Ulama (islam)
-ulema.png?lang=no)
‘Ulamā’ (sing. ‘ālim) (arabisk: علماء), «de som besitter kunnskap», er en betegning for religiøst lærde innen islam.
Ulama vokste frem som en gruppe i den religiøse blomstringstiden 750-950. Ulama er ikke noe enhetlig gruppe og de tilhører ikke noe særskilt sosial klasse; men ulama har autoritet til å tolke islam. Ulama er menn som har kunnskap (ʿilm) om Koranen og den religiøse lov sharia.[1]
Deres kulturelle rolle er å garantere samfunnsordningen for umma, det islamske samfunnet. Loven er dermed avgjørende både i teori og praksis. Ulama regulerer spørsmål som berører eiendomsforhold, men fremfor alt familielivet som betraktes som kjernen for islamsk enhet og den daglige praksis[1]
Ulama får derimot ikke sin legitimitet av staten, men har ideologisk og symbolsk en base forskjellig fra statens rolle, mens de i visse tilfeller avhenger av den politisk dominante gruppe i landet.
På 1900-tallet kom atskillige reformer, fremst innen skolevesen og rettspleie, noe som innebar at embedsmenn og tjenestemenn med vesterlandsk utdannelse overtok ulamas oppgaver. Visse ulama betraktet endringene som uislamske og mente at vesterlandet tvang innovasjoner på muslimske samfunn og at de manipulerte islam ved den påtvungne politiske makt.[2]