Hopp til innhold

Brunbjørn

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Brunbjørn
Brunbjørn (Ursus arctos arctos)
Nomenklatur
Ursus arctos
Linnaeus, 1758
Populærnavn
brunbjørn,[1]
eurasisk brunbjørn,
bjørn,
bjønn,
bamse
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeRyggstrengdyr
KlassePattedyr
OrdenRovpattedyr
FamilieBjørnefamilien
Miljøvern
IUCNs rødliste:
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

LC — Livskraftig[2]

Norsk rødliste:
Regionalt utryddetRegionalt utryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet
Artsdatabanken (2021)[3]

Økologi
Habitat: terrestrisk, holarktisk sone
Utbredelse:
Inndelt i

Brunbjørn (Ursus arctos) er den mest utbredte bjørnearten i verden (men den amerikanske svartbjørnen er mer tallrik). Den finnes i Nord-Amerika, Europa, Afrika, og Nord-Asia, hvorav de mest stabile populasjonene er å finne i Alaska, Canada og Russland. Arten er en av fire representanter i slekten Ursus. Brunbjørn regnes med blant Europas fem store, som dessuten inkluderer ulv, gaupe, jerv og visent,[4] og står på toppen av næringskjeden som en toppkonsument i sitt økosystem. Det er trolig mer enn 200 000 brunbjørner i verden[2], hvorav cirka 90 000–120 000 i Russland.

I 2017 ble det påvist minimum 125[5] bjørner i Norge, en reduksjon fra 164 i 2009.[6] I 2019 ble det påvist 148 individer i her, hvorav 91 hanner og 57 binner.[7] Selv om antallet bjørner har økt litt, er antallet binner synkende.[7] Årsaken til at det finnes flere hanner enn binner i Norge er at det finnes mange hannbjørner i randen av utbredelsesområdet til den store svenske bjørnebestanden. Den norske bestanden av brunbjørn har status som sterkt truet av utryddelse og er uendret i Norsk rødliste for arter 2021.[3] I nabolandet Sverige ble det i 2021 registrert ca. 2800 bjørner.[trenger referanse]

Om arten

[rediger | rediger kilde]
Kodiakbjørn
(U. a. middendorfi)
Grizzlybjørn
(U. a. horribilis)

Det er fortsatt uenighet omkring linjer og underarter hos brunbjørnen, selv om en rekke har blitt beskrevet gjennom årene. Det genetiske mangfoldet er størst blant brunbjørner i det østlige Eurasia, så forskerne mener at arten opprinnelig må ha utvandret til Nord-Amerika fra Asia. En nyere studie av bjørner fra Sakhalin, Kurilene og den japanske øya Hokkaido viser at brunbjørner i dette området faktisk tilhører flere distinkte linjer. På Hokkaido ble bjørnene delt i tre linjer; en sørlig, en østlig, og en sentral linje.[8] Den sørlige Hokkaido-linja grupperer nært med nordamerikanske brunbjørner.[8] På Sakhalin grupperte bjørnene med bjørner i Øst-Europa og Vest-Alaska. Bjørnene på Kurilene var nærmest beslektet med bjørner på Hokkaido. Samtidig viser studien at populasjonen med europeiske bjørner består av to distinkte linjer; ei vestlig og ei østlig linje.[8] Den østlige linja er utbredt fra det nordøstre Europa til det østre Sibir.[8]. Den vestlige europeiske linja består av to grupper; ei med iberisk opprinnelse og ei med opprinnelse på Balkan/Italia. Videre er det avdekket fire distinkte linjer i Nord-Amerika: ei med opphav i det sørøstlige Alaska (på de amerikanske ABC-øyene), ei i det vestlige Alaska, ei i det østlige Alaska, og ei i det kontinentale Nord-Amerika.[8]

Noen har antydet at isbjørnen egentlig bør betraktes som en underart av brunbjørn. Genetiske studier viser nemlig at brunbjørn på de amerikanske ABC-øyene er nærmere beslektet med isbjørn enn med andre brunbjørner[8], noe som kan indikere at isbjørnen ikke kan regnes som en egen art.[9]

Den fysisk største brunbjørnen er kodiakbjørn (Ursus arctos middendorffi), en underart som kan bli like stor eller til og med større enn isbjørn. Denne tilhører den vestlige linjen og finnes kun på noen få øyer utenfor Sørvest-Alaska. En nesten tilsvarende stor brunbjørn finnes også på Kamtsjatkahalvøya og på Paramushirøya i Russland, men den såkalte kamtsjatkabjørnen eller kjempehalvøybjørnen anerkjennes normalt ikke som egen underart.

Geografisk spredning og habitat

[rediger | rediger kilde]

Brunbjørn finnes over store deler av Nord-Amerika, Europa og Asia, inkludert øya Hokkaido i Japan. Tidligere fantes den også i Atlasfjellene i Afrika, men der mener man at den nå kan være utdødd. Sikre er man imidlertid ikke. Likeledes mener man at brunbjørnen kan være utryddet (omkring 1960) i det nordlige Mexico og i de sørlige delene av USA, som i Sierra Nevada og de sørlige delene av Rocky Mountains.[10]

Brunbjørner finner man i nærmest alle tenkelige habitater, fra kyststrøk via skoger og sletteland til fjell. Temperaturmessig er de også svært fleksible. Det viktigste for bjørnens valg av habitat ser ut til å være tilgangen på foretrukket føde og fleksibilitet med hensyn til skjulesteder, hvilket betyr at habitatet trolig endrer seg gjennom sesongen. I Nord-Amerika finner man brunbjørn i alle typer habitat, mens den i Sibir ser ut til å foretrekke de store skogene. I Europa er den mer vanlig å finne i fjellskog.[10]

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]
Gulbjørn
(U. a. syriacus)
Tannformel I C P M
30–36 = 3 1 1–3 2
3 1 1–2 3

Brunbjørner er brune, men kan variere fra forholdsvis lys gulbrun til mørk brun, og nærmest svart, i fargen. Noen har også et varierende innslag av sølvgrått i hårtuppene (grisling), derav grizzly – som betyr gråmelert eller grislet. Grizzlybjørner preges av kostholdet og regnes som innlandsbjørner, i motsetning til kystbjørner som har pels uten grisling. Voksne brunbjørner har også en lett gjenkjennelig muskelkul i nakkeregionen. Denne gir ekstra styrke til framlabbene når bjørnen graver.

Pelsen er tett og kan bli opp mot 10 cm lang. De har forholdsvis små ører, bred skalle og et smalt snuteparti der kjevene er utstyrt med 42 tenner, inkludert de lite utviklede rovtennene. Vekten varierer både med habitat og årstid. En voksen hannbjørn blir i snitt ca. 135–410 kg tung og binna blir ca. 90–200 kg. En kodiakbjørn hann blir omkring 350–675 kg tung, mens binna gjerne veier omkring 160–350 kg. Den største kodiakbjørnen som har blitt skutt veide 855 kg, men man regner med at det kan finnes eksemplarer på opp mot 900–1000 kg. Bjørnene veier minst på våren, like etter de har forlatt vintersøvnen, og mest på høstparten, like før de går i vintersøvn.

Som alle andre bjørner er også brunbjørnen sålegjenger. Det vil si at de går med hele foten, slik vi mennesker gjør. De kan ha opp mot 10–13 cm lange klør på framlabbene. Klørne kan ikke trekkes inn. Brunbjørnene kan også stå oppreist og gå på to ben, slik vi mennesker gjør, men de er hurtigst på alle fire. En brunbjørn kan faktisk oppnå en toppfart på opp mot 50–60 km/t. De største eksemplarene kan bli nærmere 300–310 cm høye når de står på bakbeina (kodiakbjørn og kamtsjatkabjørn). De kan også sitte, men voksne individer kan på grunn av vekten ikke klatre i trær. I vill tilstand kan brunbjørnen bli opp mot 25–30 år gammel, mens den i fangenskap kan leve til den blir omkring 50 år.

Anerkjente underarter

[rediger | rediger kilde]

Disse underartene anerkjennes av mange taksonister, selv om noen også mener at eurasisk brunbjørn og grizzlybjørn egentlig er en og samme underart. Man kan også hevde at brunbjørn er brunbjørn, men av praktiske årsaker ønsker man gjerne å dele den inn.

  1. Ursus arctos arctos (vanlig brunbjørn, eurasisk brunbjørn), Linnaeus 1758
  2. Ursus arctos horribilis (grizzlybjørn, amerikansk grizzlybjørn), Ord 1815
  3. Ursus arctos middendorfi (kodiakbjørn), Merriam 1896

Delvis anerkjente underarter

[rediger | rediger kilde]
Kamtsjatkabjørn
(U. a. beringianus)
Hokkaidobjørn
(U. a. yesoensis)

Disse underartene anerkjennes av et flertall taksonister, men altså ikke på langt nær av alle.

  1. Ursus arctos beringianus (Kamtsjatkabjørn, fiskerbjørn), Middendorf 1853
  2. Ursus arctos dalli (Alaskabjørn)
  3. Ursus arctos gobiensis (Gobibjørn, ørkenbjørn, mazaalai, mongolsk bjørn m.fl), Sokolov og Orlov, 1992
  4. Ursus arctos isabellinus (Rødbjørn, himalayabjørn, Tien Shan bjørn), Horsfield 1826
  5. Ursus arctos manchuricus (Mandsjurisk brunbjørn)
  6. Ursus arctos nelsoni (Meksikansk grizzlybjørn – † ca. 1982–1986), Merriam 1914
  7. Ursus arctos richardsoni (Barren Ground grizzlybjørn)
  8. Ursus arctos pruinosus (Tibetansk hestebjørn), Blyth 1854
  9. Ursus arctos yesoensis (Hokkaidobjørn, japansk brunbjørn)
  10. Ursus arctos syriacus (Gulbjørn, kaukasisk brunbjørn, syrisk brunbjørn m.fl.), Hemprich og Ehrenberg 1828

Lite anerkjente underarter

[rediger | rediger kilde]

Disse underartene anerkjennes bare av et mindretall taksonister, men har altså blitt beskrevet. Det finnes mange flere slike eksempler på lokale underarter eller varieteter. I så måte må den skandinaviske brunbjørnen (Ursus arctos scandinavicus) regnes som en varietet av enten vanlig brunbjørn (Ursus arctos arctos), eller dersom bare 2 underarter skal anerkjennes, vanlig grizzlybjørn (Ursus arctos horribilis).

  1. Ursus arctos baikalensis (Bajkalbjørn)
  2. Ursus arctos bosniensis (Bosnisk brunbjørn, balkanbjørn)
  3. Ursus arctos californicus (Bajanbjørn, californiagrizzly – †), Merriam 1896
  4. Ursus arctos collaris (Sibirsk brunbjørn, sibirbjørn)
  5. Ursus arctos crowtheri (Atlasbjørn, afrikansk brunbjørn – †), Schinz 1844
  6. Ursus arctos gyas (Kjempehalvøybjørn, kystbjørn), Merriam 1902
  7. Ursus arctos jeniseensis (Jenisejbjørn, østsibirsk brunbjørn), Ognev, 1924
  8. Ursus arctos lasiotus (Amurgrizzly, sort grizzly, hestebjørn m.fl.), Gray 1867
  9. Ursus arctos lasistanicus (Tyrkisk bjørn)
  10. Ursus arctos meridionalis (Kaukasisk brunbjørn), Middendorff 1851
  11. Ursus arctos ognevi (Lerketrebjørn, kolymabjørn)
  12. Ursus arctos pervagor (Zapadokanads bjørn), Merriam 1914
  13. Ursus arctos piscivorus (Kamtsjatka kjempebjørn)
  14. Ursus arctos pyrenaicus (Pyrineisk brunbjørn, cantabriabjørn)
  15. Ursus arctos scandinavicus (Skandinavisk brunbjørn)
  16. Ursus arctos sitkensis (Sitkabjørn)

Atferd

[rediger | rediger kilde]

Brunbjørner lever stort sett alene og regnes som døgnaktive, selv om den er mest aktiv i grålysningen og skumringen. På dagtid holder den seg gjerne godt skjult, og hviler gjerne i en fordypning den selv har utgravd. Det er kjent at brunbjørner vandrer mest på våren og om høsten. Den har en litt klosset og tung gangart, men den er hurtig nok til lett å kunne fange en svartbjørn. Brunbjørnen er for det meste terrestrial (holder seg på bakken), men den er en ypperlig svømmer og er dessuten ofte å se når den fanger fisk i vann og elver. Voksne brunbjørner kan ikke klatre i trær, men ungene klatrer.[10]

Brunbjørnen er ikke revirhevdende, men har leveområder som kan overlappe andre bjørners. Bjørner som lever i kystnære strøk har gjerne et mindre leveområde (50–250 km²) enn innlandsbjørner, som gjerne trenger et større areal, opp mot 700–1000 km², for å sikre seg nok føde. Leveområder på opp mot 2600 km² har blitt registrert, men gjennomsnittet ligger, uavhengig av kjønn, på ca. 73–414 km². Binnenes leveområde utgjør gjerne 40-50 % av hannenes, slik at en hann ofte dekker et område hvor det inngår flere binner.

Når det gjelder aggresjon, viser forskning at det er distinkte forskjeller mellom artene. For eksempel regnes amerikanske brunbjørner å være mer aggressive enn europeiske. Likevel skal man aldri gå mellom ei binne med unger, uansett art. Brunbjørnen kan også forsvare byttet sitt for andre rovpattedyr, som rev, ulv og jerv. Det er også registrert distinkte forskjeller i atferd mellom europeiske og asiatiske brunbjørner, der en rekke populasjoner av sistnevnte ofte viser langt større aggresjon mot mennesker enn europeiske bjørner. Noen forskere hevder at dette i mange tilfeller kan skyldes lokale forhold, som økt befolkningstetthet og større press på de habitater der disse bjørnene trives. Det er imidlertid klart at dette ikke kan forklare alle forskjellene som finnes.

Vintersøvnen

[rediger | rediger kilde]

Vinterstid går brunbjørner gjerne en dvalelignende tilstand kalt (uekte) vintersøvn.[11] De senker ikke forbrenningen og kroppstemperaturen tilnærmet like mye som smådyr i ekte dvale gjør (f.eks. piggsvin og flaggermus). Binna pleier å føde under vintersøvnen, og bjørner kan faktisk våkne og ta seg en kort rusletur utenfor hiet fra tid til annen om vinteren. Vintersøvnen begynner vanligvis i oktober–desember og varer til i mars–mai, avhengig av habitat, lokale forhold og individuell kondisjon blant bjørnene. I sydlige populasjoner kan vintersøvnen være kortere, og i noen tilfeller helt utebli. Vanligvis graver bjørnen sitt eget hi og lager en seng av vegetasjon den finner. Som regel ligger hiet i en beskyttet skråning, gjerne under noen store steiner eller i forbindelse med ei stor trerot eller tue. Slike hi kan bli benyttet i flere år av samme bjørn.

Reproduksjon

[rediger | rediger kilde]
Binne med unger

Brunbjørner regnes som kjønnsmodne fra de er ca. 4–6 år gamle, men de fortsetter å vokse til de er ca. 10–11 år. I Yellowstone nasjonalpark (USA) er det kjent at bjørner har reprodusert seg helt opp i 25–års alderen.

Binna parer seg gjerne med flere hanner i brunsttiden som gjerne varer i 10–30 dager. Hannbjørnene kan slåss om tilgangen til binna og gjerne vokte henne i 1–3 uker i denne perioden. Selve paringstiden er gjerne i mai/juni. I løpet av denne perioden kan en binne pare seg med flere (5–7) hanner. Befruktede egg utvikler seg bare til et visst stadium (embryonisk diapause), for så ca. fem måneder etter paring (i november) å bli innplantert. Deretter følger en drektighetsperiode på ca. 6–8 uker, før ungen(e) fødes i januar–mars, vanligvis mens binna fortsatt ligger i vintersøvn. Den totale drektighetsperioden (inkl. førstadiet) blir derav ca. 180–266 dager. Binner forblir i brunst i hele paringstiden inntil paring skjer. Deretter vil de normalt ikke komme i brunst igjen på minst to år (vanligvis 3–4 år). Ei binne føder normalt 2–3 unger per kull.

Nå bjørnungene er 2-3 år gamle, blir de jaget av binna. Unge hunnbjørner er lite mobile og etablerer seg i forbindelse med moras leveområde, mens hannbjørner drar ut og kan streife over store områder før de kommer tilbake til reproduksjonsområdet, eventuelt etablerer leveområde et annet sted. Det er ukjent/svært uvanlig at hunnbjørner etablerer seg med unger utenfor reproduksjonsområdene, men det kommer nå og da ubekreftede meldinger om at binner med unger er sett forskjellige steder.

Hvis en hannbjørn treffer ei binne med unger, vil han kunne angripe og drepe ungene for å få binna brunstig slik at han kan pare seg med henne. Man antar at hannbjørnene kan huske hvilke binner de har paret seg med tidligere år slik at de ikke dreper unger de er far til.

Det er kjent at brunbjørner kan pare seg med andre arter i slekten Ursus og få fertilt avkom.

Ernæring

[rediger | rediger kilde]

Brunbjørnen spiser nærmest alt. Mest vanlig er imidlertid en diett som består av ca. 60–90 % røtter, knoller, gress, urter, korn, nøtter, bær og frukt. De spiser imidlertid også insekter, gnagere, hjortedyr, beitedyr, fisk og kadavre (herunder kadavre av sjødyr). Der det finnes svartbjørn, hender det at den dreper og spiser denne også. I Alaska, Britisk Columbia, og Kamtsjatka (Russland) er den også kjent for å fortære store mengder laks når denne går opp i elvene for å gyte om høsten. Når tilgangen er størst, spiser den gjerne bare hodet og skinnet, siden dette er mest fettrikt og gir mest energi med tanke på vintersøvnen.

Bevaring

[rediger | rediger kilde]

Brunbjørn er en sterkt truet art i Norge. Bjørnens største utfordring er avskoging og tap av habitat, men også jakt bidrar i stor grad til at visse populasjoner kan forsvinne. En rekke populasjoner har alt gått tapt.

Bjørneforskere har siden tidlig på 1950-tallet øremerket bjørn for å lære mer og bedre kunne ivareta lokale populasjoner. I 1976 begynte man også å radiomerke bjørn. Dette ble første gang utprøvd i Norge i 1988.

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Utbredelse i Europa

[rediger | rediger kilde]
Pyreneisk brunbjørn
(U. a. pyrenaicus)

I Europa som sådan regner forskerne med at det er omkring 14 000–20 000 brunbjørner (Russland ikke medregnet), hvorav ca. 2 000-4 000 dyr finnes i Norden. I dag finnes det bare noen små, isolerte bestander igjen i den vestlige delen av Sør-Europa, blant annet i Frankrike, Spania og Italia. Flere land i det gamle Øst-Europa, blant annet det tidligere Jugoslavia, Bulgaria og Romania har større antall, men likevel isolerte bestander.

Den nordiske bestanden

[rediger | rediger kilde]

Historisk sett hadde Norge den største stammen av brunbjørn i Norden. På begynnelsen av 1800-tallet talte trolig denne omkring 3 000 dyr i Norge alene, noe utgjorde omkring 65 % av den felles norsk/svenske bestanden på den tiden. Politiske beslutninger[12], avskyting og fangst gjorde imidlertid sitt til at bjørnen forsvant fra norsk fauna utover på 1900-tallet, der det etter hvert som bjørnen forsvant ble mer og mer vanlig å la bufeet få ferdes fritt i utmarka, uten permanent tilsyn fra gjetere. Også i de andre nordiske landene gikk det hardt utover bjørnestammen på denne tiden, og på 1930-tallet antar man at de kun fantes ca. 130 brunbjørner igjen i Skandinavia, noe som skapte en såkalt genetisk flaskehals (en periode i bestandens historie da den genetiske variasjonen minker dramatisk fordi antallet individer reduseres til et utrydningstruet nivå). Etter dette økte imidlertid bestanden igjen, som til tross for flaskehalsen i 1930-åra viser en bemerkelsesverdig genetisk variasjon.

Den nordiske bjørnebestanden deles gjerne inn i to ulike grupperinger, den norsk/finsk/russiske i nordøst og den norsk/svenske mot sør, som fordeler seg på tre ulike svenskbaserte poulasjoner fra nord mot sør i Sverige. Hvor stor stammen er totalt vet man ikke, men den svenske andelen ble i 2004 anslått å være på omkring 1635-2840 dyr. Dette hadde økt til 2968–3667 i 2008.[13] I Finland har man anslått antallet bjørn å være omkring 800-1200 dyr. Tallene er usikre og omdiskuterte blant både forskere og dyrevernere, men Norges andel er uansett svært beskjeden. I 2019 ble det påvist minst 148 brunbjørner i Norge gjennom DNA-analyser. Av disse var 57 hunnbjørner og 91 hannbjørner.[trenger referanse] Det er liten politisk vilje til å øke denne bestanden i særlig grad.[trenger referanse]

Den norsk/svenske bestanden

[rediger | rediger kilde]

Den norsk/svenske bjørnebestanden har sitt tyngdepunkt i tre reproduksjonsområder i Sverige.[14] Studier av mitokondrie-DNA viser at brunbjøren innvandret til Norden fra to kanter, fra sør og øst.

De to nordligste populasjonene av bjørn må opprinnelig ha innvandret fra øst. Disse bjørnene fordeler seg i to større populasjoner på svensk side av riksgrensen, fra Pasvik i nord til Jämtland/Nord-Trøndelag i sør. Øst-vest grensen mot den sørligste populasjonen går omtrent ved Storsjøen i Sverige.

Den sørligste populasjonen befinner seg hovedsakelig på svensk side av riksgrensen, i området Dalarna/Härjedalen/Hedmark. Analyser av vev- og ekskrementprøver fra bjørn i det sydlige kjerneområdet viser at deres mtDNA ligner det man finner hos bjørnestammer i Pyrenéene og de kantabriske fjell i Frankrike og Spania. Man regner derfor med at bjørner fra en felles europeisk stamme har vandret nordover etter siste istid.

På Østlandet er det spesielt i områdene øst for Glomma i Hedmark at man finner bjørn. Det ble imidlertid også registrert bjørn i Oppland og Buskerud i 1995 og 1996[15], samt i 1997/1998 i Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder. Spesielt i Oppland og i deler av Buskerud og Akershus er det imidlertid grunn til å tro at det regelmessig ferdes bjørn, selv om den kanskje ikke overvintrer der.

Det blir holdt individer i fangenskap ved flere opplevelsessentre i Norge.

Arten er rødlistet i Norsk rødliste for arter, til Sterkt truet (EN). Kategorien skulle egentlig vært Kritisk truet (CR) hvis man bare så på Norge, men så ble den satt ned et trinn til EN fordi det går bra med arten i Sverige - og man anser at arten vil kunne innvandre fra Sverige hvis den blir borte hos oss.[16]

Skandinavisk brunbjørn

[rediger | rediger kilde]

Skandinavisk brunbjørnen inngår i underarten Ursus arctos arctos, selv om noen også har forsøkt å klassifisere den som en egen underart kalt Ursus arctos scandinavicus. Moderne studier med DNA har imidlertid slått fast at dette er problematisk, fordi likheten til de ulike populasjonene i Europa ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for å hevde en egen skandinavisk underart. Skandinavisk brunbjørn har dessuten opphav i to ulike hovedstammer, en vestlig med to ulike stamlinjer fra henholdsvis Den iberiske halvøy og Balkan, og en østlig med kun en stamlinje fra Russland. Begge hovedstammene oppsto trolig for rundt 850 000 år siden.

Skandinavisk brunbjørnen er en middels stor bjørn som normalt blir inntil 2,5 m lang og veier ca. 100–300 kg. Binna veier vanligvis ikke mer enn 150 kg. Den største bjørnen som er skutt i Skandinavia var en hannbjørn som veide 338 kg. Den største binna som er skutt her veide 237 kg. I Karelen i Russland ble det imidlertid skutt en bjørn på nær 450 kg for en del år siden[17], så man kan tenke seg at det i den finsk/russiske bestanden finnes større bjørner enn i den norsk/svenske. Gjennomsnittsvekten på fem hundre bjørner skutt i Sverige var 126 kg, mens lengden hadde et snitt på 152 cm.[18]

I Norge har bjørn vært totalfredet siden 1973. Det er bare lov å felle bjørn i nødverge eller hvis den gjør betydelige skader på bufe eller tamrein. I mai 2004 vedtok Norge en ny rovviltpolitikk.

Bestandsmålet for bjørn er satt til 13 årlige ynglinger[19]. Bestandsmålene er fordelt på fire av landets åtte rovviltregioner på følgende måte:

Forvaltningsregion Fylke Bestandsmål (årlige ungekull)
Region 5 Hedmark 3
Region 6 Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag 3
Region 7 Nordland 1
Region 8 Troms og Finnmark 6

Bjørn/menneske

[rediger | rediger kilde]
Brunbjørn
Foto: Per Harald Olsen

Skandinavisk brunbjørn regnes ikke som spesielt aggressiv. Den kan ta bufe og rein, men stikker som regel av når den får ferten av mennesker. Det er sju kjente tilfeller i Skandinavia i løpet av de siste 20 årene der mennesker har blitt skadet av bjørn, hvorav fem fra Sverige der bjørnen var skadeskutt. I perioden 1750–1962 ble det registrert 27 dødsfall og 48 skadetilfeller forvoldt av bjørn i Norge og Sverige tilsammen.

I Norge skjedde det siste dødsfallet i 1906, men omstendighetene er uklare og beretningene annenhånds. Gjetergutten Johan Sagadalen var bare 13 år da han ble angrepet av en bjørn ved Blåfjellhaugene i Vassfaret. Han døde på sykehus i Drammen et par uker senere, fordi sårene han fikk i hodet utviklet seg til hjernehinnebetennelse. Da slagbjørnen Rugg ble skutt den 13. mai 1908 etter lengre tids jakt, ble det spekulert i om den store hannen også var Sagadalens bane. Det tok 28 mann sju uker med intensiv jakt å få has på bjørnen. Rugg ble til slutt felt av Steinar Steinarsen Ormerud. Tilnavnet Rugg fikk den imidlertid først i 1919, da Mikkjel Fønhus ga ut boka Der villmarken suser.

Arne Sigmund Øvergård fra Flendalen i Trysil ble imidlertid angrepet av en radiomerket bjørn sommeren 2000. Han overlevde møtet med bjørnen, men ble bitt i foten.[20] Den 12 år gamle hannen, som fikk navnet «Silas», ble skutt 13. august 2000.

Den 8. oktober 2007 ble en svensk våpenløs elgjeger og hunden hans angrepet av bjørn og drept nær Valsjöbyn i Jämtland, Sverige.[21]

Generell utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Verdens naturvernunion har pr. februar 2018[2] denne inndelingen av utbredelsen av arten: 1) Opprinnelig art i disse landene/områdene: Afghanistan, Albania, Armenia, Aserbajdsjan, Belarus, Bosnia-Hercegovina, Bulgaria, Canada, Estland, Finland, Frankrike, Georgia, Hellas, India, Iran, Irak, Italia, Japan, Kasakhstan, Kina, Kroatia, Nord-Korea, Kirgisistan, Latvia, Mongolia, Montenegro, Nepal, Nord-Makedonia, Norge, Pakistan, Polen, Romania, Russland, Serbia, Slovakia, Slovenia, Spania, Sverige, Sør-Korea, Tadsjikistan, Tyrkia, Ukraina, USA, Usbekistan

2) Muligens utdødd art i: Bhutan

3) Utdødd art i: Algerie, Belgia, Danmark, Irland, Israel, Jordan, Libya, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Mexico, Moldova, Monaco, Marokko, Nederland, Palestina, Portugal, San Marino, Storbritannia, Tunisia, Tyskland, Ungarn

4) Innført art under ukjente betingelser: Libanon, Syria

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 5. august 2020. Besøkt 5. august 2020. 
  2. ^ a b c McLellan, B.N., Proctor, M.F., Huber, D. & Michel, S. 2017. Ursus arctos (amended version of 2017 assessment). «The IUCN Red List of Threatened Species 2017»: e.T41688A121229971. Besøkt 4. Februar 2018.
  3. ^ a b Bjørge A, Eldegard K, Kovacs K, Støen O-G, Syvertsen PO og van der Kooij J (2021, 24. november). Pattedyr: Vurdering av brunbjørn Ursus arctos for Norge. Norsk rødliste for arter 2021. Artsdatabanken. https://www.artsdatabanken.no/lister/rodlisteforarter/2021/29607
  4. ^ IUCN. 2014-02-10. Europe’s Big Five selected!
  5. ^ Rovdata (2018) «Bjørn - Bestandsstatus». www.rovdata.no. Besøkt 22. august 2018. 
  6. ^ Jon Schärer (2010) 164 brunbjørn påvist i Norge. Bioforsk via forskning.no, June 01. 2010. Besøkt 2018-08-23
  7. ^ a b Fløystad, I., Brøseth, H., Bakke, B. B., Eiken, H. G. & Hagen, S. B. 2020. Populasjonsovervåking av brunbjørn. DNA-analyse av prøver innsamlet i Norge i 2019. NINA Rapport 1808. Norsk institutt for naturforskning. https://hdl.handle.net/11250/2736609
  8. ^ a b c d e f Daisuke Hirata, Tsutomu Mano, Alexei V. Abramov, Gennady F. Baryshnikov, Pavel A. Kosintsev, Alexandr A. Vorobiev, Evgeny G. Raichev, Hiroshi Tsunoda, Yayoi Kaneko, Koichi Murata, Daisuke Fukui, and Ryuichi Masuda. 2013-04-25. Molecular Phylogeography of the Brown Bear (Ursus arctos) in Northeastern Asia Based on Analyses of Complete Mitochondrial DNA Sequences. Mol Biol Evol first published online April 25, 2013 doi:10.1093/molbev/mst077. Besøkt 2015-06-07
  9. ^ Marris, E. (2007). Linnaeus at 300: The species and the specious. Nature 446 (7133): 250–253. doi:10.1038/446250a
  10. ^ a b c Wilson og Ruff, 1999
  11. ^ «God natt – ser deg til våren! (nysgjerrigper.no)». Arkivert fra originalen 20. februar 2006. Besøkt 25. mai 2006. 
  12. ^ Det ble i 1846 innført statlig skuddpremie på bjørn i Norge
  13. ^ Kindberg, J. (2010) Monitoring and management of the Swedish brown bear (Ursus arctos) population. Swedish University of Agricultural Sciences. Arkivert 24. august 2014 hos Wayback Machine. Besøkt 2014-08-20
  14. ^ Brunbjørnen i Skandinavia, pkt. 1 (DSB) Arkivert 26. februar 2007 hos Wayback Machine.
  15. ^ Mortensen 1996, 1997
  16. ^ Artsdatabanken: Nedgradering av rødlistekategori (2015) Arkivert 26. januar 2019 hos Wayback Machine. Besøkt 2019-01-26
  17. ^ Jegeren Arkivert 17. juli 2007 hos Wayback Machine.
  18. ^ De5store (Rovdjurscenteret) Arkivert 16. juni 2006 hos Wayback Machine.
  19. ^ http://rovdata.no/Brunbj%C3%B8rn/Bestandsstatus.aspx
  20. ^ VG. 2000-08-12. Angrepet av bjørn i Trysil. Besøkt 2014-08-20
  21. ^ Jørgen Pettersen. 2007-10-08. Elgjeger drept av bjørn. NRK Trøndelag. Besøkt 2014-08-20

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Wilson, D., S. Ruff. 1999. «The Smithsonian Book of North American Mammals». Washington: Smithsonian Institution Press. ISBN 1-56098-845-2
  • Mortensen, A. J. 1996. «Forvaltning av fredet rovvilt i Oppland i 1995. Skadedokumentasjon, erstatninger, forebyggende tiltak og bestandsregistreringer». Fylkesmannen i Oppland, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 11/96. 27 s. + 2 vedlegg.
  • Mortensen, A. J. 1997. «Forvaltning av fredet rovvilt i Oppland i 1996. Skadedokumentasjon, erstatninger, forebyggende tiltak og bestandsregistreringer». Fylkesmannen i Oppland, Miljøvernavdelingen, rapp. nr. 3/97. 27 s. + 2 vedlegg.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Brunbjørn&oldid=24759341»