Alkestis

Alkestis
Alkestis og Admetos. Romersk fresko (45-79 e.Kr.) fra «Huset til den tragiske poet», Pompeii, Italia.
orig. Ἄλκηστις
Forfatter(e)		Evripides
Språk		Gammelgresk
Sjanger		Skuespill
Utgitt		438 f.Kr. (første oppførelse)
Alkestis på Commons

Alkestis (gresk: Ἄλκηστις, Alkēstis) er en athensk tragedie eller drama av tvetydig sjanger av den antikke greske dramatikeren Evripides. Den ble første gang satt opp og framført ved byfestivalen Dionysia i 438 f.Kr. Dikteren presenterte det som den siste delen av en tetralogi av skuespill som ikke hadde innbyrdes sammenheng i tragedietevlingen hvor han vant andreprisen. Dette opplegget var utenom det vanlige da den fjerde delen var normalt et satyrspill. Stykkets tvetydig, tragikomiske tone — som kan vurderes som en «munter romanse» eller «bitter ironisk» — har gitt teaterstykket betegnelsen «problemdrama». Alkestis er, muligens med unntak av Rhesos, den eldste bevarte drama av Evripides, skjønt på den tiden da stykket ble satt opp hadde dikteren allerede skrevet skuespill i 17 år.

Stykket forteller om Alkestis, Pelias' datter, som påtok seg å dø for sin ektemann Admetos, ble reddet under helten Herakles' opphold i Thessalia da han overvant underverdens guder og tvang dem til å gi Alkestis tilbake. Sofokles vant førsteprisen foran Evripides' tetrelogi med De kretiske kvinner, Alkemeon i Psofis, Telefos og Alkestis.

Hendelsene forut for dramaets begynnelse

Lenge før hendelsene som er stykkets begynnelse var kong Admetos blitt bønnhørt av skjebnegudinnene moirene den gunst å få leve forbi den tildelte tid av hans død. Moirene ble overtalt til å tillate dette av guden Apollon (som hadde fått dem fulle). Denne uvanlige byttehandelen ble gjort etter at Apollon var blitt forvist fra Olympos for ni år og tilbrakte tiden i tjeneste hos kongen i Thessalia, en mann kjent for sin gjestemildhet og som behandlet Apollon godt. Guden ønsket derfor å komme med en gjenytelse og tilbød Admetos friheten fra døden. Gaven kom imidlertid med en ulempe; Admetos måtte finne en som kunne ta hans plass da Døden kom for å kreve ham.

Da tiden kom for Admetos å dø og han hadde fortsatt ikke funnet en som kunne erstattet ham. Hans far Feres var ikke villig til å ofre seg for sin sønn og mente at det var latterlig at han skulle bli bedt om å gi opp sitt liv som han var vel tilfreds med for denne merkelig avtalen. Til sist sa Admetos' oppofrende hustru Alkestis seg villig til å dø for at hennes ektemann skulle få leve ettersom hun ikke ville la sine barn bli farløse. Ved begynnelsen av skuespillet er hun nær ved å dø.

Personer

• Apollon
• Thanatos
• Admetos, konge av Ferai
• Alkestis, hans hustru
• Eumelos, deres sønn
• Feres, Admetos' far
• Herakles
• En tjenerinne
• En tjener
• Andre tjenestefolk
• Kor av eldre fra Ferai

Handling

I stykkets prolog kommer guden Apollon ut av Admetos' hus i Ferai (dagens by Velestino i Magnesia), kledd i hvitt og bærer sin gylne bue, med den hensikt å forsøke å bli merket av den umiddelbare døden til Alkestis som ble trøstet innenfor. Han gir en redegjørelse av hendelsene som har ført fram til dette øyeblikket. Han hilser ankomsten til Thanatos (Døden) da han kommer, kledd i svart og bærende på et sverd. Han er der i rollen som psykopomp for å frakte Alkestis til underverden. Thanatos utfordret Apollons åpenbare forsvar av Alkestis og anklaget ham for «vridende lureri» da han hjalp Admetos å bedra døden i første omgang. Apollon beroliget ham og i et avsnitt med raske og godmodig utveksling, stikomyti, foreslår han å utsette Admetos' død, noe som blir sarkastisk avvist. «For en gangs skyld,» konkluderer Thanatos, «kan du ikke få hva som ikke er ditt.» beseiret forlater Apollon scenen rasende, men spår at en mann (Herakles) vil bryte Alkestis ut av Dødens klør. Alene med publikum advarer Thanatos at «dette var en gud av mange ord; men ord er ikke nok» før han dytter døren opp med spissen av sverdet og går langsomt inn i Admetos' palass.

Ankomsten til koret, eller sekvensen parodos, følger: et kor på femten menn fra Ferai, ledet av en korleder, koryphaios, ankommer teaterets sirkulære scene, orkestra. Korlederen klager på at de er i en tilstand av uvisshet, uvitende om de skal framføre sørgeritualer for deres dronning eller ikke. Korets lyriske sang, som de danser til mens de synger, består av i to parvise versestrofer og antistrofe. De syner om stillheten som møter deres søken for tegn på sorg, beviset på Alkestis' død. «Når godheten død,» klager de, «lider alle gode menn også.» Korlederen avslutter med å avslutte korets søken for håp: "Kongen har tømt alle ritualer."

Den første episode begynner med en tjenestepike som kommer ut av palasset i tårer. Da korlederen presser henne for nyheter gir hun et forvirrende svar: «Hun lever. Og er død.» Alkestis står, forklarer hun, i dette øyeblikk på terskelen mellom liv og død. Korlederen bekrefter ivrig at alle vanlige forberedelser har blitt gjort for hennes begravelse. Tjenestepiken forener seg med korlederen i å prise Alkestis' dyder. Hun gir en lang beskrivelse av Alkestis' bønner og forberedelser for å dø framfor å sørge da Alkestis gråt over at brudesengen ville ødelegge henne, omfavnet sine gråtende barn, og sa farvel til alle. Hun beskrev hvordan Admetos holdt den gråtende Alkestis i sine armer mens øyne klamret seg til synet av solens siste stråler. Tjenestepiken ønsket korlederen velkommen til palasset og går inn for å fortelle Admetos om deres ankomst.

Alkestis på sin dødsseng ba om i bytte for sitt offer at Admetos aldri giftet seg igjen, heller ikke glemte henne eller plasserte en fornærmet stemor med ansvaret for deres barn. Admetos samtykket til dette og lovte også å føre et liv i høytidelighet til hennes ære, avstå fra den glede og moro som var en tett del av hans hus. Deretter dør Alkestis.

Kort tid etterpå ankommer Admetos' gamle venn Herakles til huset, men har ingen ide om den sorg som hviler over stedet. Ikke villig til å avvise en gjest besluttet kongen å ikke belaste Herakles med de sørgelige nyhetene og instruerer tjenerne om å ønske ham velkommen og holde munn. Ved å gjøre dette brøt Admetos sitt løfte til Alkestis om å avholde seg fra glede og moro i tiden etter hennes død. Herakles er sorgløs og blir full, noe som irriterer tjenerne som elsker sin husfrue og bitter over at de ikke kan si noe og sørge over henne. Til sist er det en av tjenerne som glemmer seg og forteller irritert gjesten over hvor upassende han oppfører seg i sorgens hus.

Herakles er dypt skamfull over sin dårlige oppførsel og besluttet å overfalle og konfrontere Døden når gravofringene er gjort ved Alkestis' grav. Da han kommer tilbake fører han med seg en tildekket kvinne som han forteller Admetos at han har vunnet i en brytetevling. Han ber sin vert om å ta seg av henne og passe på henne mens Herakles borte for å gjøre sine dåder. Admetos verger seg og etter mye diskusjon tvinger han til sist en tilbakeholden Admetos om ta hendene hennes. Da han løfter sløret hennes, oppdaget han at kvinnen er Alkestis, tilbake fra de døde. Herakles har kjempet med Døden og tvunget ham til å oppgi Alkestis. Hun kan ikke snakke i tre dager, og da blir renset og er helt restituert for livet.

Tolkning

Litteraturforskere har et mangfoldig syn på hvordan å kategorisere dramaets sjanger. Det har både tragiske som komiske elementer og ble framført istedenfor det konvensjonelle satyrspillet da det første gang ble satt opp. Ved dens blanding av tragiske og komiske elementer er det mer et satyrspill enn tragedie, men det er heller ikke et renskåret satyrspill som vanligvis er en kort og grov farse karakterisert av et kor av satyrer. Dog har Herakles satyrens rolle i stykket.

Det synes klart at Evripides har strukket de konvensjonelt forståtte grensene for sjangrene: Alkestis er på samme tid tragisk, tragikomisk, romantisk, fantastisk, komisk, realistisk, og ironisk. Figurene er tvetydig og inkonsekvente. Admetos er tragisk, from, dydig, selvopptatt, men også edel og gjestemild. Alkestis er en mønstergyldig hustru, naiv, selvoppofrende, og uvirkelig, i sentrum av dramaet samtidig som hun er ubetydelig for handlingen, men heller ikke Admetos styrer handlingen. Alketis både elsker sin ektemann og elsker ham ikke; Admetos elsker sin hustru, men også seg selv.

Den lykkelige slutt er ironisk ettersom hva som har skjedde mellom paret kan de aldri bli lykkelige igjen, men de vil påbegynne livet på nytt og ha muligheten til lykke ettersom de åpenbart har fortjent det. Dikteren endrer naturlovene: mennesker dør og deretter er de ikke døde. Han opphever de moralske prinsipper: lojalitet til en person er avhengig av en annens svik. Han underminerer oppfatningen av sannhet: likheten med sannheten er sannere enn sannheten selv. Koret undrer seg: «Så sikkert? Jeg kjenner intet. Hvordan kan du være sikker?»

Alkestis er også interessant for kvinneforskningen. Kritikere har indikert at dramaets sentrale fokus er Admetos framfor Alkestis og forskere har studert stykkets patriarkalske aspekter. Alkestis' heroisme og retorikk bærer tradisjonelle mannlige kvaliteter som forstått av athenerne på 400-tallet f.Kr. Disse kvalitetene gjør henne til «mer mannlig» enn Admetos som lar henne dø i sitt sted. Åpenbart viser stykket i Alkestis' uselviske ofring av sitt eget liv for å redde sin ektemann i hvilken grad den greske moral i antikken og kvinners rolle i det gresk samfunn er svært forskjellig fra dagens Hellas.

Erfaringen med døden, både for den døende og for de etterlatte, er en prosess i en bestemt form og kontinuitet. Grekerne konstruerte deres møte med døden på et lignende vis og markerte sorgens stadier i rituelle former. Homers Iliaden forteller i detaljer hvordan Akilles bevegde seg fra sjokk til mulig selvmorderisk sorg ved Patroklos' død og videre til raseri. Admetos gjennomgår en lignende prosess som endrer ham, men ikke i samme grad og omfatning som Akilles, men viser at døden er en overgangspassasje for både den døde som de etterlatte, og en nødvendighet for gresk drama.

Alkestis kan således vurderes som en selvreflekterende tragedie hvor Evripedes underminerer de 'fakta' han selv presenterer, det vil si at Alkestis dør og deretter vender tilbake til livet og således fokuserer på de emner som er fundamentale for den dramatiske og poetiske representasjon: språket og den visuelle oppfatning.

Moderne oversettelser

Stykket er oversatt til norsk ved Egil Kraggerud:

• Kraggerud, Egil (1987): Alkestis, med kommentarer og etterord. E-bok hos Nasjonalbiblioteket.

Det finnes i flere oversettelser til engelsk, blant annet:

• Richard Aldington (1930): Alcestis, i prosa og poesi.
• Fitts, Dudley & Fitzgerald, Robert (1960): Alcestis, i poesi.
• Kovacs, David (1994): Alcestis, i poesi.
• Theodoridis, George (2008): Alcestis, i prosa.

Litteratur

• Banham, Martin, red. (1998): The Cambridge Guide to Theatre. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-43437-8.
• Brockett, Oscar G. & Hildy, Franklin J. (2003): History of the Theatre. 9. utg, intern. utg. Boston: Allyn and Bacon. ISBN 0-205-41050-2.
• Fitts, Dudley, red. (1960): Four Greek Plays. New York: Harcourt, Brace & World. ISBN 0-15-602795-X.
• Fitts, Dudley (1960): «Introduction» i: Fitts, Dudley: (1960): Four Greek Plays, s. 143–145).
• Fitts, Dudley, & Fitzgerald, Robert (1960): The Alcestis of Euripides. By Euripides i: Fitts, Dudley: (1960): Four Greek Plays, s. 149-199.
• Weber, Carl, red. & overs. (1989): Explosion of a Memory: Writings by Heiner Müller. Av Heiner Müller. New York: Performing Arts Journal Publications. ISBN 1-55554-041-4.

Eksterne lenker

• Verker og tekster relatert til Alkestis'' hos Wikisource
• Ἄλκηστις på gresk, hos Wikisource