Bluesrock

Bluesrock
Opprinnelse:	Electric blues, rock and roll, Britisk blues
Sted og tid:	Tidlig til midt på 1960-tallet, i England og USA
Vanlige instrumenter:	Bassgitar - Trommesett - Elektrisk gitar - Hammond orgel - Piano - Munnspill - Sang
Popularitet:	Mest populær på 1960- og 1970-tallet
	Sjangerslektninger
	Heavy metal - Hardrock - Boogie rock - Psykedelisk rock - Garage rock - Stoner rock

Bluesrock er en musikksjanger som kombinerer blues og rock’n’roll, med vekt på elektrisk gitar, tilsvarende elektrisk blues og rock. Fra dens begynnelse tidlig på 1960-tallet har bluesrock gått igjennom en rekke stilistiske endringer og på veien inspirert hardrock, sørstatsrock, og heavy metal.^[1]^[2] Typiske instrumenter er elektrisk gitar, trommer, bassgitar, keyboard, munnspill og sang. Bluesrock fortsetter å ha en innflytelse med framføringer og innspillinger av flere populære musikere.

Historie

Bluesrock ble ikke en særpreget sjanger før sent på 1960-tallet. I 1963 debuterte amerikanske Lonnie Mack med en rask, idiosynkratisk elektrisk blues gitarstil som senere ble identifisert som bluesrock. Så på midten av 1960-tallet ble stilen alt mer vanlig og bruktes bland annet av engelske band som The Rolling Stones, Cream og The Animals, og amerikanske band som Butterfield Blues Band og Siegel-Schwall Band, som eksperimenterte med musikk fra eldre amerikanske bluesartister som Albert King, Howlin' Wolf, Robert Johnson, Jimmy Reed, Muddy Waters og B. B. King. Tidlig på 1970-tallet var grensen mellom bluesrock og hardrock utydelig, da gruppene begynte å spille inn plater i rockestil. Som AllMusic kommenterte, «skillelinjene mellom bluesrock og hardrock er knapt synlige,»^[3]

Med musikkgrupper som The Fabulous Thunderbirds og Stevie Ray Vaughan på 1980-tallet vendte bluesrocken tilbake til bluesrøttene sine, og hvor Vaughan spilte inn sitt mest kjente materiale. På 1990-tallet ble bluesgitarister som Gary Moore, Jeff Healey, og Kenny Wayne Shepherd populære konsertattraksjoner. Grupper som Jon Spencer Blues Explosion og The White Stripes brakte med seg en mer kantete stil, med innslag av punk, på 2000-tallet.^{[trenger referanse]}

Karaktertrekk

Bluesrock kan karakteriseres av blues-aktig improvisasjon, tolvtakters blues, utvidede boogie-jam som bygger på gitar, og ofte en tyngre, riff-orientert sound enn det som kan finnes i tradisjonell Chicago blues. Den blir også ofte spilt i et raskt tempo, noe som igjen skiller den fra blues.

Instrumenter

Kjernen av bluesrock-lyden blir skapt av kombinasjonen av elektrisk gitar, bassgitar og trommer. El-gitaren er vanligvis kjørt gjennom en rørforsterker, eller overdrive. Ofte benyttes to gitarer, hvor én spiller akkompagnement-riff og akkorder på rytmegitar, mens den andre spiller melodiske linjer og soloer på sologitar. Mens bluesband fra 1950-tallet ofte benyttet ståbass, brukte bluesrock-gruppene fra 60-tallet elektrisk bass, som var enklere å forsterke. Keyboardinstrumenter som piano og Hammond-orgel var også ofte brukt. Som med elektrisk gitar ble lyden fra Hammond-orgelet også ofte kjørt gjennom en rørforsterker, som gir en råere «overdrive»-lyd til instrumentet. Sang spiller også ofte en nøkkelrolle, selv om vokalen kan være likestilt med sologitaren, eller til og med underliggende. Et antall bluesrocklåter er også rene instrumentaler.

Struktur

Bluesrock følger 12-takters blues-struktur, men ofte med endrede akkorder slik som i Stormy Monday:

G⁹ | C⁹ | G⁹ | G⁹ | C⁹ | C⁹ | G⁹ / Am⁷ | Bm⁷ / Bbm⁷ | Am⁷ | Cm⁷ | G⁹ / C⁹ | G⁹ / D (aug)

i stedet for den tradisjonelle G | C | G | G | C | C | G | G | D | C | G | G-progresjonen. Progresjonen blir ofte gjentatt, og sangene har ofte bare én seksjon, men det finnes unntak hvor noen stykker har en «B»-seksjon. Sangene er tradisjonelt i dur, men kan også være i moll, hvor den mest velkjente teknikken er en pentatonisk skala i moll med blåtone over en melodilinje i dur, slik Albert King bruker i nesten alle sine låter. Sologitaren benytter som oftest den pentatoniske skalaen, enten i dur eller moll.

Et typisk eksempel på bluesrock er Eric Claptons «Crossroads», som først kom ut på Wheels of Fire-albumet. Låten ble tilpasset fra Robert Johnsons «Cross Road Blues» og «Traveling Riverside Blues». Den smelter noen av de lyriske og musikalske stilene fra blues med rock-stilens raskere tempo og gitarsoloer.

Bluesrock-artister

Peter Green

|

|}

Referanser

^ Weinstein, Deena (2000): Heavy Metal: The Music and its Culture. DaCapo, ISBN 0-306-80970-2, s. 14.
^ Christe, Ian (2004): Sound of the Beast: The Complete Headbanging History of Heavy Metal. Allison & Busby, ISBN 0-7490-8351-4, s. 1.
^ «Blues-Rock», AllMusic.

Litteratur

Bane, Michael (1982): White Boy Singin' the Blues. Penguin, ISBN 0-14-006045-6
Fancourt, Leslie (1989): British Blues on Record (1957–1970). Retrack Books
Hjort, Christopher (2007): Strange Brew: Eric Clapton and the British Blues Boom, 1965-1970. Forord ved John Mayall. Jawbone, ISBN 1-906002-00-2.

Eksterne lenker

Blues-Rock Music Genre Overview, AllMusic

[1] Weinstein, Deena (2000): Heavy Metal: The Music and its Culture. DaCapo, ISBN 0-306-80970-2, s. 14.

[2] Christe, Ian (2004): Sound of the Beast: The Complete Headbanging History of Heavy Metal. Allison & Busby, ISBN 0-7490-8351-4, s. 1.

[AllMusic-3] «Blues-Rock», AllMusic.

[1]

[2]

[3]