Caligula

Caligula Caligvla
Født	Gaius Julius Caesar; 31. august 12; Antium
Død	24. januar 41; Roma; Myrdet av Cassius Charea
Beskjeftigelse	Politiker
Embete	Romersk keiser (37–41); romersk senator; romersk konsul ;
Ektefelle	Junia Claudilla (31–37) (avslutningsårsak: ektefelles død, bryllupssted: Anzio); Livia Orestilla (37–38) (avslutningsårsak: skilsmisse); Lollia Paulina (38–38) (avslutningsårsak: skilsmisse); Milonia Caesonia (39–41) (avslutningsårsak: død)
Far	Germanicus
Mor	Agrippina den eldre
Søsken	8 oppføringer Julia Livilla; Agrippina den yngre; Julia Drusilla; Drusus Julius Caesar; Nero Julius Caesar Germanicus; Gaius Julius Caesar Germanicus Major; Tiberius Julius Caesar Germanicus; Ignotus Julius Caesar Germanicus
Barn	Julia Drusilla (mor: Milonia Caesonia)
Nasjonalitet	Romerriket
Gravlagt	Augustus' mausoleum
Navn før tiltredelse	Gaius Julius Caesar Germanicus
Navn som keiser:	Gaius Caesar Augustus Germanicus
Regjerte	18. mars 37 –; 24. januar 41
Dynasti	Julo-claudiske
Forgjenger	Tiberius
Etterfølger	Claudius
	Caligula på Commons Se også liste over romerske keisere

Gaius Julius Caesar Augustus Germanicus (født 12, død 41 e.Kr.), mest kjent som Caligula, var den tredje keiseren av Romerriket, i fire år fra 37 til 41.

Tidlig liv

Caligula ble født som Gaius Julius Caesar Germanicus den 31. august, år 12 i Antium, som den tredje av de seks overlevende barna til Augustus' adopterte barnebarn, Germanicus, og Augustus' datterdatter, Agrippina den eldre. Germanicus var sønn av Nero Claudius Drusus og Antonia den yngre. Han var nevø av den senere keiser Claudius. Agrippina var datter av Marcus Vipsanius Agrippa og Julia den eldre (Augustus' eneste datter).^[4]

Som liten gutt var han med sine foreldre på militærkampanjer i Germania, der han ble maskoten for farens legioner. Soldatene ble underholdt hver gang Agrippina kledte sønnen sin i miniatyrsoldatklær, og han ble tidlig tildelt navnet Caligula, som betyr «lille caliga» (soldat)støvel), etter de små millitærsandalene han brukte som en del av utkledningen.

Keiser

Hans karriere og bemerkelsesverdige atferd kan kort sammenfattes slik: Han kom til makten etter Tiberius fordi han i løpet av noen uker utmanøvrerte og drepte sin rival Tiberius Gemellus.^[5] Det første året han satt ved makten var vellykket og rolig. Men i hans videre regjeringstid forekom en rekke handlinger som ble oppfattet både som latterlige, skremmende og av noen som uttrykk for galskap. Under et felttog i nordområdene opptrådte han svært kritikkløst og udisiplinert. Hans ordrer var kaotiske og motstridende. Han degraderte flere av de beste generalene uten grunn. Ved en anledning da han ikke fant motstanderens soldater der han forventet, kledde han ut noen av sine egne soldater slik at de så ut som de var fiender.

Han utviklet etter hvert forestillinger om egen storhet, som ga seg uttrykk blant annet ved at han gjorde krav på guddommelig status for seg selv og sin favorittsøster Drusilla. I tillegg til dette kom i økende grad impulsive seksuelle utskeielser, incest, vanærende behandling av hellige steder og en ordre om å reise en statue av ham i templet i Jerusalem. Blant det aller mest ekstreme var hans plan om å utnevne sin egen hest Incitatus til konsul. Men noe av beskrivelsene savner bevis. Påstanden om incest og utnevnelsen av en hest til konsul er blant disse. Utnevnelsen av hesten var like trolig ikke ment alvorlig; det var et pek mot konsulene, som han anså for udugelige. [1]

Attentatet

Det dukket snart opp planer om å få ryddet ham av veien. Etter knapt fire år lyktes dette av en allianse mellom medlemmer av livgarden og noen senatorer. Han ble stukket ned i en korridor i palasset 28 år gammel.

Arv og kontroverser

Det er flere kilder fra hans samtid som angir at han på grunn av den atferd som er referert, ble oppfattet som «gal». Blant disse er filosofen Seneca (ca. 4 f.Kr. – 40 e.Kr.) og historikeren Tacitus (ca. 56 – 120 e.Kr.) Suetonius (ca. 70 – 120), som bl.a. var sekretær for keiser Hadrian og er kjent for sine biografier om de 11 første romerske keiserne, er helt klar i sin oppfatning av at Caligula var sinnssyk. Han henviser til flere hendelser og karaktertrekk som omfatter krampeanfall, impulsiv atferd preget av ekstrem brutalitet og Caligulas eiendommelige blanding av to motsatte egenskaper. På den ene side var han overdrevent selvsikker – i andre situasjoner uhyre redd og vettskremt.

Det har i ettertid vært atskillig diskusjon både om hvor «gal» Caligula egentlig var og om arten av hans galskap. Når det gjelder arten av hans mentale forstyrrelse, har det vært fremkastet flere teorier, som også inkluderer somatiske lidelser. R.S. Katz argumenterer for at Caligula hadde en overproduksjon av skjoldbruskkjertelhormon og baserer seg på beskrivelser av en konstellasjon av fysiske fenomener som ledsager denne lidelsen (utstående øyne, avmagring på tross av stor appetitt).^[6] Andre sykdommer som har vært nevnt, er epilepsi med utgangspunkt i hjernens tinninglapp. Benediktson hevder dette ut fra beskrivelsen av Caligulas krampeanfall og fordi han hadde de personlighetstrekk som noen ganger finnes som et permanent mønster hos pasienter med denne sjeldne type epilepsi.

Noen har anført at beskrivelsene av hans irrasjonelle atferd er overdrevet og at de er blitt unødig fremhevet av hans fiender som ville sverte hans rykte. Men selv om man kan diskutere hvor patologisk Caligulas atferd egentlig var, er det ikke til å komme forbi at flere ulike kilder fra hans samtid var av den oppfatning at han var «gal». Det virker utvilsomt noe søkt at dette skulle være ren konstruksjon fra hans fiender.

At teoriene om arten av hans «galskap» vil forbli kontroversielle, må man nok fortsatt regne med. På tross av noe usikkerhet om kildematerialet er Caligulas korte regime et klassisk eksempel på hva som kan skje når en diktator utvikler symptomer preget av vrangforestillinger om omverdenen og storhetsideer om seg selv og samtidig klarer å beholde makten. Da blir den politiske beslutningsprosess preget av irrasjonelle momenter, noe som gir undersåttene mange rasjonelle grunner til å frykte det verste.

Referanser

^ ^a ^b ^c The Augustan Aristocracy^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Caligula^{[Hentet fra Wikidata]}
^ ^a ^b Caligula^{[Hentet fra Wikidata]}
^ Sveton & s.186.
^ Weisse 1942 & s. 197.
^ Katz, R.S. (1972). «The illness of Caligula». The Classical World. 65: 223–225.

Kilder

(no) «Caligula» i Store norske leksikon
Suetonius (Sveton) (2001). Kejsarbiografier (på svensk). Oversatt av Ingemar Lagerström. Lund: Wahlströms och Widsands klassikerserie. ISBN 91-46-18238-1.
Johan Peter Weisse (1942). Romerske keisere. Oslo: P. F. Steensballe.

Eksterne lenker

(en) Caligula – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Gaius Iulius Caesar Germanicus Caligula – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Romersk keiser
Julo-claudiske dynasti
Forgjenger: Tiberius	37–41	Etterfølger: Claudius
Romerriket

[hash-3a59b6372762aac8dbca8e7b402c91e4fa049875-1] The Augustan Aristocracy^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-218a3073ad0a1f28d6bbe08abe5ab2029666a0ab-2] Caligula^{[Hentet fra Wikidata]}

[hash-bc3c9a0ff515ee51ec69821a73e1fb73a9a81c81-3] Caligula^{[Hentet fra Wikidata]}

[FOOTNOTESvetons.186-4] Sveton & s.186.

[FOOTNOTEWeisse_1942s._197-5] Weisse 1942 & s. 197.

[6] Katz, R.S. (1972). «The illness of Caligula». The Classical World. 65: 223–225.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]