Yongzheng-keiseren

Yongzheng-keiseren
	Yongzheng-keiseren i hoffdrakt
Født	ᡳᠨ ᠵᡝᠨ, 胤禛; 13. des. 1678; Den forbudte by
Død	8. okt. 1735 (56 år); Beijing
Beskjeftigelse	Hersker
Embete	Keiser av Kina (Qing-dynastiet, 1722–1735) ;
Ektefelle	7 oppføringer Jing Xian; Xiaoshengxian; Imperial Noble Consort Dunsu; Imperial Noble Consort Chunyi; Consort Qi; Consort Qian; Concubine Mao
Far	Kangxi-keiseren
Mor	Xiao Gong
Søsken	43 oppføringer State Princess Rongxian; Princess Duanjing of the Second Rank; State Princess Kejing; Kurun Princess Wenxian; State Princess Chunque; Princess Wenke of the Second Rank; Princess Quejing; Princess Dunke of the Second Rank; eighth daughter of Kangxi; Yunreng; Yinti; Yunsi; Yunzhi, Prince Cheng; Yinzhuo; Chengrui; Chenghu; Chengqing; Sayinchahun; Yunzhi, Prince Zhi; Changhua; Changsheng; Wanpu; Yinzan; Yinqi; Yinyou; Yuntang; Yun’e; Yinju; Yinzi; Yintao; Yinji; Yunxu; Yinlu; Yunli; Yinxie; Yinji; Yinyi; Yunxi; Yinhu; Yinqi; Yunbi; Yinyuan; Yinxiang
Barn	11 oppføringer Honghui; Hongpan; Hongyun; Hongshi; Qianlong-keiseren; Hongzhou, prins He; Fuyi; Fuhui; Fupei; Hongyan; Heshuo Princess Huaike
Nasjonalitet	Qing-dynastiet
Gravlagt	Tailing Mausoleum (Qing dynasty)
	Yongzheng-keiseren på Commons

Yongzheng-keiseren (kinesisk: 雍正帝, pinyin: Yōngzhèngdì, mandsjuisk: Nairalt Töv Khaan; født Yinzhen, 胤禛, Yìnzhēn i 13. desember 1678, død 8. oktober 1735; posthumt navn: 敬天昌運建中表正文武英明寬仁信毅睿聖大孝至誠憲皇帝, Jingtian Changyun Jianzhong Biaozheng Wenwu Yingming Kuanren Xinyi Ruisheng Daxiao Zhicheng Xian; tempelnavn: Qing Shizong) regjerte som Kinas keiser fra 5. februar 1723 og til sin død, og var en av Qing-dynastiets mest håndfaste ledere. Han var keiser Kangxis fjerde sønn, men ble likevel hans etterfølger, muligens som resultat av en hoffintrige.

Liv og virke

Tronfølge

Det ble skumlet om hvordan han kom til makt, noe som keiseren slo resolutt ned på med stor hardhet. Påstandene gikk ut på at han selv hadde forfalsket sin fars testamente for å få det til å vise at han var sin fars utkårede til keiserverdigheten.

Kangxi-keiseren hadde nemlig to ganger utsett sin andre sønn Yinreng til tronfølger, men i 1712 hadde han strøket ham fra tronfølgen og satt ham i fengslig forvaring. Dermed var det ved keiserens død i 1722 uklart hvem som var utsett til tronfølger.

Til forskjell fra sin viktigste rival til tronen, keiserens fjortende sønn Yinti, var det slik at Yinzhen tilfeldigvis befant seg i hovedstaden da dødsbudet nådde ham. Med hjelp av hoffmannen Longkodo ble han utropt til kejsare med regjeringstittelen Yongzheng.

Uklarhetene omkring Yongzhens trontiltreden bestod under hele hans regjeringstid og flere av hans brødre som framstod som potensielle tronpretendenter døde i fengsel eller bekleddes med seremonielle poster for å holdes på avstand fra tronen.

Regjering

På plussiden klarte Yongzheng ved en streng sparepolitikk å få orden på de kaotiske statsutgiftene. Han gjennomførte flere viktige reformer for å effektivisere statsforvaltningen. I 1723 skapte han «Høyrådet» (Junjichu 軍機處), som var sammensatt av keiserlige prinser, medlemmer av storsekretariatet, presidentene i departementene og sjefene for andre forvaltende verk i hovedstaden, og dette rådet hadde å redigere lover og forfatninger.^[5]

I 1729 ble han den første keiseren som forbød handel med og misbruk av opium.

I 1727 inngikk han Kiakhta-traktaten med Russland, som dermed fikk betydelige handelsprivilegier.

Selv om han var en oppriktig konfucianer beskjeftiget han seg inngående med forskjellige buddhistiske skoleretninger, fremfor alt med chan-buddhismen og den tibetansk-mongolske Vajrayana-retningen.

Han bekjempet kristendommen, noe som tildels må tilskrives hans misnøye med utfallet av den katolske ritestriden.

Den berømte encyklopedien «Fullstendig samling av skrifter og billedverker fra den gamle og den nye era» (Gujin tushu jicheng) ble til under Yongzheng-keiserdømmet.

Referanser

^ ^a ^b Encyclopædia Britannica Online, oppført som Yongzheng, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Yongzheng, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
^ The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 38, kapittel 2^{[Hentet fra Wikidata]}
^ The Search for Modern China, First Edition, side(r) 81, kapittel 4^{[Hentet fra Wikidata]}
^ China Biographical Database^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Beatrice S. Bartlett. Monarchs and Ministers: The Grand Council in Mid-Ch'ing China, 1723-1820. Vol. cr. Berkeley, CA: University of California Press, 1991.

Litteratur

Beatrice S. Bartlett: Monarchs and Ministers: The Grand Council in Mid-Ch'ing China, 1723-1820. Vol. cr. Berkeley, CA: University of California Press, 1991.
Wolfram Eberhard: Geschichte Chinas. Kröner, Stuttgart 1971
Jacques Gernet: Die chinesische Welt. Suhrkamp, Frankfurt am Main 1988, ISBN 3-518-38005-2
Gisela Gottschalk: Chinas große Kaiser. Pawlak, Herrsching 1985, ISBN 3-88199-229-4
Jonathan D. Spence: Chinas Weg in die Moderne. Hanser, München 1995, ISBN 3-446-16284-4
Jonathan D. Spence: Treason by the Book, Viking, New York 2001. ISBN 0670892920.

Forgjenger Kangxi-keiseren	Keiser av Kina (Qing-dynastiet) 1723–1735	Etterfølger Qianlong-keiseren

[hash-c4f70adcf578c6f60a8ba651b574b673003e6a02-1] Encyclopædia Britannica Online, oppført som Yongzheng, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Yongzheng, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-a0c3c2acdcd5f4752422891b49bdd71892a076d7-2] The Rise of Modern China, Sixth Edition, side(r) 38, kapittel 2^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-f7804f6ab6e43d1acbf7f93b7572af613d38c014-3] The Search for Modern China, First Edition, side(r) 81, kapittel 4^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-67ccb650dc9574a092b3fb131993dc2d92ac8bf4-4] China Biographical Database^{[Hentet fra Wikidata]}

[5] Beatrice S. Bartlett. Monarchs and Ministers: The Grand Council in Mid-Ch'ing China, 1723-1820. Vol. cr. Berkeley, CA: University of California Press, 1991.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]