgang mellom menn medførte ubotamål, om partene ble kjent skyldige. Dersom de nektet, og det likevel gikk rykter i bygda, kunne de prøve å bevise sin uskyld med jernbyrd;[14] men pave Innocens 3. nektet i det fjerde Laterankonsil i 1215 kirkens velsignelse til enhver som underkastet seg jernbyrd eller annen gudsdom.[15] Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 nevner ikke noe om jernbyrd.[16]

Trolldom ble regnet som ubotamål og Landsloven fra 1274 var grunnlaget for hekseprosessene i Norge på 1500-1600-tallet.[17][18][19]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hertzberg, Ebbe (1874). Grundtrækkene i den ældste norske proces. Kristiania: [I kommission hos Aschehoug]. 
  2. ^ Brandt, Fr. (1883). Forelæsninger over den norske retshistorie. Kristiania: Damm. 
  3. ^ Kjus, Audun (2011). Død som straff i middelalderen. [Oslo]: Unipub. ISBN 9788274774964. 
  4. ^ a b Stenersen, Øivind (1988). Norgeshistorie før 1850. Oslo: Cappelen. s. 68f. ISBN 8202102812. 
  5. ^ Lunden, Kåre (1967). Busetnad og økonomiske tilhøve i Noreg frå omkring år 800 til 1350: eit kort oversyn. Trondheim ; [Oslo, Universitetet i Oslo, Historisk inst.]: forfatteren. 
  6. ^ Orning, Hans Jacob: I kongens vold. Klassekampen, 9. februar 2015.
  7. ^ Schaaning, Espen: Middelaldersk strafferett Arkivert 14. februar 2015 hos Wayback Machine., Arr.
  8. ^ «Hva er galt med selvmord?». Tidsskrift for Norsk Psykologforening. 51 (3). Besøkt 2. februar 2016. 
  9. ^ Magnus Lagabøters landslov, oversatt av Absalon Taranger. Scandinavian University Books/Oslo: Universitetsforlaget, 1970.
  10. ^ Emblem, Libæk, Stenersen: Norge 1 (s. 73), forlaget Cappelen, ISBN: 82-02-14174-5
  11. ^ Skeie, Jon (1937). Den norske strafferett. Oslo: Norli. 
  12. ^ Jon Vidar Sigurdsson: Det norrøne samfunnet (s. 81), forlaget Pax, Oslo 2008, ISBN 978-82-530-3147-7
  13. ^ Norges kulturhistorie. Oslo: Aschehoug. 1979. ISBN 8203112064. 
  14. ^ Gulatingslovi. Oslo: Samlaget. 1981. s. 49. ISBN 8252118739. 
  15. ^ «prøver», Catholic encyclopedia (1913)
  16. ^ Norgeshistorie.no, Ole-Albert Rønning: «Bevis i middelalderens rettssystem»
  17. ^ Mjønes, H. (2019). Trolldom i Norge og Frankrike-En komparativ analyse (Master's thesis, NTNU).
  18. ^ Knutsen, G. W. (1998). Trolldomsprosessene på Østlandet. En kulturhistorisk undersøkelse. Oslo: Tingbokprosjektet.
  19. ^ Næss, Hans Eyvind (1981). Trolldomsprosessene i Norge på 1500-1600-tallet: en retts- og sosialhistorisk undersøkelse. Stavanger: H.E. Næss. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ubotamål&oldid=23593955»